Voir, beaucoup de vaches!

Vi har tidligere ytret at en drammus og pendlvard-blogg ville vært meget kjedelig lesning. Men da situasjonen har vært en litt annen de siste fem-seks ukene, og siden Kathrin interesserer seg for liv som rører seg utenfor Oslo by, skribles det igjen i vei. Oppdatert tittel og 'her er vi'-vindu røper nok hvordan ståa er, for de få som ikke har vært og besøkt Frankrikes navle, Massy Palaiseau.

Dette er nemlig stedet Susanne har befunnet seg siden omtrent midtveis i september, da hun ble sendt avsted ut i den store, vide verden helt avseglene for å lære seg å bli en vaskeekte CGGVeritas'er. Kurshverdagen tilbringes foran en PC-skjerm på CGGVs universitet, sammen med en gjeng med mannfolk fra henholdsvis Libya, Algerie, Persia, Brasil, Frankrike, Benin og lille Norge.

Livet er ikke så verst når man bor på leilighetshotell med basseng og jacuzzi og får penger i pose og sekk, eller for å være helt ærlig, i brune konvolutter. De franske treretters-lunsjene varer som regel i halvannen til to timer, og arbeidsdagene blir tilsvarende lange. Etter å ha påpekt at det kanskje var på tide å gi seg da klokka nærmet seg halv seks på kvelden en av de første dagene, ble parisus lett stemplet som klassens klokke. Monsieur Bruno, som da foreleste geofysisk teori, la følgelig til en ekstra "Susanne?" etter alle tidsrelaterte spørsmål.

Apropos tid, har den flydd avsted, mye takket være de besøkende som har hatt mulighet til å ta seg en tur innom navlen. Først ut var Hallvard, som bortsett fra dette besøket og en snartur til Bergen, har levd det vante liv i Drammen (Norges navle). Han fikk møtt kurskameratene Luis, Daniel, Zoukaner, Maziar og Baptiste, vært en tur inne i Notre Dame og oppe i Eiffel-tårnet, samt testet en typisk fransk treretters på en italiensk restaurant. Noen dager senere satt Linda og Sigrun på samme restaurant og nøt litt god vin i høstferien sin. De fikk med seg de fleste kjente turistattraksjoner i byen og hadde i tillegg gleden av å høre Susanne øve usikkert og nervøst på en boblepresentasjon. Etter dette besøket har middagene på rom 400 bestått utelukkende av pasta og risengrynsgrøt. Ikke fordi flaue folk bare spiser graut, men fordi rommet nå er fylt til randen av nettopp pasta og risengrynsgrøt.

Da neste besøk inntok industriområdet dagen etter læreravreise, hadde Susanne overlatt vasking av rom til hotellpersonalet og tatt turen nordøst-over for å lære mer om Paris-bassengets geologi. Hotellpersonalet hadde derimot ikke tatt notis av at det skulle vaskes annet enn på regningen, så Marita og Asbjørn vasset i nullermænd, måtte grave håndklær ut av badekaret og sove i 3-4 dager gamle rotete og brukte senger. Lykkelig uvitende om den skitne situasjonen, sov verten på et skinnende rent rom i spenstige farger, med helt rent sengetøy og minst fem store puter. I løpet av turen økte det franske Suse-vokabularet med "Se! Mange kuer!", "Jeg skal gå til magasinet og kjøpe et magasin.", og "God natt!", hvor sistnevnte ikke anbefales å si til overdrevent frempå franskmenn sent på kvelden, da det tydeligvis kan tas på feil måte. Det gikk mye i forskjellig stein og utgravninger, og etter å ha kjørt fra kjelleren og litt nedover i bassenget, var det tid for Champagne fra Champagne i Champagne.

Tilbake i Massy bar det ut på middag med gjestene, etterfulgt av noen desserter og øl med limonade på en bar i Saint-Michel. Her måtte Marita kysse både den ene og den andre, og vi kunne more oss med at det tydeligvis ikke bare er jenter som går på do sammen i Paris. 1x1m trangt avlukke og kø langt ut i baren var ingen hindring for to glade gutter inntil det ble banket på døren. Det var vel noe tissing i kryss på gang...

drammus og pendlvard

Nå har vi kommet dithen at det er på tide med et slags siste blogginnlegg. Vi må innrømme at det er litt vemodig, men innser at bloggen 'Drammus og Pendlvard' neppe hadde blitt noen slager. Imidlertid trøster vi oss med at vi fortsatt har noen godbiter igjen på video- og bildefronten.

