Padlus og plaskvard

Så var eksamensperioden nok en gang over oss. Vi gyver løs på oppgavene vi må gjøre med liv og lyst. Etter oppgavene er levert står vi overfor fire eksamener som vi håper skal gå greit. Den siste er unnagjort 7.mai, så har vi noen dager å pakke sakene før vi reiser hjem den ellevte. I mellomtiden sitter vi og tygger oss gjennom brunost, påskeknekk og annet snop som de besøkende la igjen. Så slipper vi i allefall å pakke det. Vi er nemlig litt i villrede hva gjelder hvor vi skal gjøre av alt skrammelet vi har klart å samle siden vi kom. Selv om vi har 128 kilo til rådighet, virker det poengløst å drasse lamper, sengetøy og kasseroller halve jorden rundt. For ikke å si hele - vi skal jo tilbake. Forhåpentligvis løser det seg ved at vi kan gjemme litt rundt omkring i kriker og kroker hos folk som blir igjen, eller at vi får lov å sette igjen noe der vi forhåpentligvis skal bo neste semester. Hvis alt går som det skal, flytter vi inn i naborommet til Katrine, i en smekker leilighet med langt mer plass enn vi kan skryte av her. Det blir spennende å se hva det blir til. Uansett skal det bli deilig å slippe IDioti og månedlige besøk av sikkerhetspolitiet på Ohia.

Siden sist har Susanne vært på middag, som oppskriftsmessig ville gjort fettfabrikker som Chili's og Denny's misunnelige. Maja og Pia disket opp med Cola- gratinert kylling, som overraskende nok smakte helt fortreffelig. Ellers har vi vært en del ute og plasket med brettene våre. Gitt at de er våre. På vei til bølgene i går ble vi stoppet av to herremenn som var veldig interessert i hvor vi hadde fått tak i det ene brettet. Etter sigende hadde de en kamerat som for en måneds tid siden ble frastjålet et lignende brett, med klistremerker der det er falmede farger på brettet vi besitter. Vi har heldigvis kvittering. Da vi kom ned til vannet var forøvrig bølgene på ferie, og det hadde nok vært like lett å surfe i et badekar.

Bit dere forresten merke i at bildene våre nå forhåpentligvis er forstørrbare igjen. I tiden fremover kommer det også til å dukke opp en del flere album i høyremargen. Men nok snikksnakk. Nå skal karakterboka fylles.

Bord klart!

Besøksløse sitter vi nå mimrende tilbake og forsøker å huske hva som foreskjedde de siste tre ukene. På søndag dro siste lass avgårde og dermed er det bare ett kjent eksemplar Hagen igjen i staten. Det er imidlertid ikke lenge til dette eksemplaret også gir øyas økosystem en velfortjent pause ettersom vi vender snutene hjemover 11. mai og blir der helt til 21. august. Det er hva vi kaller sommerferie.

Etter returen fra Kauai har det gått slag i slag. Været har vært på topp, så diverse strender har blitt flittig besøkt. Dagen etter returen var vi en tur på skolen før vi matforgiftet Jan i en snurrende restaurant. Etter noen dager på fjortisrosa hestekur var han heldigvis tilbake i toppform. I mellomtiden hadde andre rukket å teste Ala Wai golf course, dykke det dypeste dykket vi har gjort så langt, gjennomføre et vellykka ostekakefabrikkbesøk og sende hjem første pulje. Såvidt det var. Susanne hadde nemlig for anledningen valgt å sette på lyddemper istedenfor alarm for å vekke oss, og hadde det ikke vært for Oles innebygde hane, hadde de nok vært her ennå.

