Hyperspektralt avbrekk i Florida

Fra tid til annen reiser Hallvard på konferanser i embeds medfør. I år ville tilfeldigheten ha det til at en av disse ble holdt et sted Susanne kunne tenke seg å være med til, og - som om ikke det var nok - på en tid hun kunne få det til på. Dermed gikk det ikke bedre enn at vi begge pakket snipp- amerikakoffertene og dro så lange vi var til stedet Susanne alltid hadde drømt om å besøke: den ufattelig klamme, varme og gatorbefengte universitetsbyen Gainesville.

Gainesville ligger ganske midt i Florida, breddegradsmessig, relativt langt nord i staten. Byen har ingen stor, internasjonal flyplass, så av mer eller mindre praktiske årsaker fløy vi til Tampa hvor en mer eller mindre praktisk Mustang ventet på oss. Praktisk fordi taket var avtagbart og mindre praktisk fordi det ikke var plass til all bagasjen i bagasjerommet.

Dagen før avreise hadde vi googlet områdene i nærheten av Tampa for å finne et passende sted å tilbringe den første tiden. Det stod ikke på alternativ - både Audun og sjøku-sightseeing var innenfor rekkevidde. Men ettersom vi bare hadde noen få dager på oss og Audun var langt unna, og manateene langt unna alt annet enn seg selv, startet vi turen i Siesta Key som lå en ikke så altfor lang kjøretur unna flyplassen. Her fant vi noe de påstod var USAs beste strender, som fort kan være sant - det er jo flere måneder siden vi var på Hawaii sist, så vi tar forbehold om at minnene derfra er litt vage. Fine var de iallefall, og veldig varme. Varmt var det også i vannet, og vi fant det såpass behagelig at vi tilbragte to hele dager i disse omgivelsene.

Neste stopp var hos sjøkyra i Homosassa. I byen med det fjollete navnet kryr det av selskaper som har spesialisert seg på å dumpe turister ut i gjørmevannet for å svømme med elefantenes fetter. Prime-time for manatee-spotting er vinterstid når vannet er klart og kaldt, altså omtrent så langt fra denne tiden man kan komme. Derfor var vi veldig fornøyde med at det både fantes en ledig tur og at vi fikk oppleve noe som kan sammenlignes med nærkontakt av første til fjerde grad (Dr. J. Allen Hyneks' definisjoner). Som en bonus fikk vi se en flokk pelikaner og en øy full av morsomme aper som har sitt opphav etter en Tarzan-innspilling i 1937 (se live monkey cam).

Konferansen startet i Gainesville på tirsdag, så vi var på plass kvelden før. Mens Hallvard konfererte, utforsket Susanne i hovedsak bassenget på hotellet, kun avbrutt av noen fisler og en gull-farget bille på størrelse med lillefingeren sin. Hun tok også turen til nærliggende spa, butikker o.l., men ga seg raskt med det da en skummel motorsykkelpolitimann en dag vinket henne inn til siden for å opplyse om at fartsgrensen var overskridet med 7 mph. Situasjonen ble ikke stort bedre da alle ID-papirer var enten på hotellet eller i lommeboka til Hallvard (eller som han selv liker å kalle seg - familiens overhode). Etter en kjapp quiz med leiepapirene som utgangspunkt, slapp den fortvilede nordmannen heldigvis unna - til tross for at hun i en sky av språkforvirring visstnok hadde gitt uttrykk for at hun trodde purken var skurken. Det kunne han avkrefte.

Videre hang vi en del med Hallvards kollega Andrei og andre hyperspektrale folk, og rakk i tillegg en svipp innom USAs eldste by, St. Augustine. Vi vandret rundt Castillo de San Marcos, noe som var fort gjort, så oss rundt i gatene, og spiste en bedre middag på Colombia restaurant - anbefales.

I skrivende stund koser vi oss i sveitsisk regn på en lounge i Zürich og priser oss lykkelig for at ungen som grein hele veien fra Tampa ikke har fulgt etter oss inn hit. Forøvrig håper vi det ikke blir altfor lenge til neste utflukt. Det ryktes at det skal være en veldig relevant konferanse i Bali i oktober. Og sist men ikke minst - gratulerer med dagen idag, Katrine. Du blir herved feiret.

