Påsketider Hey Hey

Vi har vært sløve med å skrive. Resultatet er at vi nesten ikke husker hva vi har bedrevet dagene med, og må tråle gjennom bildebiblioteket igjen og igjen for å bli klokere. Vi har også sett enorme mengder Game of Thrones, siden vi kan huske å ha sett de syv første sesongene om igjen før siste sesong startet. Utover det var vi etter besøket av Herr og Fru Hagen tilbake i normal rutine, dvs. babysang på tirsdager, fotball på søndager, og Hallvard bortreist store deler av tiden. Han var f.eks. en dagstur til Santiago, en uke i California og en uke i Brasil før påske.

Heldigvis fikk han en unnskyldning til å være hjemme i påskeuken, da Moster Monster og Farbror Musling dukket opp som julekvelden på nissen. Vi nøt godt av Moster og Farbrors mysiga daycare, og i tillegg til at Vegard lærte seg litt svensk, fikk Micke oppdatert seg på rettskriving av blant annet bæsj på norsk. Samtidig ser det ut til at Katrine lyktes med sitt mål om å lære Mari dansk i løpet av oppholdet. Iallefall traver hun rundt og lager det vi tror er danskelyder, protesterer høylydt når hun blir nektet ølservering, og er påfallende lite interessert i pølsene vi serverer. Antagelig er de ikke røde nok. Ellers koste vi oss i finværet med spaser- kanal- og bryggeriturer, basseng, strand og baseball.

Ettersom Mari enn så lenge passer bedre i babybjørnen enn Vegard, ble flere middager tilbrakt ved at en av oss spankulerte søvndyssende rundt med Mari. Da hun dessuten foretrekker å innta horisontalen fremfor vertikalen for å få sove, endte vi med en snorkende fornøyd 4-åring plassert i vogn, og en overtrøtt skrikerunge på magen. Lite visste vi om at problemene våre kunne løses ved å tippe 4-åringen ut av sportsdelen og ned i oppbevaringskurven under (hvor han sov like godt og enda lykkeligere). Dermed kunne skrikerungen ta plass i overkøya (hvor hun falt i søvn uten et knyst) og kveldene ble desto hyggeligere for resten av følget. Vi har altså vært i besittelse av en søskenvogn helt siden september i fjor uten å være klar over det. Heldigvis fant vi ut av dette før en planlagt rute innom samtlige lokale bryggerier av størrelsen nano til mikro. Vi hadde nemlig nylig også oppdaget at det finnes minst tre, kanskje så mange som fire, bryggerier i meget bekvem rulleavstand. Det hele endte med en fortreffelig aften med klossmajor, jukebox, tko på alle under fem, og syndige mengder mikrobrygg og regn. Våre utrente baseballøyne fikk også se Marlins tape nok en kamp. Vi bet oss merke i at reglene er bemerkelsesverdig forståelige og at arenaen i Miami er litt større enn den i Jupiter. 
 

Dessuten har Vegard lært seg å lese og skrive.

Silver Alert

Kulda i Florida er bitende. Heldigvis er den også sjelden, men det hjelper lite når det står på. Vi vurderte en stund å be de tidligst tilreisende om å søke om utsettelse, men heldigvis tittet solen frem tidsnok til at vi slapp slike tiltak. For å slå ihjel tiden frem til vi fikk besøk, hadde Hallvard pakket kalenderen full av konferanser, mens Susanne heltemodig holdt Fortet. Hun kjøpte inn det som trengtes for å gjøre om leiligheten til en familie-barnehage med Labyrint-tema, og fikk også med seg en SuperBowlfest hos fotballkompisene til Vegard før hun ble jaget på dør av en kjælen kakerlakk. Ukene gikk, og plutselig var det duket for besøk. Den gjenvendte gubben tok med seg det yngste barnet på handletur, mens de to mellomste i familien slappet av på kino. Kinobesøket tikket alle bek- og vemmelighetsbokser, og de koste seg med altfor høy lyd, popcornbestilling fra setet og digre begre med smeltet ost som man kan helle over popcornet for virkelig å få utbytte av reiseforsikringene.