For å fullføre det vi startet på kan vi fortelle om at Monument Valley, som fulgte etter Grand Canyon, var monumental. Vi sørget for å vaske Tony grundig for første og siste gang like før vi la avsted mot dalen, og støvet vi kjørte rundt i i en times tid fikk dermed et godt underlag å feste seg på. Neste höjdare var såkalte Four Corners, hvor man kunne ha armer og ben plassert i fire forskjellige stater på én gang. For eksempel kunne man hatt én arm i Colorado og én i Arizona, mens man stod overskrevs i New Mexico og Utah. Det ville nok sett litt twisted ut, men byttet man en arm mot et ben hadde det gjort saken enklere. Slik hadde vi fantasert i dagevis, men til vår store skuffelse var monumentet stengt da vi først fant frem. Vi dro dermed videre til Santa Fe, en liten og søt by der de hadde satset på sjokolade og bygninger med runde kanter. På denne tiden rykket det godt i roulette-foten, og vi hastet dermed videre til nærmeste Las Vegas. Denne Las Vegas'en var roulette-fri og hakket mindre glorete enn sin bedre kjente navnebror. Men om man ville, kunne man slå ihjel tiden med å kaste baller på en blink, slik at bikinikledde småjenter ble sendt rompestups ned i en vanntank om man traff.

Vi fortsatte deretter langs highway'en som har overtatt etter Route 66, med enkelte stopp innom moderveien. Planen var å kjøre til Oklahoma og vende nesa sørover derfra, men somlingen i sjokoladeland og tøysevegas gjorde dette passelig umulig. Da klokken slo meget, hadde vi ikke annet valg enn å ta inn på det første og mest lurvete motellet på vår vei. Med hårspray som insektsmiddel klarte vi oss for en natt, men var glade for å la insektene bli igjen da vi kjørte videre dagen etter. Etter en siste snartur nedom Route 66, var vi på vei mot Dallas, Texas. Her tok vi oss tid til å besøke hovedflyplassen minst ti ganger, og en litt mindre flyplass én gang. Det hadde seg nemlig slik at stakkars Tony hadde pådratt seg et maintenance required-lys, som vi tidligere har røpet at vi fant en løsning på. På denne tiden vurderte vi å la ham i stikken til fordel for primitive neger-Tony, men hadde ikke hjerte til å la ham stå igjen midt i landet når vi først hadde lovet ham Orlando. Dermed var Tony fortsatt med oss da vi dro innom den lokale skytebanen på vei til New Orleans.

New Orleans kunne by på alt fra levende til døde aligatorer. Vi startet med de levende og besøkte en sump der aligatorene foretrakk marshmallows og pølser fremfor de lettbente grisene som fartet rundt i vannkanten. Deretter dro vi tilbake til sivilisasjonen og befestet vår posisjon på toppen av næringskjeden ved å bestille orddelingsretten "Friterte Aligator biter". Det var temmelig vemmelig, men vi fikk skylt det ned med hver vår Hurricane Special. Deretter bar det ut i den måneløse Bourbon Street, hvor vi tilbragte resten av kvelden på en pianobar i lag med et Canadisk utdrikningslag. Resten av New Orleans-oppholdet gikk med til å vandre rundt i det franske kvartalet, kjøre turer med den historiske bytrikken, samt seile nedover Mississippi på en hjuldamper.

Fra New Orleans fortsatte vi mot Orlando, hvor vi fikk med oss litt under 30% av parkene Disney hadde å by på, til tross for at vi brukte to hele dager. Det NASA og Kennedy hadde å by på derimot, fikk vi med oss i løpet av en dag. Disney World var skreddersydd for barn, og dermed også til tider passende for oss uvoksne ungfoler. Vi travet rundt blant familien Duck, Lilo & Stitch, Mikke Mus og andre kjente figurer. Selv om karusellene ikke helt kunne måle seg med opplevelsene fra Six Flags, var det morsomt og verdt køståingen. Amalie, Bastian, Ole Magnus, Theo, Sebastian og lille Ugle vil nok sette pris på å få være med neste gang (gitt at de måler minst én meter). Resten av tiden gikk med på å ta bilder av lyn og kjøre gjennom teksten i Beach Boys' Kokomo. På Key West, eller egentlig i Florida generelt, skulle vi gjerne hatt mer tid, men heldigvis er det få steder i USA som er nærmere Norge enn denne staten.