Regn, buer og forbigående bevelgelseshemninger

Regnet holdt heldigvis opp et par dager ut i 2013, og vi kunne se sights i gnistrende solskinn. Før den tid hadde vi rukket å få med oss North Shore i pøsende regnvær. Maria hadde hypet dette til en blanding av Mauritius og Bali på sitt beste, så Nino måtte innrømme at han ikke ble mest imponert av det gråtriste synet. Mer flaks hadde vi dagen før, da vi rømte fra regnbygene i Waikiki og fikk oss en hval- og bølge-spotte-dag på Makaha, hvor håret bare ble fuktig av selv-valgte dukkerter. På kvelden fikk vi et hyggelig gjensyn med Katie og Moana Surfriders saftige biff.

Siden vi igjen er sent ute med bloggeleringen kan det være at resten av beretningene avviker fra sin kronologiske rekkefølge. Men vi skal forsøke å få med det viktigste.  

Etter å ha hatt pause fra surfingen i 2,5 år med unntak av litt bank i Costa Rica, børstet vi støv av ferdighetene og la ut på noen solide planker i Waikiki. Første tur var vi slitne etter en time, men det var minst like moro som vi husket. Vi rakk også å få med oss et godt, gammelt katamaran-cruise til i anledning bursdagen til en venninne av Katie. Denne gangen var båten full av fulle nordmenn som tydeligvis hadde vært på sjøen før. Etter å ha hatt alskens GP-klassikere på repeat gjennom hele seilasen, var vi lykkelige over å fortsatt være ved sans og samling da vi krysset landgangen tilbake til Dukes. Der inntok vi en Hula-pie før vi lot de jubilerende amerikanerne kjøre tilbake til Kailua, mens vi dro hjem for å møte Maja. Kvelden endte på karaokebar med Ben & Co, hvor alle i rommet de hadde leid jallet i vei til alskens (for oss ukjente) låter. De grå gjessene var nok en gang på bordet, og vi var vitne til høy patriotfaktor. Vi gleder oss allerede til neste karaokerom skal bookes (i Guangzhou?).

På søndager skal man hvile, og vi vet å holde den slags tradisjoner hellig. Det eneste vi bedrev neste dag var dermed en rolig gangtur rundt krateret nærmest Waikiki mens vi nøt de lenge etterlengtede omgivelsene. Mer strabasiøst var det å bestige Koko Crater noen dager senere. Vi svettet oss opp svillene og svanset litt rundt på toppen før vi tok turen ned langs kraterkanten og til slutt endte opp i den botaniske hagen inne i krateret. Herfra gikk turen til Sandy beach hvor vi hvilte leggene mens de lokale bodyboard-surferne stod for underholdning i de store bølgene. Det ble gjentatte ganger ropt over høyttaler at uerfarne surfere hadde å holde seg på land. Videre stoppet vi innom Koko Marina for å innta litt flytende Aloha på Konas bar. Vi fikk et busseventyr på kjøpet og nærsyn med øyas største villkatt-stamme.

Vi nøt en del late dager i Waikiki i en leilighet med utsikt til vår gamle bopæl, Hyatt Towers og havet. Det ble tid til mer surfing, shopping og champagne, og selvfølgelig litt sol. Note to selves: vi liker å ha lanai i anledning lunsj, regnevær og solpauser.

Ellers kan der nevnes at det tilsynelatende ikke er noen stor utrydningstrussel for Hawaiis grønne havskilpadde-stand, ettersom vi hver gang vi var i vannet – om det var på surfebrett, SUP eller katamaran-cruise – så én eller flere av artens eksemplarer. Vi tar høyde for at det kan ha vært den samme padda hver gang, men ettersom Hallvard hadde glemt radiomerkningsutstyret hjemme, var vi ute av stand til å verifisere og peile.

Som en forsmak på kulda hjemme i Norge satt vi en hel kveld i blæsten fra airconditionen på en bar der vi deltok i en quiz uten å kunne svare på et eneste spørsmål. Her måtte man helst enten være amerikaner med amerikansk historie og politikk prenta inn fra barnsben av, eller opptatt av amerikanske kjendiser. Men det var allikevel hyggelig, og vi var i godt selskap.

