For immediate release

De siste tøseløse ukene har gått med til en del skolearbeid for å gjøre oss klare til graduation imorgen. Dersom noen føler for å følge med på seremonien er det selvsagt mulig, da HPU kjører livestreaming på denne linken den 20.mai der hjemme i nord, kl. 06:00 om morgenen. Vi advarer mot ekstremt kjedelig overføring, ettersom vi er nærmere 900 uteksaminanter. De som er interessert får sende en melding til (808) 721-5763/4 og be om en melding før vi entrer scenen.


Ellers har Hege kommet tilbake, med Påse-Petter-Pan på slep. Sammen har de oppdaget Oahu på ny, mens vi har fordypet oss i House, Lost og regnskapsføring. Det er nemlig det siste faget som gjenstår, etter at vi forhåpentligvis unngikk finansfyrstens vrede i fag fire av fem som vi fullførte forrige uke. På grunn av intro-fagene vi måtte ta første semester, burde vi egentlig ikke vært ferdig før i desember, men siden vi har stappet timeplanen full av credits er vi nå så godt som ajour og kan rekke nese til alle vi startet her sammen med.

Siden folk flest er ferdig med skole har det vært en rekke festligheter på ferde. Blant annet et graduation party og en sandbankefest. Vi stolte på grekernes organiseringsevner og satt avsted tidlig en morgen for å bli fraktet med båt ut til et sted de kaller SandBar på godt engelsk. Kapteinen derimot hadde ikke satt avsted, da han hadde pådratt seg personlige problemer og dårlig vær. Dermed stod vi på kaia og hørte på vinsjan mens vi prøvde å få haik. Som vanlig kunne vi stole på flaksen, og det hele ble til slutt en morsom og bisarr fest midt uti havet. Med litt mer høyvann enn vanlig fløt grillen rundt så det oste til alle kanter og kyllingvinger kom drivende til oss med strømmen.

Dagen etter var kledd i rødt, hvitt og blått også her, og selv om det ikke føltes helt som 17.mai, hjalp det litt på stemningen å feire med frokostbuffet og Jens Book-Jenssen på anlegget. I skrivende stund fikk Katrine omsider besøk av sin mor, som har vært på farten i nærmere 60 timer. Vi har også fått melding om at Erik Tranow er på vei over Stillehavet om kort tid, og vi gleder oss til å vise ham øya.

Tøseløse

God 17.mai til dere alle sammen. Nå er det to uker siden vi skrøt på oss at vi skulle fortelle resten av tøse-historien, så vi føler det er på tide å presse inn en oppdatering mellom regnskapsføring- og sosialiserings-slaga.

Vi fortsetter der vi slapp. Mens Torstein satt og hygget seg på flyet, tok tøsene seg en tur til Hanauma Bay. Den mest tyvaktive av dem så igjen en gammel paddevenn gjennom maskevinduet, og klarte såvidt å motstå fristelsen til å henge seg på skallet. Dagen etter ble slått ihjel på velkjente Waikiki Beach, mens vi skolerte og trodde vi hadde quiz. Det hadde vi ikke.

Deretter var det slutt på de glade dagene i Pacific Monarch, og vi startet vår serie med tidlige oppstandelser da vi grytidlig og uten å stole på flaksen dro avsted til Maui. Først på programmet stod FBK-opprykk for Tadde, en park full av pikante stenformasjoner, mat og hval. Altså to sider av samme sak for oss nordmenn. Vi stod forøvrig på listen over forhatte hvalfiender på samtlige hvalsafari-brosjyrer, og gledet oss over å få anledning til å skremme hvalene. Vi fikk sett både hval og delfiner, og hørt det vi mistenkte å være en CD med Absolutt Hval. Etter å ha sett oss rundt i hyggelige, lille Lahaina og spist et ypperlig måltid på Bubba Gump, satte vi kursen mot Banana Bungalows Hostel, denne gang uten å spøke. Bungalowen var som seg hør og bør prydet med gule vegger og tak, og tett i tett med køyesenger. Sengetøy trenger visst heller ikke å være helt for å kunne brukes om igjen og tilbys gjester. Men for tre timers søvn gjorde det nytten sin allikevel.