Følg med videre om du vil se litt bilder og Tönnas videoblogg. Takk for oss.

It's ok

Da vi hadde vært i Los Angeles lenge nok, plottet vi inn adressen til Excalibur Hotel Casino og dro avsted mens vi telte alt vi så langs veiene. Etter en kort tur innom en spøkelsesby i ørkenen, hadde bilen fått heteslag og sluttet plutselig å fungere. Dette passet dårlig ettersom vi var midt i en hostile takeover i raskeste fil og akkurat skulle sette inn nådestøtet. Brått sank turtallet drastisk og Susanne ble blendet av oljelampa. Vi trillet stadig saktere over mot veiskulderen mens vi innså at vi manglet kompetanse utover grunnleggende oljepeiling. Google ble tilkalt, og vi kunne konkludere med at det ikke ville være godt for bilen om lampen fortsatte å lyse. Vi løftet panseret og lot bilen stå i noen minutter. Heldigvis var det ikke mer som skulle til, og siden har vi ikke sett noe mer til oljelyset. Imidlertid har vi stiftet bekjentskap med maintenance required-lyset, men også dette har vi klart å avlyse ved hjelp av Google og skitne Nintendo-triks.

Synet som møtte oss i Las Vegas var over all forventning glorete, og Orestis kom selvsagt en dag for sent. Vi hadde såvidt beveget oss ut av hotellrommet da vi ble overfalt av et par timeshare-agenter som tilbød oss to gratis teaterbilletter og lunsj. Som de oppegående folk vi er, vet vi godt at det ikke finnes noe slikt som en gratis lunsj, og haken var at man måtte høre på et tretimers foredrag om timeshare-leiligheter for deretter å stå imot presset fra selgerne deres. Da dette var overstått fikk vi billettene til et trylleshow med Criss Angel, med de lusneste plassene i salen. Heldigvis for oss var alle lusne billetter utsolgt for dagen, og vi ble isteden plassert på fjerde rad. Forøvrig lar vi alt som skjedde i Vegas forbli der.


Med bedre plass i lommebøkene, satt vi kursen mot Grand Canyon. Et passende sted for overnatting var Tuba City, som ligger mellom kløften og Monument Valley. Vi bodde på et indianerhotell med fullstendig tidskaos. Gikk man over veien, forlot man indianertid, og måtte stille klokken en time frem. Vi trodde det var omvendt, og dermed kom vi oss avsted en time før vi hadde planlagt da vi skulle gå oss en tur i canyonen. Vi hadde pakket minst fire liter vann hver og fulgte instruksjoner fra noen som spådde en 2-3-timers nedtur og en dobbelt så lang opptur. Hiken var ikke anbefalt på sommerstid, og kun for erfarne ørkenvandrere. Vi var forberedt på at den kanskje ikke var gjennomførbar, men det viste seg at Horseshoe Mesa kun var en time og tre kvarter unna. Vi tok oss en lunsj og nøt utsikten ca. halvveis ned i kløfta, før vi gikk opp igjen. Oppturen tok litt over to timer og mesteparten av vannet vi hadde med. Vel tilbake til bilen på toppen, kunne vi ikke forstå hvorfor nøkkelen ikke fungerte, før vi oppdaget at lyset hadde stått på mens vi var vekk. Vi vurderte å dytte bilen igang, men giret stod urikkelig i park-posisjon. I tillegg stod vi inneklemt mellom to biler med fronten mot fortauet. Vi spurte allikevel alle i nærheten om de hadde startkabler liggende, men uten hell. Uten å vite hvor lenge det var til føreren av bilen ved siden av kom tilbake, satt vi oss for å vente. Etter fem minutter var han på plass, og kunne i tillegg skryte av bagasjerommet fullt av kabler. Dermed var krisen avverget og vi kom oss tilbake til Moenkopi og kunne bruke ettermiddagen på å hvile de møre lårene våre ved indianerbassenget.

