Ny kamerat

Februar er godt nok en kort måned. Men ikke så kort. Ikke bare "to innlegg"-kort. Dessverre ble den så kort, uten at det er stort å gjøre med det. Vi kunne selvsagt skrevet en rekke innlegg, trikset med datoene og fått februar opp i fem eller seks innlegg, som hadde vært akseptabelt, men vi føler det vil være å snyte dere. Det vil vi ikke. Vi har nok med å snyte oss selv. Vi har nemlig begge blitt forkjølet, og bruker store deler av dagen på nettopp snyting. Susanne slo an tonen og vartet opp med en skikkelig Johnny Cash-stemme da hun presenterte sitt kasusstudie i økonomi. Den tidligere nevnte ulven viste seg å bare være halvparten så stor og stygg, og ingen av oss ble huffet eller puffet overende.

Vi holdt oss også på bena gjennom en hel Pu'u Manamana-reprise, men ble litt skuffet over skummelhetsgraden denne gangen. Sammenlignet med sist, småløp vi uredde i sikksakk langs fjellkammene og besteg tinder vi holdt oss unna første gang. Vel oppe på toppen ville Susanne feire med å sette 4 melke-sjokoladebiter til livs. Dette ville ikke Katrine ha noe av, så hun fiket til henne så sjokoladebitspruten stod. Da turen var ferdig fikk vi imidlertid stagget sulten med en velfortjent matbit på det lokale vertshuset Crouching Lion Inn.

I dag har vi vært på grilling og spilt litt volley i Fort deRussy, og i går var vi på stranda nesten hele dagen, i grell kontrast til resten av februar. Med natt-temperaturer helt ned i 15 C, har vi måttet ty til pledd i tillegg til lakenet som vanligvis brukes som dyne. Det ryktes at dette er den kaldeste vinteren i Hawaii på lenge, og vi håper mars vil pynte på statistikken.

Av andre utflukter som er verdt å nevne, har vi vært på vår første basketballkamp. Det var artig, selv om 'bows tapte knepent. Høydepunktet fant dessverre sted mens Susanne ble finta ut i pølsebua. Da hun kom tilbake med hendene fulle av pølser og hvitløks-pommes frittes, ble vi opplyst om at hun hadde blitt trukket ut til å delta i pauseshowet, der man skulle konkurrere med 5 andre ved å løpe frem og tilbake på banen og kaste ballen i kurven raskest mulig. Etter å ha meldt seg i sekretariatet viste det seg at de alt hadde plukket ut en stand-in for henne, og istedenfor muligheten til å stikke av med bensin til $250, måtte hun gå skuffet tilbake med kun en trøste-skjorte. Ellers var det stor ståhei, med drillpike, cheerleadere og dansecrew i alle pauser. Billettene fikk vi av Kan, Maja og Pia, og som om ikke det var nok, har de også foræret Hallvard den tidligere nevnte Varsity-caps. Varsity-stilen (hyggelig student-kro) passer oss bedre enn MBA Club-festen vi var på forrige fredag, der prisene var like stive som pyntenivået.

Fete-tirsdag ble feiret med å konsumere pannekaker, men ellers forbigått i stillhet. Vi trengte tiden til å bygge på stråhyttene våre så de var rustet for ulveangrep, og motsto alle invitasjoner til Mardi Gras-feiring i downtown. Til slutt ber vi dere nyte den utsøkte kvaliteten på de nye bildene som snart vil poppe opp (selv om den ikke kan måle seg med kvaliteten på Åse og Magnus sine bilder). Legg også merke til den kule funksjonen som viser hvor alle bildene er tatt.