Nest siste dag på øya var vi ute og surfa litt blant de badende turistene i Waikiki, og for å unngå å hakke en turist i hodet med brettet sitt, så Susanne seg nødt til å hoppe kontrollert av brettet. Det passet dårlig sammen med grunt vann og spisse koraller, og siden vi måtte være ute av leiligheten tidlig neste dag, ble resten av tiden tilbrakt i bil på en runde rundt hele O’ahu. Vi startet med Halona bay, Makapu’u og Waimanalo og stoppet for en lunsj i Kailua. Derfra kjørte vi videre opp langs øst-siden til North Shore. Sunset Beach var et passende sted å slappe av før veien gikk videre sydover igjen.

Som vanlig ble det litt baluba og hurramegrundt før avreise, med shopping og dårlig tid. Middag med Maja måtte utgå og vi hadde mer enn nok med å få tid til å pakke plass til alt vi hadde shoppa – dvs redusere antall kolli fra 15 til 4 – og å rense surfesåret til Susanne før Maja var snill og svippet oss ut til flyplassen.

Etter å ha spurt flyvertinnene om et stort nok plaster og noe å rense med da vi landet i Seattle, oppdaget vi tidenes triks for å snike i køen på flyplasser. Et par lette hink, og vips blir man utstyrt med rullestol som gir priority pass i sikkerhetskontroller og andre køer. I Seattle hadde vi 8 timer å vente, og fikk valuta for pengene i Deltas lounge. Resten av turen gikk smertefritt med unntak av verkende fot, og vi kom oss vel hjem til tre-fire uker med jobbing før neste ferie stod for tur - denne gang med forloverhattene på. I skrivende stund slikker vi air-condition på Mauritius med Kathrin, Trond og Kamilla - nærmere bestemt på hotell Le Victoria i Pointe Aux Piments. Mer om dette senere.

A Perfect Getaway

Hawaii er ikke det det engang var. Etter inntoget av masseturismen på 40-50-tallet, og omgjøringen av Waikiki fra sumpområde til turisthovedstad, har øyene utviklet seg til å bli et yndet feriemål for millioner av mennesker årlig. Med andre ord var alt slik det var da vi sist var her for snart tre år siden, med unntak av at vi da var studenter og faktisk bodde her, og sandstanden har tatt seg opp til nivåer man ikke har sett maken til siden 1985. Vi var også vant med at disse studentene tok seg av booking av sted å bo, leiebil etc. Stor var overraskelsen da vi oppdaget at vi nå kun hadde flybilletter, alle leiebiler var utleid, normalprisede hoteller fullbooket og hiker mordstengt.

Men la oss begynne fra begynnelsen. Straks gavene var pakket ut og juletreet plassert trygt utenfor bygget vi bor i, bar det av sted til Gardermoen i ukristelig tid første juledag. Derfra gikk turen via Amsterdam til Seattle, og derfra videre til et litt varmere sted som vi kjenner godt fra før. Den bekymrede leser som her henger seg opp i mulige religiøse henvisninger kan beroliges med at vi henviser til Hawaii. Vi lusket ut av flyet og stilte oss i verdens lengste taxikø, mens vi nøt varmen og snakket norsk med nordmenn. Til slutt var det vår tid til å få tildelt sjåfør, og vi taxet av gårde til vår bopæl litt utenfor Waikiki. På vei ut av taxien fikk vi et gjensyn med en del av Hawaiis lokalbefolkning, i form av en lett påvirket- og kledd, tatovert skrålemaker. Istedenfor å ta oss imot med varme velkomsthilsner og leis, ble vi skjelt ut etter alle kunstens regler og vi var glade for at vi slapp forbi ham uten et eneste knivstikk. Too much aloha-spirits?

Vel framme ved huset strevde vi med å finne ut av hvilke nøkler som passet til hvilke låser – for ikke å snakke om hvilke dører vi faktisk skulle inn gjennom. Etter advarsler om at vi for all del ikke måtte si noe om at vi leide der dersom vi møtte på huseieren, kan det her nevnes at vi var litt skvetne. Heldigvis kom en jovial nabo-nordmann og åpnet for oss, og leiligheten var tilsynelatende tom. Sigene etter en middels lang flytur hoppet vi rett til køys og sov så lenge jetlag'en tillot. Klare for å innta Waikiki i 7-tiden neste morgen ble vi på vei ut møtt av en søvndrukken trønder som plutselig lå på en stor madrass på stuegulvet. Han var en hyggelig fyr, og etter å ha utvekslet noen ord listet vi oss forbi ham og la i vei til Waikiki og frokost på Shorebird. Været var strålende, og vi koset oss på stranden. I lunsjtider møtte vi Maria og Nino på Dukes og dro på et velkjent gult- og rød-stripet stjerneseilas før vi spiste en god middag på ostekakefabrikken.