Mil etter mil (i bil)

Etter 22 dager på veien tenkte vi å spe på twitteroppdateringene med et godt, gammeldags blogginnlegg. Vi har funnet ut at det etterhvert har blitt så mye å skrive om at vi er nødt til å dele det opp. Dermed stopper vi skriftlig i Las Vegas i denne omgang.

Vi startet utflukten i nord og i forhold til temperaturene vi hadde blitt vant til i Waikiki og Hawaii, var det overraskende nok kjølig da vi landet i Seattle. Det skal legges til at koffertene våre ikke er breddfulle av anorakker og andre vinterklær som gjør seg godt i sommerværet Washington, Oregon og California nord for Los Angeles kan tilby. Vi bet likevel tennene sammen og hadde det riktig fint.

Kursen har stort sett blitt bestemt ut fra hvilke byer vi vil innom. Seattle, San Francisco og Los Angeles var således relativt selvsagte valg. Dessuten visste vi at vi ville kjøre nedover langs kysten på Pacific Coast Highway, hvilket også passet fint siden de nevnte byene ligger langs ruten. De andre stedene vi har besøkt har enten blitt anbefalt av vår trofaste, røffe reiseguide eller hatt et såpass festlig navn at vi ikke har klart å styre unna. På den måten har vi vært innom Eureka, Morro Bay, Humbug Mountain og Cape Disappointment, hvor vi til vår store overraskelse fant Waikiki Beach. Å navigere delvis etter artige navn har foreløpig vært ganske vellykket, så vi ser ingen grunn til å gi oss med det.

Seattle og San Francisco ble lynvisittert slik at vi fikk med oss det viktigste, men neppe på langt nær alt byene har å by på. Vi tok blant annet en titt på Seattles berømte skyline, vandret langs Pike Place Market, og beundret romnålen utenfra pga. den snurrende restaurantens ugunstige åpningstider. I San Francisco kjøpte vi billetter for å kunne tralle rundt i de bratte gatene til vi ble flaue de dagene vi var der. Uheldigvis mistet vi billettene etter første tralletur, og ble dermed henvist til fotsafari resten av oppholdet. Allikevel fikk vi med oss Coit Tower, Alcatraz, Fisherman's Wharf og Pier 39, Haight-Ashbury, og ellers alt som fristet i Margrethes SanFran-guide.

Da vi begynte med bloggingen, befant vi oss i Los Angeles hvor vi tilbragte en langhelg. Førsteinntrykket av L.A. var en stor og upersonlig by med langt mellom severdighetene. Dette var nok farget av at vi i starten bodde på et skrapbillig hotell med tilsvarende standard, langt unna det meste av interesse. Etterhvert som dagene gikk ble vi derimot mer og mer begeistret for byen, og i etterkant har vi til og med tenkt at vi vil tilbake en gang. Takket være Eriks USA-guide var vi klar over at man kunne være publikum på forskjellige TV-innspillinger hvis man fant billetter. Heldigvis var storproduksjonen av favorittshowet vårt, Are You Smarter Than A Fifth Grader?, under innspilling, og billetter ikke umulig å oppdrive. Fire episoder skulle spilles inn, hver på ca. én time, med pauser mellom. Dermed var vi relativt signe og slitne i klappe- og sukkemusklene da det hele var ferdig. Vi forlot Sonys studioer med en innarbeidet refleks som gjorde at vi jublet ukontrollert hver eneste gang et pengebeløp ble nevnt. Dermed var vi litt engstelige for hvordan vi skulle klare oss i neste by.

Vi flyttet oss ett hakk nærmere Hollywood, og fikk besøkt nesten alle stedene Tom Petty nevner i sin store hit. Etter å ha googlet kjendisadresser, tok vi oss en kjørerunde i et par fasjonable strøk. Langs Mulholland Drive fant vi f.eks. ikke kåken til Madonna og Jack Nicholson, og heller ikke palasset til Jennifer Aniston. Likevel var utsikten imponerende hele veien, og vi har forstått at et respektabelt hus bør ha minst tre garasjer og etasjer. Ellers fikk vi sett en rekke stjerner i selve Hollywood, vært på Six Flags fornøyelsespark og sjekket at badevannet ikke holdt mål. Til tross for at Aniston's bopæl forble usett, fikk vi se en sofa hun har blitt berømt i. Vi ladet opp med Rainman og reiste så videre mot bright light city for å sette fyr på sjelene våre.

