Vi har sett Jesus

Etter de språklige utfordringene dagen i forveien, forlot vi de kauderspråklige og vendte oss mot Jesus. Han holder til på toppen av en 700 meters knaus, og måler selv ca. 40 m på steinelesten. Vi lusket opp gjennom tett djungel og hørte vrål fra ymse krek rundt oss. Parkvesenet var ute og ryddet sti, så det var heldigvis lite farlige animaler å spore på vei opp. Men ikke før hadde vi lagt stirydderne bak oss, var det ikke råd å spise banan uten at horder med aper svermet rundt oss og ville ha sin del av kake-ingrediensene. Ribbet for gul, skrellbar frukt, kom vi omsider til et fabelaktig utsiktspunkt som raskt skyet til, og vi gikk de siste få meterne til snekkerens pidestal. Der var det en og annen annen turist, men vi fikk da tatt et par fotos. På vei ned bestemte vi oss for å bli semilurt av taxiselskaper og møtes for å spise hos storegris senere. Vi valgte grisested basert på utsikt, uten å ta i betraktning at solen går ned en gang utover kvelden. Dermed ble vi sittende i stummende mørke og nyte en imaginær utsikt mens vi proppet trutene fulle av alskens kjøtt. En av kelnerne tok ikke et nei for et nei, og var klar for å prakke på oss både nebb og haler. Nadja fikk nok og ytret 'shit, pommes frittes - det er grisekrise', og sendte den forsmådde servitør avgårde. Dermed ble vi sittende og godta mat fra alle unntatt den nebbete ungservifolen, som gang på gang ble sendt tilbake med uforrettet sak, mens brassa ved bordet gebrokket verdens minst nyttige fraser i hans retning.

Resten av kladden fører vi inn senere, siden vi nå må avsted for å rekke buss til Angra dos Reis og båt videre til Ilha Grande. Ate!

Påskequiz 2012

Så sitter vi her igjen i vante omgivelser. Eller iallefall vante farger og hovedelementer. 60% av oss har riktignok vært akkurat her opptil flere ganger før, og "her" er altså (i dette øyeblikk) på Ipanema beach, rett nedenfor Oles Bananarama penthouse-leilighet i Rio de Janeiro, Brasil.

Til nå har vi rukket å fly over Atlanteren, feire én stk. 29-timers 36-årsdag, leke med en spinnvill, sjeløyd kattekalv, samt leske oss på stranden med kokosnøtter og cerveza.

I skrivende stund går en selger med bøtte på hodet for å prakke på oss kjeks, sodavann, klær og knekk.For å få dagene til å bli ihjelslått har vi dessuten planlagt turer til grenseliggende fosser, Lille London og Storøya. Susanne har stor tro på at det blir grrrrrrreat, og resten av reisefølget stemmer i.

Og maten var god.

Det var den også dagen etter, da vi etter å ha møtt Leo på stranden var på et spisested med en mangespråklig gjeng. Leo er en brasilianer som tok Hallvards sted hos Sidsel da sistnevnte var i Brasil rundt årtusenskiftet, og sammen med vennene til Leo, Nadia og den norske delegasjonen, åt vi churrasco til den store gullmedaljen. Èn person snakket kun portugisisk, tre snakket norsk og engelsk, tre snakket norsk, engelsk og portugisisk, og to snakket portugisisk og engelsk. Gjett hvem.

Påsketur

Da vi har blitt så knyttet til denne bloggen etter oppholdet i Hawaii, klarer vi ikke helt å la den ligge. Dermed fortsetter vi like så greit å bruke den som en slags reiseblogg/dagbok. Neste reise som er booket og klar går til Brasil, først og fremst for å besøke vår gjesteskribent Ole Birkeburger (som forøvrig tok seg en overraskende tur innom 30-årslaget til Torstein i helgen). Foreløpig plan er å følge hans anbefalninger den første uken da han har tatt seg fri for å være med oss på en rundtur. Utover det har vi et ønske om å få med oss Foz do Iguaçu, men det gjenstår å se hva vi får tid til på to uker.

Fra pura til dura vida

Det mellomamerikanske eventyret vårt er straks over, og vi føler det er på tide med en oppdatering. Vi har hoppet over avslutning på både roadtrip og parisopphold, samt en aldri så liten tur til Asia, men det får heller vente.

Det begynte med at vi nesten måtte tilbringe fem ufrivillige dager i terminalbygningene på Newark flyplass på grunn av uvær. Da alle trodde håpet var ute bestemte heldigvis flyet seg for å komme fra Pittsburgh til New York uten å lande på feil flyplass og vi var på vei.

Costa Rica fikk ifølge gringotica Isballe navnet sitt fordi gull var såpass lett tilgjengelig at de brukte det som trepynt, antagelig for å jage vekk fugler og annet krek de ikke ville ha i fruktsalaten. Da folk først ankom landet (indianerne anses som folk av oss de også, men i denne sammenhengen mener vi med folk de sjøfarende europeerne) syntes de naturligvis denne skikken var over middels kaksete og kalte dermed landet for den rike kysten.