Deretter var det klart for at Mumi og Bassen snek seg inn i den floridianske tilværelsen. Vegard var som vanlig så oppspilt at han nesten ikke klarte å sove, før han sovnet og ikke var til å vekke før våknedags. Med besøkende på plass, tok vi turen til stranden mens det ennå var vær til det. Den friske brisen var utelukkende forfriskende tenkte vi, helt til vi bet oss merke i at det meste av spraysolkremen utenfor jetsprayens episenter hadde blitt tatt av vinden, og vi vandret rundt som noen stilige polkazebras. Heldigvis var vi såpass svidd at den flaue rødrosafargen raskt gikk over til slafser av død hud som vi villig flasset vekk, og dermed beholdt zebrastilen til langt etter Pridefestivalen. Det var nemlig Pride på gang, hvor vi fikk med oss paradens hale.

I sin konfererende iver, fòr Hallvard avsted til et isøde hvor alt på veien var kansellert grunnet de elendige værutsiktene. I Florida var det derimot duket for sumpsafari, golf og glede, før vi (fulltallige igjen) feiret Vegards 4-årsdag som om det ikke var noen morgendag. Han fikk på seg langreist krone fra Tåsenløkka, akkompagnert av live gratulasjoner fra samme sted, og inspirert av paradegrenen til Pride, fylte vi leiligheten med ballonger. Vi har gått med sprekkskrekk hver eneste dag siden, helt til Susanne tok til vett og ga Vegard et lynkurs i effektiv ballongstabbeteknikk. Selve bursdagsfeiringen var stor stas, og Vegard fikk satt kakeutformingskunstene til Mumi skikkelig på prøve da han fikk velge utforming fritt og gikk for den utrolig komplekse geometriske formen firkant. Firkanten ble forvansket til svømmebassenget, hvor røde og gule seigmenn plasket rundt i de lekreste kremer.

Svømmebassengområdet og lanaien var der vi tilbragte mest tid, når vi ikke var på cruise eller i Key West eller liknende. Vi var nemlig på cruise. Til Bahamas. Og deretter i Key West. Så æddabædda. Vi gidder ikke engang nevne det nitriste været på Bahamas før vi fikk med oss en aldeles overdreven romsmaking. I Key West fikk vi med oss det vi kjente til av Hemingways stambuler, dvs. Sloppy Joe’s – han var nok en ensidig fyr. Vi bestemte oss for at det ville være triveligere med middag et sted der vi ikke bare kunne se hverandre snakke. Vi var også innom et frokoststed hvor de lokale hanene lot seg fascinere av barnevognen med lett sovende baby. Jostein og Hallvard fikk prøve seg på diverse angstvarianter der de tygget seg gjennom hot sauce etter hot sauce. Heldigvis hadde damen bak disken på forhånd anbefalt å gå til anskaffelse av passende forfriskninger. På vei til og fra Key West var det kun flaks som gjorde at ikke fisker og hai knabbet med seg fingre, da vi stoppet for å mate dem langs veien. Ah – hvilke eventyr.

Tilbake på ORA ble Jostein kretsmester i både dykking og kortlengdemaraton, mens Mumi nektet å bekjempe jetlagen for å være klar til dyst når Mari eller Vegard fant det for godt å starte dagene. Ellers ble grillanlegget til stadighet testet med de smekreste grillretter. Vi fikk også klemt inn en baseballkamp og litt kanalsafari, samt Vegards fotballøkter og noen Funkye Buddaher. Det gikk ikke bedre enn at tiden gikk så fort at det plutselig var duket for hjemreise igjen. Avreiser er sørgelige saker, og Hallvard har booket flere konferanser og demoer for å fremprovosere flere besøk. Vi tror vi begynner å nærme oss noe, så det gleder vi oss til!

Dessuten har Mari begynt å gå.

Nå vil du tro det

Jul i Norge

Flyet hjem ble 2-3 timer forsinket, og vi slapp ikke unna Maris symfoni denne gangen heller. Hun sovnet heldigvis etter hvert, men vi hadde ingen seng å legge henne i, så av flyturer vi kan huske, var denne blant de verste. Vegard derimot satt rolig og rundet Hakkebakkeskogen to ganger, så De Utrolige 2, ble trøtt og la seg til å sove. Det var dårligere stilt da vi kom frem og han meldte at han var kvalm midt i TaxFree’en. En snarrådig mor dro frem en pose av sekken som straks var full av flymat, og planen om å dra innom barnehagen ble skrinlagt. De av oss som ikke var født i fjor hadde planlagt julehjemturen bedre enn Mari, som ikke hadde noen gamle vinterklær å ty til. Hun ble dermed utkledd som kylling, da Halloween-drakten var det varmeste plagget vi fant i leiligheten før vi dro.