Revolusjon

Roadtripen er i gang, og for å slippe alskens tøvete Hawaiireferanser har vi besluttet å endre bloggen. For dere som leser bloggen betyr dette at bloggen ser annerledes ut enn den gjorde før, og dersom du har printet ut samtlige innlegg og limt dem inn i et album får du et problem siden omslaget neppe matcher fargene på innlegget lenger.

Dessuten har vi lagt til noe og fjernet noe. Det har vi gjort helt øverst for at dere skal se det. Når vi beveger oss rundt, oppdaterer vi posisjonen vår på kartet. Skulle det hende noe spennende, som at vi ser en rar hund e.l. kan dere glede dere over lynraske oppdateringer på denslags også fra feeden vi kan mate fra mobilene. Det er med andre ord lagt godt til rette for at de som er voldsomt opptatt av hva vi til enhver tid driver med skal få tilfredsstilt behovene sine.

Forøvrig har vi det fint i Seattle, men kommer tilbake med mer utførlig rapport senere.

A hui hou Hawaii

Det er ikke lett å reise fra Hawaii. Audun gjorde et tappert forsøk den dagen han hadde billett, men måtte dra tilbake fra flyplassen med uforrettet sak. Det er riktignok ikke det verste stedet å sitte fast, men litt ergelig er det jo når man er forberedt på å reise. Ekstradagen slo han i hjel med bilselging o.l., før han endelig kom seg avgårde morgenen etter.

Tilbake satt vi med tom leilighet og noen dager å slå i hjel i solen. Vi forsøkte oss på å bestige det høyeste fjellet her på øya, men måtte gi oss før vi hadde startet ettersom et kornfirma ble grinete når vi tråkket gjennom eiendommen deres. Som erstatning for Ka'ala, bestemte vi oss for å gå en annen hike som var langt kortere, men også her gikk planene i vasken. Etter ca. ti minutter til fots gikk vi tom for sti, men besluttet å fortsette der vi trodde stien gikk. Vi banet oss vei gjennom jungelen og hørte villsvingrynt på alle kanter, bare for å ende opp der vi hadde startet. Vi ble enige om at det tydeligvis ikke var dagen for å hike, og dro heller til Waimea Bay for å slappe av på stranden og bade med delfinene som skulle være der. Det var de ikke.

Ellers benyttet vi gårsdagen til å ha en liten avskjeds-pâ'ina med Eddie, Ben, Ann Kathrin og Katie. Vi suppet, bollet og sippet, og hadde det riktig hyggelig. Nå nærmer avreisen seg med stromskritt, og med mindre vi har like flaks som Audun befinner vi oss i Seattle senere i kveld. Det blir rart. Før den tid må vi pakke, rydde, få advanced dykkersertifikat og nette ned nettet. Mette henter oss klokken tolv, og vi er ikke i tvil om at vi får timene til å gå.

Det hadde vi helt rett i. Vi fikk ikke engang tid til å legge ut dette innlegget, men nå sitter vi søvnløse i Seattle midt på natten og blogger i vei.

Sol, sommer og avreiser

Nå er graduation overstått, selv om ikke skolen er det helt ennå. Vi regner med at alle satt benket foran live-streamen og fulgte spent med mens tårene sprutet den 20.mai. Det var iallefall en artig dag (til tross for mye venting), med teite hatter, kapper og blomsterkranser. Vi holdt det selvsagt gående til langt på natt, og rakk såvidt å sove i tre timer før Erik hamret på døren. Han fikk tidenes dårligste velkomst; kun en grøtete beskjed om hvor sofaen og doen var før vi gikk og la oss igjen, men med lommene fulle av sjetonger tok han det med et smil.

Like etter at Erik kom, hadde Petter og Hege fått nok, og knabbet med seg en koffert og dro. Dermed frigjorde de gulvplass som Erik ikke trengte siden sofaen var bedre enn noe annet han kunne huske å ha sovet på. Besøket forøvrig gikk med til å prøve vindløs kiting i Kailua, vandre rundt på toppen av et fjell, falle ut av et fly, feste på North Shore og sandbar, samt bedrive andre standardiserte besøksaktiviteter. Deretter reiste han sin kos, og tok sannelig med seg en koffert han også. Med flyplassankomst 40 minutter før flyturen gikk tilbake til Oslo, fikk vi igjen vist at man kan stole på flaksen.

