Fossefall og Londrina

Til tross for nebbete oppførsel av halegutten, hadde vi likevel fått proppet i oss noen livsrasjoner kjøtt nesten før vi hadde kommet til bordet. Mette og fulle av futt forlot vi den store grisen og dro tilbake til leilighet/hotell for å gjøre oss klare for fossekspedisjon dagene derpå. Hvis noen tror at turen stod på planen for å drepe savnet av tyske bobilturister som lager kø for å se fallende vann i gamlelandet, tar de feil. Men likhetene var forholdsvis store da vi klarte å praie "tyskern" som personlig guide. Tyskern er en vaskeekte brasse med tyske aner 7 generasjoner bakover. Sansen for punktlighet hadde han beholdt bedre enn sin germanske tunge, og få minutter etter første møte hadde vi spikret timeplanen for de neste par dagene - omtrent på mimuttnivå. Vi fikk streng beskjed om hvilke stier man skulle unngå, hvor man skulle ta til høyre fremfor venstre, hva man burde kjøpe, ha på seg osv. Regnpontjo er fy fy. 

Takket være tyskern, forserte vi park etter park i rekordfart, mens Quati'ene skvatt rundt beina våre. Foz do Iguaçu minner forøvrig ikke om noe man finner i Norge, så likheten stopper ved at noe som minnet om en tysker fraktet oss land-imellom. Til tross for rykter om laber vannstand, var fossen(e) et mektig skue, og eventuelle ytringer om misnøye ble ettertrykkelig druknet da Argentinerne seilet skuta vi da satt i rett under en av de mindre fossene gjentatte ganger. Moro. Dessuten var Djevelsvelget imponerende greier.

Ved slutten av dag to i Foz hadde vi benyttet nesten alle tenkelige (praktiske) automatiserte farkoster for å beskue det fallende vannet fra nesten alle bauger og kanter - bortsett fra fra luften. Heldigvis hadde Eirik en utestående bursdagsgave, og dermed fikk vi kommet oss opp i lufta også - ved hjelp av helikopter. Dette oppsummerer på mange måter de fossrelaterte eskapadene, men la oss også dvele ved generelt hotelliv, kjøtt og baklengs kollbøttesprang.

Sammenlignet med prisene Rio opererer med, var hotellet vi valgte i Iguaçu såpass billig at vi så for oss Banana Bungalow minus. Det skulle vise seg å være feil, og vi nøt mang en time i bassengbaren på takterassen med skyggende sol, muito gelado drikke og vibrerende søplemusikk. Etter å ha slafset i oss dvask ventepizza fra hotellet dag #1, bestemte vi oss for å følge tyskertipset om en restaurant nede i gata dagen derpå. Chef Lopez hadde brasiliansk stil på innredningen (les: forvirret), med elegante bord og stilige kelnere, en kiosk i inngangspartiet, og naturligvis lokal-TV på full guffe. Kokken hadde glemt å kalibrere vekta og lagt igjen øyemålet hjemme, så vi fikk servert noe som best kan beskrives som en hel ku uten hale, ben og hode - men perfekt stekt og kronemessig rimelig realt priset. For å toppe kvelden, disket en gjeng chilenere opp med drama. Etter å ha ranet en nabobutikk, passet de på å komme i klammeri og senere bli arrestert av politiet rett utenfor vinduet vårt.

Dagen etter var det Susanne som stod for underholdningen, da hun børstet støv av fjorårets skrubbsår-rutine. Med hendene fulle av ostebrød og med gule, Hawaiianske varselskilt friskt i minnet, overså hun de nyvaskede flisene i nabobakeriet der hun skred avgårde på sine friksjonsfrie slipperser og deiset baklengs inn i en temmelig hard hylle. Deretter var det klart for 8t nattbuss til Londrina, mens Ole returnerte til Rio.