Vi gjorde unna litt gaveoverlevering på Oslo S før turen bar videre til Kråkerøy. Der fikk vi etter hvert et gledelig gjensyn med Volvoen, og som den slue sniken han er, utnyttet Ronny at de tilreisende fortsatt var på EST og frarøvet oss all gleden med å legge om til vinterdekk. Vi hadde noen dager på berget fulle av jetlag, og én dag med oppkast for Vegard sin del, før selveste julaften. Med 15 til bords var det klart for en tradisjonell Kråkeribbemiddag før arbeidet med å grave frem juletreet kunne starte. Klokken slo 05:00 før de siste sa seg ferdig med oppdraget. Dagen etter stod en utradisjonell ribbemiddag med den andre siden av familietreet for tur, og Vegard gjorde store øyne da det var snø i Sommerfjord. Mari forsto at det aller mest spennende foregår over ankelhøyde og debuterte på to fot.

Selv om Vegard hele tiden skulle ønske han var et år eldre, hadde vi en fin romjul innom Fredrikstad før turen gikk videre til Geilo. Der feiret vi nyttår med pinnekjøtt av lekreste sort, før vi måtte vende snutene tilbake til hovedstaden for at Vegard skulle få renovert passet sitt og Mari fylle på vaksinene sine. Forberedelsene til passtimen kunne knapt gått dårligere, men nå har vi i det minste et nytt pressmiddel om vi vil få ham til å gjøre som vi vil – nevner vi ordet fotoboks ser vi nå umiddelbart skrekken i øynene hans.

Takket være Julio hadde vi en leilighet for oss selv i Oslo ikke langt fra barnehagen, hvor Vegard smatt rett inn i rutinene fra første dag. Etter å ha gitt og fått haugevis med klemmer, fortalte han stolt hva han hadde drevet med i USA. Han var spesielt kry over å spille fotball og å ha basseng i bakhagen.

Vi fylte ellers kalenderen med diverse reunions, juletrefest, middagsbesøk, barsel-besøk, jobbing og jobbavvikling. Den årlige juletrefesten var igjen en suksess, og over 90 av våre nærmeste Wilhelmser var samlet. Bestemor/oldemor Evy er nå slått til tippoldemor i en alder av 77, og fordoblings-raten til Wilhelmsenene tatt i betraktning, spørs det om lokalene rommer oss neste år.

Omsider var det på tide å returnere, noe som krevde en omfattende ompakking. Vi fikk testet kapasiteten på vaskemaskinene til Kristina og loftet til Mumi og Bassen, og rasket med oss det vi syntes vi trengte. Lite visste vi om at det i Fort Lauderdale ikke var varmere enn en god vestlandssommer, og angret bittert på å ha lagt igjen langbukser og Maris kyllingdrakt. Den fantastiske kickstarter-tannbørsten Hallvard hadde ventet på siden 2017 endte også opp på loftet. Hvis du vil ha en tannbørste som ikke rengjør tennene, eller foretrekker å riste kjeven med en dirrende silikondings, er dette produktet for deg. PM Hallvard.

På flyturen tilbake fikk vi avkreftet at Maris flyhyl var en firegangs-forseelse, og gleder oss allerede til neste tur. Heldigvis er det noen måneder til, og de aller fleste i flyet var eldre og hylte mindre, så vi har et håp om at vi kommer dit en gang.

Advent i Orlando

Så var alt ved det vante igjen. Bortsett fra at været tilsier at vi bor på prærien i Canada fremfor tørrlagt sump – vi har sett temperaturer helt nede i 11 grader. Brrr… Vi fyrer så godt vi kan med AC og drømmer oss tilbake til peis og ulltøfler i Norge. Når det er sagt, drømmer vi oss ikke tilbake til å leve fra koffert til hånd på sofaer rundtom. Nærmere bestemt Orlando – Fort Lauderdale – Miami – Oslo – Fredrikstad – Sandefjord – Fredrikstad – Geilo – Oslo – Fredrikstad – Skjeberg – Oslo – Drammen – Fredrikstad – Grålum – Oslo – FL. Listet opp på denne måten, synes turneen enda mer strabisiøs enn den faktisk var. Men det får vi skrive mer om siden – dette innlegget er forbeholdt førstnevnte.