Samtidig med, og etter at, Erik var på besøk, har vi hatt en del å gjøre med Marita og Peters gode venner som jobber og studerer i Houston, Sverre og Sofie. De snakket dansk og var blant annet med på å slenge seg ut av flyet og vandre i fjellheimen. Dessuten intervjuet og fotograferte halvparten av dem halvparten av oss pluss Maria, mens de andre halvpartene holdt utstyr og søkte ly for regnet. Siden intervjuet ikke foregikk over Skype, har vi ingen formening om hvordan det gikk. De var iallefall veldig trivelige folk, og det var greit med litt påfyll nå som alle driver og forlater øya.

Til den uobservante leser kan vi informere om at graduation og siste skolefag er ensbetydende med at oppholdet går mot slutten. Dermed tynnes det ut i rekkene, og vi har måttet si farvel til nesten alle unntatt Audun, som forøvrig har steppet inn som Katrinesubstitutt. Han har på papiret bodd her lenge nok til at det var på tide at han flyttet inn. Det er slett ikke hyggelig at folk drar, men vi trøster oss med at vi ser mange av dem igjen i Skandinavia, Costa Rica, Las Vegas, Kypros/Kanada, og hvorenn disse skrullingene vi har møtt her borte kommer til å ende opp. Vi får fylle opp reisekassa når vi begynner å jobbe i august. Det har seg nemlig slik at vi har takket ja til hvert vårt jobbtilbud, og det er vi fornøyde med.

Men før den tid bærer det 15.juni avsted til Seattle. Deretter er hendelsesforløpet uvisst, bortsett fra at vi skal møte en viss kypriot i Vegas 29.juni. Kom gjerne med tips til severdigheter man ikke bør gå glipp av på ferden. Forøvrig er vi glade for at vi slipper å drasse på kofferter med skrot og to digre surfbrett, så takk til dere hjelpsomme besøkende koffertbærere og surfbrett-transportører.

For immediate release

De siste tøseløse ukene har gått med til en del skolearbeid for å gjøre oss klare til graduation imorgen. Dersom noen føler for å følge med på seremonien er det selvsagt mulig, da HPU kjører livestreaming på denne linken den 20.mai der hjemme i nord, kl. 06:00 om morgenen. Vi advarer mot ekstremt kjedelig overføring, ettersom vi er nærmere 900 uteksaminanter. De som er interessert får sende en melding til (808) 721-5763/4 og be om en melding før vi entrer scenen.


Ellers har Hege kommet tilbake, med Påse-Petter-Pan på slep. Sammen har de oppdaget Oahu på ny, mens vi har fordypet oss i House, Lost og regnskapsføring. Det er nemlig det siste faget som gjenstår, etter at vi forhåpentligvis unngikk finansfyrstens vrede i fag fire av fem som vi fullførte forrige uke. På grunn av intro-fagene vi måtte ta første semester, burde vi egentlig ikke vært ferdig før i desember, men siden vi har stappet timeplanen full av credits er vi nå så godt som ajour og kan rekke nese til alle vi startet her sammen med.

Siden folk flest er ferdig med skole har det vært en rekke festligheter på ferde. Blant annet et graduation party og en sandbankefest. Vi stolte på grekernes organiseringsevner og satt avsted tidlig en morgen for å bli fraktet med båt ut til et sted de kaller SandBar på godt engelsk. Kapteinen derimot hadde ikke satt avsted, da han hadde pådratt seg personlige problemer og dårlig vær. Dermed stod vi på kaia og hørte på vinsjan mens vi prøvde å få haik. Som vanlig kunne vi stole på flaksen, og det hele ble til slutt en morsom og bisarr fest midt uti havet. Med litt mer høyvann enn vanlig fløt grillen rundt så det oste til alle kanter og kyllingvinger kom drivende til oss med strømmen.