Dagen derpå lå vi som slakt i stekende sol på Waikiki, og endte dagen i downtown på middag med Maria, Nino, Katie og Rhett. Vi skulle avgårde tidlig dagen etter for å gå Kalalau Trail på Kauai, og lå dårlig an med planleggingen. Heldigvis har Walmart døgnåpent, og dessuten selger de både telt og presenninger. Dessverre er det ingen fast Kauai-spalte i norske nyhets-sendinger. Hadde det vært det, ville vi nok blitt mindre overrasket da Katie fortalte at hiken nylig hadde vært stengt. Det viste seg at en galning hadde fått nok av japanere langs stien og benyttet anledningen til å kaste et egnet eksemplar utfor klippene. Japaneren overlevde, men den siste mohawkaner var ettersøkt for mordforsøk. Det hadde han vært helt siden 16.desember, og vi satt med hikeskoa i polititeipen og hang med geipen (men glade for at det hele ikke endte slik). I tillegg var det midt i høysesong, og Kauai har klare randbetingelser hva gjelder hotell og leiebiler. Vi droppet teltkjøp og håpet på å få booket oss inn på et hotell ved ankomst øya. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn vi trodde, men heldigvis har vi kredittkort. Dermed ble tre turdager erstattet med glade og late dager på resort med hvalspotting og mye god mat og drikke.

Vel tilbake på Oahu, var det på tide å feire overgangen til nytt år. Formiddagen ble tilbragt med Maria og Nino hvor vi spilte strandis og grillet grillmat i Fort DeRussy. Da klokken nærmet seg seks var vi alt for sent ute til et vorspiel i leiligheten til Maja, før selve nyttårsfesten braket løs på Rumfire. Vi fikk med oss begge deler. På Rumfire var superhelter og dyre vodkaflasker tema. Vi hadde det moro blant lynvinger, basehoppere, stålmenn og det som verre var. I tillegg til et hyggelig gjensyn med Maja, fikk vi også sett Ben og Pat igjen (våre venner med hus på North Shore). Og dermed var vi i 2013.

Året har vært regnfullt så langt. Første nyttårsdag passet det oss igrunn fint nok, og vi benyttet anledningen til å få unna litt shopping. Dagen etter hadde vi fått nok av regnet – og å snike i dørene der vi bodde. Dermed sjekket vi andre leiemuligheter og værmeldingen. Siden det så lovende ut på vestkysten av O’ahu, leide vi en bil med Maria og Nino og la i vei til litt snorkling utenfor Electric Beach og en ettermiddag i Makaha. Værmeldingen stemte noenlunde, og vi fikk en fin dag i solen.

Etter sol kommer visst regn, og de siste par dagene har det vært forbigående oppholdsbyger. Da passer det fint med en lanai hvor solen slipper inn mens taket skjermer for regnet. I dag fikk vi frisket opp minnet om våre gamle telefonnumre som brukes som bonuskort på Safeway da vi var og handlet proviant til resten av oppholdet. Det er meldt fint vær, så vi krysser det som krysses kan for at det stemmer.

Brazilian Time

Tidshenvisningene i det kommende innlegget er i beste fall veiledende, og det handler ikke om Hawaii ennå. Vi startet og var tett på å fullføre dette innlegget relativt kjapt etter hjemkomst fra Brasil i påsken 2012, men publiseringen har sittet langt inne. Nå er det imidlertid duket for en fabuløs wrap-up av Brasilturen:

Her har vi vært hjemme i over tre uker og fortsatt ikke klart å somle oss til innleggsutlegging. Men her kommer det altså.

Etter ennå en svipp innom Rio delte vi lag, og mens Eirik og Monika dro i forveien til Ilha Grande, dro vi (Hall&Sus) til Salvador, en by litt lenger nord i Brasil i distriktet Nordeste. I selve byen var vi kun et par timer siste dagen vi var der, og resten av oppholdet slappet vi av i Praia do Forte, en liten plass en times tid nord for flyplassen.