Etter 8 timer med bedøvende dolukt, ankom vi Hallvards brasilianske vertsby. Rådgiveren Guirro ventet tålmodig på oss på bussterminalen, og fraktet oss til et luksushotell midt i byen. Han spanderte som om det var selvsagt, og hadde fikset tidlig innsjekking. Vi slappet av og utforsket byen i noen timer, før han kom tilbake og tok oss med på den beste Churrascariaen byen har å by på . Det ble en solid lunsj, og litt senere fikk vi møte vertsmor nr. én, Ceila. Hun tok oss med på shopping, før middag med de andre vertsfamiliene i Ceila og Walter "Teco"s nybygde palass/golfkahytt. Uten kart fikk vi en svimlende omvisning før resten av gjestene kom. Etter en nydelig middag fikk vi delt ut aquavit-delen av gavene vi hadde skaffet - resten av gaven, laks, hadde vi omhyggelig pakket i frysepose i en penthouse i Leblon og naturligvis glemt igjen der. Forhåpentligvis blir resultatet en glad laks av en sunnmøring, mens postvesenet holdes i gang av portoinnbetalinger for å få fraktet noe tilsvarende over senere. Vi har iallefalll en god del å ta igjen tatt i betraktning gjestfrihet og gaver vi fikk øst i vår retning. 

Det var dessuten bare flaks at vi traff på alle samtidig denne kvelden, ettersom vi ga beskjed i siste liten og 2 av 3 familier skulle reise bort dagen etter. Men det er ikke hver dag Hallvard er i Londrina. Det er faktisk 9 år siden sist, og også 9 år siden forrige besøk hos stam-baren Casa da Cachaça, hvor vi sammen med Guirro ble sittende inn i de sene nattestimer, og Hallvard ble gjenkjent av en bartender som fortsatt jobbet der. Guirro inviterte oss også opp i leiligheten sin som lå like rundt hjørnet, og unnskyldte seg til stadighet for at vi ikke ble innlosjert der fordi han mente det ville bli for trangt. Vi ble ønsket velkomne til huset han skal bygge på tomten han har kjøpt på den eneste bakketoppen i nærheten av Londrina.

Dagen derpå hadde vi avtalt med vertsfamilie #2 å spise pastel og frukt i sentrum, før Guirro igjen hentet de som ville med på Exposição. Der fikk vi se kyr av alle slag mens vi tygde kokos-snacks. Senere på kvelden da vi landet i Rio, bar det rett avsted på fest hos Ole, før vi tilbragte natten i Lapa. Deretter var det duket for lørdagsmiddag på Mamma Jamma, med ca. samme flerspråklige gjeng som tidligere, pluss en fransk trio fra CGGVeritas. Champagne-Preben hadde snakket varmt om den italienske restauranten, og pizzaene skuffet ikke.

Vi har sett Jesus

Etter de språklige utfordringene dagen i forveien, forlot vi de kauderspråklige og vendte oss mot Jesus. Han holder til på toppen av en 700 meters knaus, og måler selv ca. 40 m på steinelesten. Vi lusket opp gjennom tett djungel og hørte vrål fra ymse krek rundt oss. Parkvesenet var ute og ryddet sti, så det var heldigvis lite farlige animaler å spore på vei opp. Men ikke før hadde vi lagt stirydderne bak oss, var det ikke råd å spise banan uten at horder med aper svermet rundt oss og ville ha sin del av kake-ingrediensene. Ribbet for gul, skrellbar frukt, kom vi omsider til et fabelaktig utsiktspunkt som raskt skyet til, og vi gikk de siste få meterne til snekkerens pidestal. Der var det en og annen annen turist, men vi fikk da tatt et par fotos. På vei ned bestemte vi oss for å bli semilurt av taxiselskaper og møtes for å spise hos storegris senere. Vi valgte grisested basert på utsikt, uten å ta i betraktning at solen går ned en gang utover kvelden. Dermed ble vi sittende i stummende mørke og nyte en imaginær utsikt mens vi proppet trutene fulle av alskens kjøtt. En av kelnerne tok ikke et nei for et nei, og var klar for å prakke på oss både nebb og haler. Nadja fikk nok og ytret 'shit, pommes frittes - det er grisekrise', og sendte den forsmådde servitør avgårde. Dermed ble vi sittende og godta mat fra alle unntatt den nebbete ungservifolen, som gang på gang ble sendt tilbake med uforrettet sak, mens brassa ved bordet gebrokket verdens minst nyttige fraser i hans retning.

Resten av kladden fører vi inn senere, siden vi nå må avsted for å rekke buss til Angra dos Reis og båt videre til Ilha Grande. Ate!