Men de kom seg omsider avgårde, og vi som ble igjen har rukket å besøke de fleste av O'ahus severdigheter. Diamond Head har blitt besteget, på noe over verdensrekorden på 13 minutter, mens vi la planer for resten av tiden. Vi besluttet å leie en bil og reise til North Shore, men fordi vi var så mange som 6, måtte vi ta til takke med en gammel kjenning, den skabbete 8-seteren vi fartet rundt i første gang vi tok samme tur. Nytt for sesongen var at VIP hadde valgt å innrede Pontiacen med et par tusen kakerlakker. Det er jo trivelig med selskap, men vi velger våre venner med omhu. Etter å ha overlevd Kailua - Waikiki etter solen gikk ned, vel vitende om hva som kravlet og krøp rundt bena på oss, bestemte vi oss for å ta en prat med utleier. Susanne holdt en relativt overbevisende tale, og kombinert med et tydelig kroppsspråk tok det ikke lang tid før bilen var byttet ut og leieavtalen forlenget med én dag. Uten tillegg i prisen vel å merke. Dermed fikk vi tid til å utforske større deler av øya og fartet med liv og lyst dagen etter North Shore- turen opp vestsiden. Det var første gang for samtlige, og til tross for de mange hjemløse som har bosatt seg på strendene oppover, fant vi en nydelig strand med morsomme bølger. Her pådro vi oss diverse badeskader som banditt-arm, vinglekne, forstuet hjerte og skrubbsår. Men moro var det.

Dagen etter snorklet vi i akvariet Hanauma Bay, før vi dro videre rundt sørsiden og besøkte Lanikai der de selskapsreisende tok seg en matbit. Stort mer skjedde ikke den dagen, og resten av tiden gikk med på å jobbe med rødfargen i Fort deRussy med sheriff-krus og kjølebager, samt en og annen hvitevare-smadring. Dessuten dro Mona, June og Jan ut med en ubåt og så på haier, skilpadder og andre maritime krek og kom tilbake med helsa og lunsjen i behold. Det eneste som ødela idyllen var Josteins kontinuerlige mottak av spam fra Susannes telefon. Etter én melding hver halvtime i over to døgn bør det ihvertfall ikke være noen tvil om at bordet er klart.

'Elemakule & Luahine

Jostein, Mona, June og Jan ble også som seg hør og bør hentet på flyplassen, og etter en hyggelig pizzafest i leiligheten deres, dro de yngre hjem. Været har vært ganske guffent etter vår smak, men det lot ikke til å skremme de nyankomne vekk fra stranden. Der lå de og mesket seg i skyggen, mens vi drømte om anorakker og varm kakao. Omsider ble det nok stranding for de mest garvede besøkende som pakket sammen sakene sine og dro avgårde på shopping. De nyankomne ville ikke gi slipp på stranden så lett, men rullet istedet inn på en bar og restaurant ved strandkanten og fikk presset i seg en lett amerikansk lunsj. Da kvelden kom var det Duket for besøk på ostekakefabrikken som, grunnet logistikktrøbbel, ble endret til besøk på en annen bar og restaurant ved strandkanten med et litt mindre rigid ventesystem.

Dagen derpå bar det tidlig opp for samtlige, da vi skulle avgårde til naboøyen Kauai. Den tidlige oppstandelsen lot til å falle lettere for de besøkende enn oss, men til flyplassen kom vi og kunne gjøre oss klare for nok en strabasiøs ferd over det ville Stillehavet. Snaue halvtimen senere landet vi i Hageland. Ettersom vi er fler enn de fleste hadde vi for anledningen gått til innleielse av et hus som kunne huse alle som én, istedet for et hotell. Dette var ikke klart før ettermiddagen, så vi benyttet muligheten til å beskue øyen fra leiebilene våre. Etter en svipp oppom Stillhavets Grand Canyon, Waimea Canyon, hvor vi fikk se både fin og ingen utsikt, kjørte vi videre til den munkeselbefengte Poipu Beach. Inspirert av munkene la vi oss strake og snorket til klokken slo hus, og satte så kursen mot brakka. Brakka skuffet ikke, og de siste par dagene har vi nytt livet i skuret med fem soverom, tre og et halvt bad og kjøkken. Tennisbanen, jacuzzien og svømmebassenget i hagen har også bidratt til at folk nå lider av strekkskader i smileregionen.

