Po'e'opiopio

Det er ikke alltid vi blir oppfordret til innleggsskriving, men da bloggen later til å være eneste offisielle nyhetskanal hjem for de besøkende, ser vi oss nødt til å publisere. Denne gangen har vi jo også litt å berette, så det passer oss godt. Den siste tiden har, som vi alt har fortalt, blitt preget av besøk. The Hagens har inntatt Hawaii, og rommet som får folk til å utbryte “Oj, dette rommet var jommen ille gedigent”, har blitt omgjort til en sovesal. Det sier godt nok også litt om størrelsen når vi har rom til å huse fem personer av variabel størrelse der. Selv om det ikke er plass til altfor mye annet når vi ligger utslått. Etter en snau uke med strand og fjellklatring, dro de gamle hjemmefra og landet på øyen senere samme dag. Vi gjorde et par halvhjertet forsøk på å få plass til alle ni på den enorme sovesalen vi besitter, men måtte bite i et eple og innlosjere dem i en leilighet i et par kvartaler til venstre. Dette forutsetter nødvendigvis at du befinner deg på Ohia, vender hodet vekk fra alt som heter fjell og nistirrer i retning havet, men dette er strengt tatt beyond the scope of this innlegg.

Scopet er snarere å fortelle om alt det skøyale vi har bedrevet sammen med de besøkende. Vi hentet Ronny, Kristina og Ole på flyplassen lørdag kveld, som seg hør og bør, og seige som de er ble de med oss på bursdagsfest senere på kvelden. Dagen etter ble det tid til strandliv i Waikiki, før vi lot oss imponere av spretne cheerleadere. Denne kvelden kom Ole jetlag og lukket øynene på de tre langveisfarende, mens vi slo ihjel tiden ved å se at Kurt ble grusom og proppet trutene fulle av nyankommet sjoko og dro noen saltsild ut av posen.

Etter en god natts hvile, antok vi at alle var klare for en aldri så liten treningstur opp på Koko head. Egentlig lurte vi dem med dit under påskuddet at vi skulle snorkle i Hanauma Bay, som ligger like ved siden av, men ikke før hadde vi gått ut av bussen, så var vi på vei opp trappene. Litt selvkritikk bør vi vel ta, da vi presterte å begi oss ut på turen uten en dråpe vann, eller noe annet knask. Bedre ble det ikke da Ole prøvde å dimme fra turen ved å kjøre en rusten bolt inn i hælen så blodspruten stod. Det gikk imidlertid bra til slutt. Utsikten var fin, og vi rakk å snorkle og slappe av i Hanauma Bay da vi endelig kom ned igjen. På kvelden fulgte mer avslapping, og siden det var mandag besluttet vi å ta en titt på Waikikis uteliv.

Resten av dagene før 'de gamle' kom, gikk med til skole for vår del, surfing, uteliv, den obligatoriske rundturen på øya, og sist, men ikke minst, en spennende flytur der vi bestemte oss for å hoppe ut fra ca. 4000 meters høyde. Vel å merke med dertil egnet instruktør på ryggen, som trakk i det han måtte trekke i for å få oss helskinnet ned på North Shore igjen. Med unntak av en ørestrekk Ronny pådro seg kom alle fra det uten varige mén.