Kl. 02:45 hadde Tonje fått nok av soving, så vi kom oss alle ut av banana land med relativt stø kurs mot toppen av Haleakala, som betyr solens hus ifølge Google, for å få med oss nettopp soloppgangen. Som en liten bonus fikk vi med oss noe vi først trodde Katrine hadde drømt om, men som vi jo så med egne øyne. Fenomenet kalles en månebue, altså en regnbue skapt av månelyset. I det svake månelyset viste den seg som en hvit lysbue på nattehimmelen. Månebuer skal ifølge Google være ganske sjeldent og krever at månen er nesten full og henger under 42 grader på den mørke himmelen. Himmelen var heldigvis fortsatt mørk da vi nådde toppen av fjellet, men uten solen på plass førte det også til en temperatur på under 5 grader Celsius. Som kuldevante nordmenn antok vi at sterk kuling på 3050 meters høyde ikke kom til å være noe problem for oss. Vi var jo tross alt på Hawaii og hadde langermede gensere med. Dermed stod vi der som noen idioter i flipflops, badeshorts og badehåndkle og hutret, skalv og fikk blå tær. Men soloppgangen fikk vi sett før det skyet til, og den var aldri så fin.

På vei ned hadde jentene blitt så trøtte av den tynne lufta, så Hallvard var den eneste med øynene mer eller mindre åpne. Vi kom oss til Kihei og fikk morgenfuglrabatt på frokosten vår, før vi fant Big Beach litt lenger østover på øya. Der tok vi igjen et par timers søvn, slappet av og moret oss i baksebølgene.

Tilbake på O'ahu ble siste feriedag tilbrakt på Waikiki Beach, hvor vi sørget for at alle fikk prøvd seg på surfebrettet. Ellers rakk vi såvidt å hive innpå en taco før gjestene måtte avsted til askeland. Vi takker for besøket, og ønsker velkommen igjen!

Takk for meg

I den tidligere nevnte besøkspausen vår gjorde vi læktier dagen lang og virket på Katrines gjest som verdens kjedeligste romkamerater. Med unntak av en tur til Fort deRussy for å arrangere ANSA Hawaiis første aktivitet; grilling og stand-up padling, tilbrakte vi som vanlig dagene foran hver vår PC. Eller det er forresten ikke helt sant, ettersom Susannes råtne PC ble med Linda og Sigrun hjem for å bli fikset. Men etter en del ferdigskrevne oppgaver og vel overstått midtsemester-eksamen, var det duket for besøk av de tre T'ene; Tyvaktige Tonje, Traktor-T og Tadeleine, som utgjorde Tøsene, og senere sluttet også Torstein seg til følget i rollen som Tønna.

Det første som stod på planen var snorkling i ugreie bølger på Electric Beach og rundtur på sør-østkysten i stiv kuling og relativt kalde og gufne forhold, sammen med ANSAs trivelige studentprest, Anne, som tilfeldigvis var på øya. Vi syntes det passet bra å ha en Anne med på turen, og siden vi snakker om Anne synes vi også det passer bra å gratulere med reproduksjon der i gården. Selv om Tøsene hadde skikkelig askeflaks, var været så som så de første par dagene, så hotellrommet fikk over middels slitasje pga. depresjoner. Heldigvis hadde Tønnen pakket rikelig med solskinn i rompetasken, så med ham på plass kunne vi nyte fine turer til blant annet Kailua, Mokuleia, Diamond Head og Halona Bay. Vi fikk også konstatert at det kan være umulig å finne parkering på Hanauma Bay, og fikk derfor skånet Torstein for denne opplevelsen.

Tønna landet nemlig på fredag og ble dratt rett med på kjegle-kalas hos Majas lagervenner. Siden han kom direkte fra konferanse i Seattle, slapp han unna det største jetlag-sjokket. Vi fikk alle oppleve det flotte NaHoku II-seilaset ut fra Waikiki, med påfølgende besøk hos den spanske frosken. Tøsene hadde spottet Brian i Backstreet Boys på milelang avstand i Los Angeles, og snakket ikke om annet enn å ha møtt ham siden. Dermed var det rett og rimelig at alle jentene skulle synge Bakgateguttas hit "I want it that way" da karaoken ble satt igang.