Å komme seg fra flyplassen til Praia do Forte kunne ha kostet oss en skjorte til ca. 800 NOK, men slue som vi er satt vi oss og ventet på buss til 20kr per pers og lot desperado-taxiene komme til oss isteden. Dermed var vi på plass på pousadaen vi skulle bo på til ca 150 NOK etter relativt kort tid (sjåførene dobler lett fartsgrensene), akkurat i tide til frokost. Rommet vårt var utstyrt med hengekøye og stillegående aircondition, og lå strategisk plassert 3-4 meter fra baren og svømmebassenget. Susanne benyttet sjansen til å praktisere portugisisken hun hadde plukket opp, og bestilte is og øl som om det ikke var noen morgendag.

Resten av dagene fikk vi til å gå ved å gå langs strendene som lå ca fem minutter unna pousadaen. Det var også en paddepark i nærheten som vi besøkte, og dessuten møtte vi på en minipadde som hadde strandet på stranden. Fulle av ærefrykt etter "no-touch"-regimet på Hawaii, turte vi knapt nok nærme oss teskje-padda. Men muligens heldigvis for den var stranden også befolket med lettkledde, overvektige tyskere som tok padda i egne hender og kastet den til sjøs.

I Praia do Forte slo folk flest dagtiden i hjel med å ligge og boble i små, hete kulper med innesperret rev-vann, og de få stedene det var åpent nok til å føles forfriskende, var det strengt forbudt å bade på grunn av farlige strømninger og skilpaddevern. Dette forandret seg imidlertid utover dagen, da vannet steg over revkulpene så vi fikk kilometervis med perfekt sandstrand. Kombinert med stekende sol og godt nok med vind til å ikke merke noe særlig til den, endte strandbesøket med en flott forbrenningsfeber.

Etter noen deilig avslappende dager i Praia do Forte og en obligatorisk bilde-snartur innom Salvador, fartet vi tilbake til Rio (denne gangen uten å sjekke inn passene våre). Der så vi en film om datamennesker og tidsmanipulering med Ole og Nadja, for så å dra videre til Ilha Grande hvor Eirik og Monika hadde vært i mellomtiden. Her ble det mer avslapping og blant annet en liten edderkoppbefengt fottur gjennom skogen til noen flotte strender. Den flotteste av dem alle hadde allerede blitt skrytt opp i skyene av det nå lokalkjente paret som hadde tilbrakt hver eneste dag der til nå og fortsatt ville tilbake. Vi var skeptiske til om sanden - som Eirik påstod - kunne være enda finere enn i Kailua, men måtte etter å ha opplevd den selv innrømme at det var som potetmel. Dessuten var stranden kjempediger og nesten fri for folk.

Strand: Lopez Mendes.

Terningkast: 6.

Ellers gikk dagene med på utforsking av den lille byen vi var i på den store øya, og senere en båttur med hele gjengen etter at Ole var på plass. Der ble det snorkling og maritime, kulinariske opplevelser av de sjeldne. Det kan også nevnes at Hallvard her fikk en ny favoritt-rett som kombinerte fisk og banan - det har knapt gått en dag uten etter at vi kom tilbake.

Eirik og Monika har forfattet et eget innlegg som tar for seg hotell/pousada-forvirring i områder uten dekning, som vi kommer tilbake til siden.

Ilha Grande er et særeget sted, med en jevnt over tilbakelent holdning til tilværelsen. Vi besøkte en pizzarestaurant og bestilte en pizza fra menyen, men ba servitøren om å utelate en av ingrediensene. Servitøren, som også var kokken, ble svært overrasket over dette. Ikke først og fremst fordi vi ville utelate ingrediensen, men fordi han aldri hadde hørt om en pizza med den i. Ja, se, da er man på rett sted.

Dyrelivet på øyen var også over middels. Vi flyttet inn på et hotell der frosker, fisler, papegøyer og andre tropikale fugler, landkrabber og kolibris var mer tallrike enn gjester og personal. Mygg kunne man også få nok av. Stemningen ellers på øya var preget av bil-løse veier med hunder tassende gatelangs, mygg og tilhørende myggspray, sinte, franske pousadaeiere, barn oppdratt som katter, sjokksmoothe pasjonsfruktsmoothies og flørting med bookingdamer.