Gull og glitter er det lite av her, men vi skulle vært både døve og blinde da vi gikk av flyet for å gå glipp av at landet er rikt på solskinn og fuglekvitter. På grunn av forsinkelsen rakk vi å få med oss en soloppgang mens vi ventet på at Dollar åpnet bildørene. Vel på plass i vår firehjulsdrevne turbo-diesel ble vi introdusert for costaricansk nøyaktighet. Det bor knappe 4,5 millioner mennesker her, som tydeligvis kjenner hverandre godt nok til at de ikke har tatt seg bryet med å opprette adresser. Istedet får man en omtrentlig beskrivelse i beste skattekartstil. Adressen til Isabelle, "San Bosco, acerca tres minutos después de Ciudad Colon hacia Puriscal, del abastacedor fiorella, 100 metros oeste, y 200 metros norte, casa mano derecha, color teracotta", viste seg å være vrien å trykke inn på GPSen, men med litt prøving og feiling og utspørring av lokalbefolkningen fant vi nesten fram.

Med Isabelle i bilen gikk det noe bedre å finne fram, og vi satte kursen mot vår egentlige destinasjon, Puerto Viejo, som ligger på den karibiske siden like ved Panama. Dette bringer oss over på et annet spennende fakta. Costa Rica er, i motsetning til det alle tror, ikke en øy. Vi hadde på forhånd hetta for at vi skulle få kuldesjokk i regnværet på sør-øst-siden, men svettet oss gjennom to netter i en knusktørr bungalow og fikk tid til å svi vekk litt gammel hud fra kroppene våre på vår aller første strandøkt. Micke holdt på å kveles av en chilifisk og kastet solbrallarna så snart han fikk sjansen, så vi så oss tvunget til å forlate byen. Vi valgte den lengste mulige reiseveien på de dårligste veiene og snirklet oss i titimesvis fram på smale, uoversiktlige veier mens semitrailere freste forbi oss til tross for dobbel sperrelinje. På vei opp til Monteverde ventet en over to mil lang grusvei hvor vi virkelig fikk ristet løs i turbo-dieselen. Monteverde er et grønt fjell som er kjent for sin elleville natur, utsikt til både det stille og karibiske hav, samt en og annen aktiv vulkan. Også i Monteverde var været bra, om enn litt kjøligere om kveldene. Her hadde vi på forhånd booket en zip-line-tur som skulle vise seg å være en av høydarene for ferien. Utstyrt med klatreseler, hjelmer og hansker, ble vi festet til vaiere som ravet høyt over jungelen og suste avgårde på disse i opptil 50km/h. Den lengste vaieren var på ca. 1km, og ettersom vi vanligvis ikke forflytter oss ved hjelp av trinse og vaier, syntes vi dette var annerledes og gøy.

Ettersom vi til da ikke hadde sett allverdens med dyreliv, bestemte vi oss for å booke en natt-tur med guide midt i mørkeste jungelen. Vi tenkte at dette måtte være et ypperlig tidspunkt å se både natt- og dagdyr siden vi ville treffe på dem i det de avløste hverandre. Utstyrt med hver vår lommelykt tiltrakk vi oss også mange innsekter, men lot oss ikke skremme av dem siden guiden tross alt ikke hadde strøket med i løpet av sine åtte år på guidebaken. Dette var en bra tur, og vi kunne glede oss over synet av dovendyr, coatis, ildfluer og en og annen tarantella. Før dette hadde vi forresten vært på en annen tur, der vi fikk bade ved en foss, drikke kaffe og se kolibrier i hopetall. Både kolibrier og kaffe hadde vi fått med oss tidligere, men alt er triveligere med guide. Vi hadde også fått en real botanikkopplæring, hvilket gjorde at vi kunne nyte stor respekt blant resten av gruppen da vi visste svarene på nattguidens vriene faunaspørsmål.

På vei ned igjen fra det frodige fjellet lekte Hallvard seg med firehjulstrekk til alle ble grønne i ansiktet, og etter å ha lett forgjeves etter en gjemt foss, var vi på plass på den stille kysten. Et flott hus stod og ventet på oss i Playa Potrero, med jungeloppgang og basseng i bakhagen. Dessuten dukket plutselig Audun opp. Det var stor stas. Siden det har vi levd pura vida på diverse strender langs stillehavskysten og sett både griser, aper og ekorn-skunks. Langs og på veiene har vi møtt på hester, kyr, digre øgler og utallige suicide dogs. På Playa Flamingo og Tamarindo gjorde vi vårt for å holde surfeskillsene våre vedlike og kom fra det med livet i behold. På Isabelle og Auduns siste dag i huset tok vi avsted på et vellykket seilas i solsteken. Etter en times tid i vinden ble vi utstyrt med snorkler og svømmeføtter og hoppet ut i et hav som boblet over av ekle eggefisk og oppblåste puffefisk. Hallvard hadde gleden av å se en vettskremt hai svømme avsted, og ellers så vi fargerike akvariefisk og et par rokker.