Tøsene hadde fått kloa i snasen kåk, som ikke bare var lekker innvendig, men også ovenpå. Som seg hør og bør for bygninger på over 30 etasjer, hadde arkitekten vett nok til å plassere badebasseng og jacuzzi på taket. Dermed kunne man la seg skolde i vann som farget omgivelsene grønne eller plaske ubekymret rundt med god utsikt til alle kanter. Fra vårt høye basseng kunne vi klekke ut de lekreste planer. En av disse var å kaste våre gjester til haiene, noe vi hadde planlagt før uten videre hell. Heller ikke denne gangen skulle det gå som smurt, så for å bøte på skaden hoppet vi ikke fallskjerm, men dro istedet på nudiststrand. Her kunne vi more oss med våre flunkende nye bodyboards i små bølger, mens de andre strandgjestene spradet rundt i keiserens svømmedrakter og så ut til å trives med det.

Et par dager senere hadde vi gleden av å få bilen proppet full av ANSA-medlemmer vi hadde slumpet til å bli kjent med i Nashville. Denne gangen var haigudene på vår side, og alle unntatt trøndere og fastboende fikk seg en svingom i buret. For å fortsette i ekstremsportsporet valgte vi å dra videre til nærmeste flyplass hvor de besøkende fikk valget mellom fallskjermhopping eller -dropping. De fleste valgte sistnevnte, men våre ANSA-venner satt som to brede glis hele veien tilbake.

Ellers gikk dagene med til japansk rullett, snorkling på electric beach, grilling og SUP i parken og andre aktiviteter de besøkende kunne bli med på om de ville. Alle ville på Kokua Festival som fant sted på stedet der vi skal traske over scenen med tøvete hatter og kapper om et par uker. På festivalen var heldigvis scenen forbeholdt musikere som Jack Johnson, Ziggy Marley, Taj Mahal, Jake Shimabukuro og Anuhea - i motsatt rekkefølge. Dette var selvsagt storslagent, selv om Torstein benyttet anledningen til å klage på at Bruddah Iz var fraværende. Heldigvis fikk han stilnet savnet da to lokale trubadurer spilte Iz-hiter på bestilling på Duke's senere på kvelden.

Dagen etter hadde Torstein fått nok og ville hjem. Vi fikk narret ham med på en siste utflukt, og var nær ved å bevilge ham et par ekstra uker ferie ettersom vi brukte tiden han trengte til å pakke på eskimoruller og venting på innstilte busser i Kailua. Med én times mindre margin rakk han allikevel flyet og dro avsted mot New-Reykjavik aka Glasgow.

Mens Tønna var på vei tolv timer frem i tid, hadde Tøsene enda 5 dager igjen i flippfloppland - fylt til randen med bloggbare events som dere får lese om i neste innlegg. I mellomtiden sitter vi alene tilbake, bare oss og Katrine, og spiser romantiske tremannsmiddager hver eneste dag.

Kaua'ibetraktninger fra Ole den burgerformede

Jeg, Burger-Ole, har blitt gitt det ærefulle oppdrag å oppdatere bloggen med et avsnitt om utflukten vår til øyen Kaua'i, som er en del av det hawaiianske arkipelag. Denne øya, og ikke minst turen, fordrer i aller høyeste grad en hederlig og ettertenksom omtale. Knapt har jeg vel noen gang hvilt mine sunnmørsøyne på vakrere skuer enn noen av skuene våre verter tok oss med til på Kaua’i – her nevnes især Nā Pali-kysten og Waimea Canyon. Vi skal komme tilbake til dette senere. Turdeltakerne var Hall & Sus, Trond og Kathrin, Maja, Orestis og undertegnede. Senere skulle vi komme til å hooke opp med Katrine og Micke, samt Mette og Daniel – som allerede var på Kaua'i.