Bookingdama lokket med et tilbud der speedyshuttle skulle bringe oss tilbake til Rio, med henting på en nærliggende landfast havn og minibuss direkte til Rio. Siden Ole ble ihjelflørtet og vi andre hadde en lang liste med ting vi burde ha fått med oss i Rio - men bare én dag igjen - slo vi til på det knakende gode tilbudet. Det hadde alle andre på øya også gjort. Dermed var det sild i tønne-transport, og speedy ble hurtig fjernet fra tjenestens navn. Men tilbake kom vi til slutt.

De fleste månerakettkonflikter var ryddet av veien, så vi våget oss opp til sukkertoppen. Av uavklarte grunner måtte Ole løpe avgårde og nijobbe noen kvarter, og forlot oss mens vi så aper gjøre streker over en lav sko. Deretter kjøpte vi noen hawaiianas og dro ned igjen for å gjøre oss klare for middag.

Ole hadde booket oss inn på en veldig stilig restaurant. Vi gnafset oss gjennom rett etter rett, og var rett så fornøyde. Som en stilig mellomrett hadde Eirik bestilt en ring til Monika, og mens hvert et øye var tilkjempet tørt, var neste sommer booket for bryllup. Eirik vil sikkert utdype hendelsene der.

Vi syntes forøvrig synd på Eirik og Monika som hadde 7 timer å vente i São Paulo. Selv hadde vi en langt bedre flight, med senere avgang og tidligere hjemkomst. Desverre for oss takket vi nei til 300 dollar og overnatting på 5-stjerners hotell i Rio, mot å fly en dag senere. Som svar på vår ufordragelige utakknemlighet, hevnet flyselskapet, med et frynsete transatlantisk rykte, seg mesterlig ved å la oss bli stuck på CDG i 11 timer, med nok penger til en liten bugg og varm Cola. Jippi. Da vi endelig var hjemme og ferdige med klagingen gjorde de rett nok tilstrekkelig opp for seg, og store deler av taxfreeregningen ble dekket inn av AF.

Fossefall og Londrina

Til tross for nebbete oppførsel av halegutten, hadde vi likevel fått proppet i oss noen livsrasjoner kjøtt nesten før vi hadde kommet til bordet. Mette og fulle av futt forlot vi den store grisen og dro tilbake til leilighet/hotell for å gjøre oss klare for fossekspedisjon dagene derpå. Hvis noen tror at turen stod på planen for å drepe savnet av tyske bobilturister som lager kø for å se fallende vann i gamlelandet, tar de feil. Men likhetene var forholdsvis store da vi klarte å praie "tyskern" som personlig guide. Tyskern er en vaskeekte brasse med tyske aner 7 generasjoner bakover. Sansen for punktlighet hadde han beholdt bedre enn sin germanske tunge, og få minutter etter første møte hadde vi spikret timeplanen for de neste par dagene - omtrent på mimuttnivå. Vi fikk streng beskjed om hvilke stier man skulle unngå, hvor man skulle ta til høyre fremfor venstre, hva man burde kjøpe, ha på seg osv. Regnpontjo er fy fy. 

Takket være tyskern, forserte vi park etter park i rekordfart, mens Quati'ene skvatt rundt beina våre. Foz do Iguaçu minner forøvrig ikke om noe man finner i Norge, så likheten stopper ved at noe som minnet om en tysker fraktet oss land-imellom. Til tross for rykter om laber vannstand, var fossen(e) et mektig skue, og eventuelle ytringer om misnøye ble ettertrykkelig druknet da Argentinerne seilet skuta vi da satt i rett under en av de mindre fossene gjentatte ganger. Moro. Dessuten var Djevelsvelget imponerende greier.

Ved slutten av dag to i Foz hadde vi benyttet nesten alle tenkelige (praktiske) automatiserte farkoster for å beskue det fallende vannet fra nesten alle bauger og kanter - bortsett fra fra luften. Heldigvis hadde Eirik en utestående bursdagsgave, og dermed fikk vi kommet oss opp i lufta også - ved hjelp av helikopter. Dette oppsummerer på mange måter de fossrelaterte eskapadene, men la oss også dvele ved generelt hotelliv, kjøtt og baklengs kollbøttesprang.