Påskequiz 2012

Så sitter vi her igjen i vante omgivelser. Eller iallefall vante farger og hovedelementer. 60% av oss har riktignok vært akkurat her opptil flere ganger før, og "her" er altså (i dette øyeblikk) på Ipanema beach, rett nedenfor Oles Bananarama penthouse-leilighet i Rio de Janeiro, Brasil.

Til nå har vi rukket å fly over Atlanteren, feire én stk. 29-timers 36-årsdag, leke med en spinnvill, sjeløyd kattekalv, samt leske oss på stranden med kokosnøtter og cerveza.

I skrivende stund går en selger med bøtte på hodet for å prakke på oss kjeks, sodavann, klær og knekk.For å få dagene til å bli ihjelslått har vi dessuten planlagt turer til grenseliggende fosser, Lille London og Storøya. Susanne har stor tro på at det blir grrrrrrreat, og resten av reisefølget stemmer i.

Og maten var god.

Det var den også dagen etter, da vi etter å ha møtt Leo på stranden var på et spisested med en mangespråklig gjeng. Leo er en brasilianer som tok Hallvards sted hos Sidsel da sistnevnte var i Brasil rundt årtusenskiftet, og sammen med vennene til Leo, Nadia og den norske delegasjonen, åt vi churrasco til den store gullmedaljen. Èn person snakket kun portugisisk, tre snakket norsk og engelsk, tre snakket norsk, engelsk og portugisisk, og to snakket portugisisk og engelsk. Gjett hvem.

Påsketur

Da vi har blitt så knyttet til denne bloggen etter oppholdet i Hawaii, klarer vi ikke helt å la den ligge. Dermed fortsetter vi like så greit å bruke den som en slags reiseblogg/dagbok. Neste reise som er booket og klar går til Brasil, først og fremst for å besøke vår gjesteskribent Ole Birkeburger (som forøvrig tok seg en overraskende tur innom 30-årslaget til Torstein i helgen). Foreløpig plan er å følge hans anbefalninger den første uken da han har tatt seg fri for å være med oss på en rundtur. Utover det har vi et ønske om å få med oss Foz do Iguaçu, men det gjenstår å se hva vi får tid til på to uker.

Fra pura til dura vida

Det mellomamerikanske eventyret vårt er straks over, og vi føler det er på tide med en oppdatering. Vi har hoppet over avslutning på både roadtrip og parisopphold, samt en aldri så liten tur til Asia, men det får heller vente.

Det begynte med at vi nesten måtte tilbringe fem ufrivillige dager i terminalbygningene på Newark flyplass på grunn av uvær. Da alle trodde håpet var ute bestemte heldigvis flyet seg for å komme fra Pittsburgh til New York uten å lande på feil flyplass og vi var på vei.

Costa Rica fikk ifølge gringotica Isballe navnet sitt fordi gull var såpass lett tilgjengelig at de brukte det som trepynt, antagelig for å jage vekk fugler og annet krek de ikke ville ha i fruktsalaten. Da folk først ankom landet (indianerne anses som folk av oss de også, men i denne sammenhengen mener vi med folk de sjøfarende europeerne) syntes de naturligvis denne skikken var over middels kaksete og kalte dermed landet for den rike kysten.

Gull og glitter er det lite av her, men vi skulle vært både døve og blinde da vi gikk av flyet for å gå glipp av at landet er rikt på solskinn og fuglekvitter. På grunn av forsinkelsen rakk vi å få med oss en soloppgang mens vi ventet på at Dollar åpnet bildørene. Vel på plass i vår firehjulsdrevne turbo-diesel ble vi introdusert for costaricansk nøyaktighet. Det bor knappe 4,5 millioner mennesker her, som tydeligvis kjenner hverandre godt nok til at de ikke har tatt seg bryet med å opprette adresser. Istedet får man en omtrentlig beskrivelse i beste skattekartstil. Adressen til Isabelle, "San Bosco, acerca tres minutos después de Ciudad Colon hacia Puriscal, del abastacedor fiorella, 100 metros oeste, y 200 metros norte, casa mano derecha, color teracotta", viste seg å være vrien å trykke inn på GPSen, men med litt prøving og feiling og utspørring av lokalbefolkningen fant vi nesten fram.