Flytur og somling

Turen begynte ganske hektisk ettersom vi – per FancyNancys limo – kom sent til flyplassen, i tillegg til at denne var full av kø. Faktisk var det vel ren og skjær flaks at vi kom oss med flyet, og enda mer flaks at vi fikk med oss bagasjen. Heldigvis gikk alt bra, og vi slapp å lære oss en lekse. Hvis vi lærte noe, så var det at vi kan stole på flaksen!

Etter en lang og strabasiøs flytur på hele 21 minutter, var vi endelig framme. Første punkt på listen var å skaffe til veie et par stk leiebiler – de blonde jentene våre valgte seg ut en kledelig techno-blå cabriolet, mens vi gutta gikk for en jeep. På dette tidspunktet var de fleste av oss overbeviste om at vi skulle bo i Banana Bungalows Hostel, ettersom den alltid like pålitelige Hawaiivard hadde informert om dette. Før der kunne sjekkes inn hadde vi tid til å sjekke ut et av mange severdige steder på Kaua'i: Waimea Canyon. For selv om øya bare er på knappe 1430.4 kvadratkilometer, så har den fått plass til sin egen canyon alá Grand. Hvis man har bil er det en smal sak å komme seg frem til flere utsiktspunkt hvor man kan nyte synet av den spektakulære kløfta som har blitt gravd ut i det vulkanske fjellet.

Kommer gående på krykke

Nuvel, tilbake til vår ringe bolig: det viste seg plutselig at vi var innlosjert i en herskapelig suburban villa med basseng, yakuzi og ballsal. Narren Hallvard hadde lurt oss opp i stry! Etter den første skuffelsen over ikke å bo i Banana Bungalows Hostel hadde lagt seg, innså alle som én at det vi hadde foran oss var en ganske god deal. Med unntak av en kranglete Burr Grind kaffetrakter og hissige tåknekkende bordbein, var dette en temmelig suveren bopel. Intet så ut til å være spart på og luksusfølelsen fløt tykt. Ikke noe er som å koke i en yakuzi med en iskald tulleøl etter å ha svidd flesket på stranden og bodyboardet dagen lang! Utstyrsnivået i huset var forøvrig imponerende, og stakkars Maja som kom i klammeri med et bordbein og således knakk tåen (nærmest uten å foretrekke en mine) kunne trøste seg med at krykker lå klare og ventet.

Dagene forløp med diverse aktiviteter. Huset var selvsagt utstyrt med bodyboards, så vi kunne få juling i bølgene på stranden og anlegge nesevann. Bølgehøyden stod det respekt av, men for den som var glad nok i livet til å holde godt fast på brett, bikinis og BH’s, var det hele riktig så festlig. Som en bonus for de ferske tilreisende kom en tjoldpadde krabbende opp på stranden, og vi fikk også sett en monk-seal som lå og koste seg i solsteika på lik linje med resten av oss. Hval lekte i horisonten, og den observante ferierende kunne få med seg en knølhval som deiset i skorpa etter et luftig svev.

Nā Pali

Naturen på Kaua'i er forreven og vakker, med frodig skog, bratte fjellsider og Jurassic Park- aktig stemning over det hele. Det toppet seg med katamaranutflukt oppover Nā Pali-kysten. Her stuper de vulkanske fjellene fra 1000-1300 meters høyde rett ned til havnivå. Fjellene her er blant de eldste i Hawaii, så erosjon har over tidenes løp fått lov å skape kunst oppi der. Dype kløfter, stupbratte klipper og et innovativt fargespill gjorde sitt til at øynene hadde nok å hvile seg på. Det vil si, i fare for å bli overstimulert unnlot de fleste av oss å se direkte på herligheten, men heller indirekte, gjennom en kameralinse. På båten ble det først servert pretzels og brus, men etterhvert også øl og god mat. Underholdning ble besørget av en flokk delfiner som lekte rundt katamaranen, samt en hval som sneik rundt i vannoverflaten og viste fram en finne.