I skrivende stund forlater vi Stef Surf med husmaurene, våre kjære lokale barer La Perla og The Shack, samt den hjelpsomme portvakten/sykkelpizzabudet, og setter den humpete kursen mot San José hvor Isabelle har invitert oss med på poolparty med fredsvennene sine. I morgen venter en ca. 15 timers reise oss før vi lander i henholdsvis Sverige og Norge, og på mandag er vi alle tilbake til dura vida og kan begynne å planlegge vårt neste eventyr.

Voir, beaucoup de vaches!

Vi har tidligere ytret at en drammus og pendlvard-blogg ville vært meget kjedelig lesning. Men da situasjonen har vært en litt annen de siste fem-seks ukene, og siden Kathrin interesserer seg for liv som rører seg utenfor Oslo by, skribles det igjen i vei. Oppdatert tittel og 'her er vi'-vindu røper nok hvordan ståa er, for de få som ikke har vært og besøkt Frankrikes navle, Massy Palaiseau.

Dette er nemlig stedet Susanne har befunnet seg siden omtrent midtveis i september, da hun ble sendt avsted ut i den store, vide verden helt avseglene for å lære seg å bli en vaskeekte CGGVeritas'er. Kurshverdagen tilbringes foran en PC-skjerm på CGGVs universitet, sammen med en gjeng med mannfolk fra henholdsvis Libya, Algerie, Persia, Brasil, Frankrike, Benin og lille Norge.

Livet er ikke så verst når man bor på leilighetshotell med basseng og jacuzzi og får penger i pose og sekk, eller for å være helt ærlig, i brune konvolutter. De franske treretters-lunsjene varer som regel i halvannen til to timer, og arbeidsdagene blir tilsvarende lange. Etter å ha påpekt at det kanskje var på tide å gi seg da klokka nærmet seg halv seks på kvelden en av de første dagene, ble parisus lett stemplet som klassens klokke. Monsieur Bruno, som da foreleste geofysisk teori, la følgelig til en ekstra "Susanne?" etter alle tidsrelaterte spørsmål.

Apropos tid, har den flydd avsted, mye takket være de besøkende som har hatt mulighet til å ta seg en tur innom navlen. Først ut var Hallvard, som bortsett fra dette besøket og en snartur til Bergen, har levd det vante liv i Drammen (Norges navle). Han fikk møtt kurskameratene Luis, Daniel, Zoukaner, Maziar og Baptiste, vært en tur inne i Notre Dame og oppe i Eiffel-tårnet, samt testet en typisk fransk treretters på en italiensk restaurant. Noen dager senere satt Linda og Sigrun på samme restaurant og nøt litt god vin i høstferien sin. De fikk med seg de fleste kjente turistattraksjoner i byen og hadde i tillegg gleden av å høre Susanne øve usikkert og nervøst på en boblepresentasjon. Etter dette besøket har middagene på rom 400 bestått utelukkende av pasta og risengrynsgrøt. Ikke fordi flaue folk bare spiser graut, men fordi rommet nå er fylt til randen av nettopp pasta og risengrynsgrøt.

Da neste besøk inntok industriområdet dagen etter læreravreise, hadde Susanne overlatt vasking av rom til hotellpersonalet og tatt turen nordøst-over for å lære mer om Paris-bassengets geologi. Hotellpersonalet hadde derimot ikke tatt notis av at det skulle vaskes annet enn på regningen, så Marita og Asbjørn vasset i nullermænd, måtte grave håndklær ut av badekaret og sove i 3-4 dager gamle rotete og brukte senger. Lykkelig uvitende om den skitne situasjonen, sov verten på et skinnende rent rom i spenstige farger, med helt rent sengetøy og minst fem store puter. I løpet av turen økte det franske Suse-vokabularet med "Se! Mange kuer!", "Jeg skal gå til magasinet og kjøpe et magasin.", og "God natt!", hvor sistnevnte ikke anbefales å si til overdrevent frempå franskmenn sent på kvelden, da det tydeligvis kan tas på feil måte. Det gikk mye i forskjellig stein og utgravninger, og etter å ha kjørt fra kjelleren og litt nedover i bassenget, var det tid for Champagne fra Champagne i Champagne.

Tilbake i Massy bar det ut på middag med gjestene, etterfulgt av noen desserter og øl med limonade på en bar i Saint-Michel. Her måtte Marita kysse både den ene og den andre, og vi kunne more oss med at det tydeligvis ikke bare er jenter som går på do sammen i Paris. 1x1m trangt avlukke og kø langt ut i baren var ingen hindring for to glade gutter inntil det ble banket på døren. Det var vel noe tissing i kryss på gang...