Med Isabelle i bilen gikk det noe bedre å finne fram, og vi satte kursen mot vår egentlige destinasjon, Puerto Viejo, som ligger på den karibiske siden like ved Panama. Dette bringer oss over på et annet spennende fakta. Costa Rica er, i motsetning til det alle tror, ikke en øy. Vi hadde på forhånd hetta for at vi skulle få kuldesjokk i regnværet på sør-øst-siden, men svettet oss gjennom to netter i en knusktørr bungalow og fikk tid til å svi vekk litt gammel hud fra kroppene våre på vår aller første strandøkt. Micke holdt på å kveles av en chilifisk og kastet solbrallarna så snart han fikk sjansen, så vi så oss tvunget til å forlate byen. Vi valgte den lengste mulige reiseveien på de dårligste veiene og snirklet oss i titimesvis fram på smale, uoversiktlige veier mens semitrailere freste forbi oss til tross for dobbel sperrelinje. På vei opp til Monteverde ventet en over to mil lang grusvei hvor vi virkelig fikk ristet løs i turbo-dieselen. Monteverde er et grønt fjell som er kjent for sin elleville natur, utsikt til både det stille og karibiske hav, samt en og annen aktiv vulkan. Også i Monteverde var været bra, om enn litt kjøligere om kveldene. Her hadde vi på forhånd booket en zip-line-tur som skulle vise seg å være en av høydarene for ferien. Utstyrt med klatreseler, hjelmer og hansker, ble vi festet til vaiere som ravet høyt over jungelen og suste avgårde på disse i opptil 50km/h. Den lengste vaieren var på ca. 1km, og ettersom vi vanligvis ikke forflytter oss ved hjelp av trinse og vaier, syntes vi dette var annerledes og gøy.

Ettersom vi til da ikke hadde sett allverdens med dyreliv, bestemte vi oss for å booke en natt-tur med guide midt i mørkeste jungelen. Vi tenkte at dette måtte være et ypperlig tidspunkt å se både natt- og dagdyr siden vi ville treffe på dem i det de avløste hverandre. Utstyrt med hver vår lommelykt tiltrakk vi oss også mange innsekter, men lot oss ikke skremme av dem siden guiden tross alt ikke hadde strøket med i løpet av sine åtte år på guidebaken. Dette var en bra tur, og vi kunne glede oss over synet av dovendyr, coatis, ildfluer og en og annen tarantella. Før dette hadde vi forresten vært på en annen tur, der vi fikk bade ved en foss, drikke kaffe og se kolibrier i hopetall. Både kolibrier og kaffe hadde vi fått med oss tidligere, men alt er triveligere med guide. Vi hadde også fått en real botanikkopplæring, hvilket gjorde at vi kunne nyte stor respekt blant resten av gruppen da vi visste svarene på nattguidens vriene faunaspørsmål.

På vei ned igjen fra det frodige fjellet lekte Hallvard seg med firehjulstrekk til alle ble grønne i ansiktet, og etter å ha lett forgjeves etter en gjemt foss, var vi på plass på den stille kysten. Et flott hus stod og ventet på oss i Playa Potrero, med jungeloppgang og basseng i bakhagen. Dessuten dukket plutselig Audun opp. Det var stor stas. Siden det har vi levd pura vida på diverse strender langs stillehavskysten og sett både griser, aper og ekorn-skunks. Langs og på veiene har vi møtt på hester, kyr, digre øgler og utallige suicide dogs. På Playa Flamingo og Tamarindo gjorde vi vårt for å holde surfeskillsene våre vedlike og kom fra det med livet i behold. På Isabelle og Auduns siste dag i huset tok vi avsted på et vellykket seilas i solsteken. Etter en times tid i vinden ble vi utstyrt med snorkler og svømmeføtter og hoppet ut i et hav som boblet over av ekle eggefisk og oppblåste puffefisk. Hallvard hadde gleden av å se en vettskremt hai svømme avsted, og ellers så vi fargerike akvariefisk og et par rokker.

I skrivende stund forlater vi Stef Surf med husmaurene, våre kjære lokale barer La Perla og The Shack, samt den hjelpsomme portvakten/sykkelpizzabudet, og setter den humpete kursen mot San José hvor Isabelle har invitert oss med på poolparty med fredsvennene sine. I morgen venter en ca. 15 timers reise oss før vi lander i henholdsvis Sverige og Norge, og på mandag er vi alle tilbake til dura vida og kan begynne å planlegge vårt neste eventyr.