Kveldene gikk som sagt med til avslapping i yakuzien og bassenget, men vi spiste også god mat og nøt godt å drikke – mye takket være vår greske venn Orestis som tilberedte, med kjærlighet, både Souvlaki og pikante greske salater.. hvis du skjønner hva jeg mener. Men for å være alvorlig: maten var utsøkt! Etter utsjekk siste dagen tråkket vi oss noen hundre meter gjennom jungelen og fant Kipu Falls. Dette vannfallet var omkranset av høye trær og ikke fullt så høye klipper. Så her ble det stuping fra nevnte klipper, samt slenging fra lianer i beste tarzanstil. Det kan med fordel nevnes at det under fossen befant seg en dyp, forfriskende kulp.

Vakre strender, en spektakuær canyon, bølger med punch i, Nā Pali-kysten, luksusvilla, godtfolk og jungelaction gjør sitt til at jeg snakker ikke musikken når Kaua'i får terningkast 6! Musikken var bra den også.

Mens støvet hviler

Sovesal én forsvant nesten fortere enn den oppsto, og nå sitter vi igjen ensomme og forlatt i en unaturlig stille leilighet - kun avbrutt av Abdul Mohammeds stadige gapskratting. Vi har nemlig rukket å venne oss til å være ni personer her, og det har vært riktig så trivelig. Faktisk så trivelig at vi gjerne skulle sett at samtlige ble igjen enda litt lenger, men da ville nok diverse sjefer der hjemme fått litt hetta. Så, for å stagge savnet, setter vi oss ned og mimrer litt:

Besøket hos elgen var en suksess, selv om samtlige var skjønt enige om at det hadde vært enda bedre dersom Ivar hadde vært med. Vi minnes også godt alle de typiske turist-aktivitetene vi foretok oss, som å traske opp Diamond Head, snorkle i Hanauma Bay, se på fisk og ananas på Dole-plantasjen, mens Ole snek i labyrint, og selvsagt alle disse paddene som skjøt opp som paddehatter hvor enn vi var. Vi hadde gledet oss til å vise våre gjester den fine Papa'iloa Beach, bare for å se at den var besudlet med 5 skilpadder som ikke hadde noe bedre fore enn å ligge og slenge. Som alle værmeldingjunkies har fått med seg, var det til tider svært strek vind den tiden vi tilbragte på O'ahu. En morgen blåste det så mye at selv haiene gikk i skjul, og på den obligatoriske turen rundt øya fikk vi sett mer enn vanlig ettersom det var umulig å stoppe og legge seg på noen strender uten å bli sandblåst. En vindfull dag tok Linda på seg rollen som gruppens klovn og lot seg svimeslå av en dårlig forankret og forblåst luke. Heldigvis klarte hun seg uten ambulansen hun ble tilbudt av forbipasserende og tilsynelatende også uten for store varige skavanker.

For oss var høydepunktene få, men utvalgte. Vi likte spesielt godt kvegfarm- og filmomvisningen på Kualoa Kvegfarm som vi kun har vært på én gang før. Dessuten var det moro å få vist frem downtown og skoleområdet. De tilreisende derimot, lot til å sette mer pris på padlingen i Kailua, snorkling ved el-stranden samt kanosurfing og vanlig surfing i Waikiki. Men dette er selvfølgelig bare spekulasjoner fra vår side. Kan f.eks. hende Trond satte mest av alt pris på tiden vi tilbragte i leiligheten, på bussen eller på hans favorittkro Hawaiian King, selv om han ga uttrykk for at så ikke var tilfelle. Hva vet vi? Boy, you're a liar.

Ellers gikk dagene med på å spille beachvolley og seile katamaran i pøsende regnvær, kjøre frem og tilbake til flyplassen, stappe i oss ostekaker og dra på shopping. Tusen takk for besøket og at dere alle var med på å gjøre det så superdupert som det ble. Nå er det som tidligere nevnt uvanlig stille, og vi prøver å få unnagjort det vi kan av skolearbeid før neste pulje besøkende kommer. Dette skulle imidlertid vise seg å holde hardt, da Katrine fikk en ny Michael på besøk allerede ikveld. Tønna og Tøsene kommer i snitt om en uke, og vi håper de gleder seg like mye som oss.