I Orlando var gjensynsgleden stor da leiehuset ble fylt med de tidligere nevnte cruisefarerne med Cruisetina i spissen. Hallvard konfererte, men sluttet seg til det gode selskap etter noen dager. Han kom akkurat for sent til Ronnys crashkurs i stuping og Dagheids påfølgende blåfuglparodi, men fikk med seg både park og recreation. Huset var stort og flott, hvorav det første er selvsagt, siden vi var seks voksne og like mange barn. Her koste vi oss med pepperkakebaking, varm jaccuzzi, kaldt basseng, hodestifting, barnevennlige shoppingturer, gjemsel og kansellerte GPS-rakett-utskytnings-utflukter (GRUU).

Vi startet med Universal Studios. Ronny var ør i hodet etter tidligere nevnte leksjoner, og stilte som med-barnevakt for de som trakk Mari-strået på vei til de forskjellige attraksjonene. Etter at første attraksjon var gjennomført, var Mari-strået utvidet til Mari-, Vegard- og Casper-strået. Det viser seg at nymotens teknologi kan gi altfor virkelighetsnære opplevelser, og det var full brown trouser alert så snart 3D-berg-og-dal-simulatoren med Minions smalt i den virtuelle bakken. Til gjengjeld ble alle køene deretter to barn kortere, så generelt i parken var det til alles glede. Vi nøt korte køer dagen lang, og avsluttet med en runde i mørket blant ildsprutende drager i Harry Potters rike.

Neste parkbesøk var hos Disney, som vartet opp med to timer billettsjekk-kø. Heldigvis fikk vi 12 first time visit-brosjer som på alle måter tok brodden av ventetiden. Vi hadde jo til og med vært der før og lo vår råeste Langbein-latter over å ha snytt Walt for to ekstra badges. In your face! Resten av dagen hadde vi altfor mange amerikanere in our faces. Det viste seg at billettsjekk-køen kun var forsmaken på hva en Disney-park, og kanskje særlig Magic Kingdom, har å by på når det er første dag i skoleferien. Som om ikke det var nok å måtte stå timesvis i kø for selv de kjipeste attraksjonene, bød hele parkområdet på en fullblods kø-opplevelse, hvor man gikk i kø uansett hvor man skulle. Heldigvis smittet humøret til de voksne over på ungene. Bortskjemt på kroppsvarme, merket man godt da køene begynte å avta i 20-tiden at gradestokken viste rundt femten grader. Som plaster på kø-såret, vartet Disney heldigvis opp med litt magi mot slutten av dagen, og da klokka nærmet seg midnatt var det også mulig å komme til på de mer populære attraksjonene – enten ved å stå i kø, eller ved å benytte express-passene vi hadde misforstått. Alt i alt en helt magisk dag.

Inspirert av tidligere parksuksess, bestemte vi oss for å besøke enda en park. Dyreplagere er ikke særlig populære, tenkte vi, og satte kursen mot utskjelte Sea World. Willy var long gone, mens slektningene hans har plukket opp hansken og gjør de mest fantastiske triks i et relativt trangt akvarie. Likevel er det sjelden vi er så nær spekkhoggere, delfiner, pingviner, sjøløver, skilpadder, haier og fisker i alle former og fasonger, så vi syntes det var riktig så stas. Dessuten henger det masse plakater i hele sjø-verdenen om at alle disse dyrene og mange andre dyr hadde hatt det mye verre hvis ikke de fikk komme dit. Denne parken var også motstykket til Disney hva gjelder folketetthet, og kunne by på tomme kø-innhegninger så langt øyet kunne se. Til gjengjeld var den eneste karusellen Vegard kunne tatt stengt, mens resten var forbeholdt de over 137cm. De fleste av barna i reisefølget var maks 136cm, men vi voksne tok tur etter tur i regnet sammen med resten av skandinavene som besøkte parken. Der skjønte vi godt hvorfor høydebegrensningen var satt, og gledet oss over at barna tilsynelatende lot til å trives med å glo på akvariekreaturer sammen med Ole. Sistnevnte hadde Ronnyhode etter et litt for langvarig møte med et biprodukt fra de karibiske sukkerrørsplantasjene kvelden i forkant.

Etter Sea World, skyndte vi oss tilbake til huset og rakk ikke å pakke koffertene før resten av gjengen kom tilbake. Vi pakket sakene i ly av nattens mulm og mørke, før vi bega oss ut på den nesten fire timers kjøreturen tilbake til Fort Lauderdale, for å pakke ferdig før hjemreise til Norge. Heldigvis er Florida utelukkende flatt og veiene snor-rette, hvilket gjør det lett som en plett å holde seg våken kl 03 på natta.