Kauai lar seg ikke kjøre rundt. Nord- og sørsiden er ikke knyttet sammen av noe bilvei, så eneste mulighet for å få med seg Na'pali-kysten er ved hjelp av fly, båt eller hval. Vi valgte alternativ nummer to og fikk sannelig hvaluta for pengene der vi ble kastet rundt i bølgene, mens vakker natur føk forbi ripa.

Idag er det siste dagen før vi vender snutene tilbake til Oahu. En liten delegasjon har dratt avgårde for å teste kølleføringen på en golfbane som skal være i verdensklasse. Andre bruker tiden på å fordøye intrykkene fra gårsdagens seilas, mens atter andre bare dvasker og hører på Iz. God påske!

Po'e'opiopio

Det er ikke alltid vi blir oppfordret til innleggsskriving, men da bloggen later til å være eneste offisielle nyhetskanal hjem for de besøkende, ser vi oss nødt til å publisere. Denne gangen har vi jo også litt å berette, så det passer oss godt. Den siste tiden har, som vi alt har fortalt, blitt preget av besøk. The Hagens har inntatt Hawaii, og rommet som får folk til å utbryte “Oj, dette rommet var jommen ille gedigent”, har blitt omgjort til en sovesal. Det sier godt nok også litt om størrelsen når vi har rom til å huse fem personer av variabel størrelse der. Selv om det ikke er plass til altfor mye annet når vi ligger utslått. Etter en snau uke med strand og fjellklatring, dro de gamle hjemmefra og landet på øyen senere samme dag. Vi gjorde et par halvhjertet forsøk på å få plass til alle ni på den enorme sovesalen vi besitter, men måtte bite i et eple og innlosjere dem i en leilighet i et par kvartaler til venstre. Dette forutsetter nødvendigvis at du befinner deg på Ohia, vender hodet vekk fra alt som heter fjell og nistirrer i retning havet, men dette er strengt tatt beyond the scope of this innlegg.

Scopet er snarere å fortelle om alt det skøyale vi har bedrevet sammen med de besøkende. Vi hentet Ronny, Kristina og Ole på flyplassen lørdag kveld, som seg hør og bør, og seige som de er ble de med oss på bursdagsfest senere på kvelden. Dagen etter ble det tid til strandliv i Waikiki, før vi lot oss imponere av spretne cheerleadere. Denne kvelden kom Ole jetlag og lukket øynene på de tre langveisfarende, mens vi slo ihjel tiden ved å se at Kurt ble grusom og proppet trutene fulle av nyankommet sjoko og dro noen saltsild ut av posen.

Etter en god natts hvile, antok vi at alle var klare for en aldri så liten treningstur opp på Koko head. Egentlig lurte vi dem med dit under påskuddet at vi skulle snorkle i Hanauma Bay, som ligger like ved siden av, men ikke før hadde vi gått ut av bussen, så var vi på vei opp trappene. Litt selvkritikk bør vi vel ta, da vi presterte å begi oss ut på turen uten en dråpe vann, eller noe annet knask. Bedre ble det ikke da Ole prøvde å dimme fra turen ved å kjøre en rusten bolt inn i hælen så blodspruten stod. Det gikk imidlertid bra til slutt. Utsikten var fin, og vi rakk å snorkle og slappe av i Hanauma Bay da vi endelig kom ned igjen. På kvelden fulgte mer avslapping, og siden det var mandag besluttet vi å ta en titt på Waikikis uteliv.

Resten av dagene før 'de gamle' kom, gikk med til skole for vår del, surfing, uteliv, den obligatoriske rundturen på øya, og sist, men ikke minst, en spennende flytur der vi bestemte oss for å hoppe ut fra ca. 4000 meters høyde. Vel å merke med dertil egnet instruktør på ryggen, som trakk i det han måtte trekke i for å få oss helskinnet ned på North Shore igjen. Med unntak av en ørestrekk Ronny pådro seg kom alle fra det uten varige mén.