Sammenlignet med prisene Rio opererer med, var hotellet vi valgte i Iguaçu såpass billig at vi så for oss Banana Bungalow minus. Det skulle vise seg å være feil, og vi nøt mang en time i bassengbaren på takterassen med skyggende sol, muito gelado drikke og vibrerende søplemusikk. Etter å ha slafset i oss dvask ventepizza fra hotellet dag #1, bestemte vi oss for å følge tyskertipset om en restaurant nede i gata dagen derpå. Chef Lopez hadde brasiliansk stil på innredningen (les: forvirret), med elegante bord og stilige kelnere, en kiosk i inngangspartiet, og naturligvis lokal-TV på full guffe. Kokken hadde glemt å kalibrere vekta og lagt igjen øyemålet hjemme, så vi fikk servert noe som best kan beskrives som en hel ku uten hale, ben og hode - men perfekt stekt og kronemessig rimelig realt priset. For å toppe kvelden, disket en gjeng chilenere opp med drama. Etter å ha ranet en nabobutikk, passet de på å komme i klammeri og senere bli arrestert av politiet rett utenfor vinduet vårt.

Dagen etter var det Susanne som stod for underholdningen, da hun børstet støv av fjorårets skrubbsår-rutine. Med hendene fulle av ostebrød og med gule, Hawaiianske varselskilt friskt i minnet, overså hun de nyvaskede flisene i nabobakeriet der hun skred avgårde på sine friksjonsfrie slipperser og deiset baklengs inn i en temmelig hard hylle. Deretter var det klart for 8t nattbuss til Londrina, mens Ole returnerte til Rio.

Etter 8 timer med bedøvende dolukt, ankom vi Hallvards brasilianske vertsby. Rådgiveren Guirro ventet tålmodig på oss på bussterminalen, og fraktet oss til et luksushotell midt i byen. Han spanderte som om det var selvsagt, og hadde fikset tidlig innsjekking. Vi slappet av og utforsket byen i noen timer, før han kom tilbake og tok oss med på den beste Churrascariaen byen har å by på . Det ble en solid lunsj, og litt senere fikk vi møte vertsmor nr. én, Ceila. Hun tok oss med på shopping, før middag med de andre vertsfamiliene i Ceila og Walter "Teco"s nybygde palass/golfkahytt. Uten kart fikk vi en svimlende omvisning før resten av gjestene kom. Etter en nydelig middag fikk vi delt ut aquavit-delen av gavene vi hadde skaffet - resten av gaven, laks, hadde vi omhyggelig pakket i frysepose i en penthouse i Leblon og naturligvis glemt igjen der. Forhåpentligvis blir resultatet en glad laks av en sunnmøring, mens postvesenet holdes i gang av portoinnbetalinger for å få fraktet noe tilsvarende over senere. Vi har iallefalll en god del å ta igjen tatt i betraktning gjestfrihet og gaver vi fikk øst i vår retning. 

Det var dessuten bare flaks at vi traff på alle samtidig denne kvelden, ettersom vi ga beskjed i siste liten og 2 av 3 familier skulle reise bort dagen etter. Men det er ikke hver dag Hallvard er i Londrina. Det er faktisk 9 år siden sist, og også 9 år siden forrige besøk hos stam-baren Casa da Cachaça, hvor vi sammen med Guirro ble sittende inn i de sene nattestimer, og Hallvard ble gjenkjent av en bartender som fortsatt jobbet der. Guirro inviterte oss også opp i leiligheten sin som lå like rundt hjørnet, og unnskyldte seg til stadighet for at vi ikke ble innlosjert der fordi han mente det ville bli for trangt. Vi ble ønsket velkomne til huset han skal bygge på tomten han har kjøpt på den eneste bakketoppen i nærheten av Londrina.

Dagen derpå hadde vi avtalt med vertsfamilie #2 å spise pastel og frukt i sentrum, før Guirro igjen hentet de som ville med på Exposição. Der fikk vi se kyr av alle slag mens vi tygde kokos-snacks. Senere på kvelden da vi landet i Rio, bar det rett avsted på fest hos Ole, før vi tilbragte natten i Lapa. Deretter var det duket for lørdagsmiddag på Mamma Jamma, med ca. samme flerspråklige gjeng som tidligere, pluss en fransk trio fra CGGVeritas. Champagne-Preben hadde snakket varmt om den italienske restauranten, og pizzaene skuffet ikke.