Dagen etter var kledd i rødt, hvitt og blått også her, og selv om det ikke føltes helt som 17.mai, hjalp det litt på stemningen å feire med frokostbuffet og Jens Book-Jenssen på anlegget. I skrivende stund fikk Katrine omsider besøk av sin mor, som har vært på farten i nærmere 60 timer. Vi har også fått melding om at Erik Tranow er på vei over Stillehavet om kort tid, og vi gleder oss til å vise ham øya.

Tøseløse

God 17.mai til dere alle sammen. Nå er det to uker siden vi skrøt på oss at vi skulle fortelle resten av tøse-historien, så vi føler det er på tide å presse inn en oppdatering mellom regnskapsføring- og sosialiserings-slaga.

Vi fortsetter der vi slapp. Mens Torstein satt og hygget seg på flyet, tok tøsene seg en tur til Hanauma Bay. Den mest tyvaktive av dem så igjen en gammel paddevenn gjennom maskevinduet, og klarte såvidt å motstå fristelsen til å henge seg på skallet. Dagen etter ble slått ihjel på velkjente Waikiki Beach, mens vi skolerte og trodde vi hadde quiz. Det hadde vi ikke.

Deretter var det slutt på de glade dagene i Pacific Monarch, og vi startet vår serie med tidlige oppstandelser da vi grytidlig og uten å stole på flaksen dro avsted til Maui. Først på programmet stod FBK-opprykk for Tadde, en park full av pikante stenformasjoner, mat og hval. Altså to sider av samme sak for oss nordmenn. Vi stod forøvrig på listen over forhatte hvalfiender på samtlige hvalsafari-brosjyrer, og gledet oss over å få anledning til å skremme hvalene. Vi fikk sett både hval og delfiner, og hørt det vi mistenkte å være en CD med Absolutt Hval. Etter å ha sett oss rundt i hyggelige, lille Lahaina og spist et ypperlig måltid på Bubba Gump, satte vi kursen mot Banana Bungalows Hostel, denne gang uten å spøke. Bungalowen var som seg hør og bør prydet med gule vegger og tak, og tett i tett med køyesenger. Sengetøy trenger visst heller ikke å være helt for å kunne brukes om igjen og tilbys gjester. Men for tre timers søvn gjorde det nytten sin allikevel.

Kl. 02:45 hadde Tonje fått nok av soving, så vi kom oss alle ut av banana land med relativt stø kurs mot toppen av Haleakala, som betyr solens hus ifølge Google, for å få med oss nettopp soloppgangen. Som en liten bonus fikk vi med oss noe vi først trodde Katrine hadde drømt om, men som vi jo så med egne øyne. Fenomenet kalles en månebue, altså en regnbue skapt av månelyset. I det svake månelyset viste den seg som en hvit lysbue på nattehimmelen. Månebuer skal ifølge Google være ganske sjeldent og krever at månen er nesten full og henger under 42 grader på den mørke himmelen. Himmelen var heldigvis fortsatt mørk da vi nådde toppen av fjellet, men uten solen på plass førte det også til en temperatur på under 5 grader Celsius. Som kuldevante nordmenn antok vi at sterk kuling på 3050 meters høyde ikke kom til å være noe problem for oss. Vi var jo tross alt på Hawaii og hadde langermede gensere med. Dermed stod vi der som noen idioter i flipflops, badeshorts og badehåndkle og hutret, skalv og fikk blå tær. Men soloppgangen fikk vi sett før det skyet til, og den var aldri så fin.

På vei ned hadde jentene blitt så trøtte av den tynne lufta, så Hallvard var den eneste med øynene mer eller mindre åpne. Vi kom oss til Kihei og fikk morgenfuglrabatt på frokosten vår, før vi fant Big Beach litt lenger østover på øya. Der tok vi igjen et par timers søvn, slappet av og moret oss i baksebølgene.

Tilbake på O'ahu ble siste feriedag tilbrakt på Waikiki Beach, hvor vi sørget for at alle fikk prøvd seg på surfebrettet. Ellers rakk vi såvidt å hive innpå en taco før gjestene måtte avsted til askeland. Vi takker for besøket, og ønsker velkommen igjen!

Takk for meg

I den tidligere nevnte besøkspausen vår gjorde vi læktier dagen lang og virket på Katrines gjest som verdens kjedeligste romkamerater. Med unntak av en tur til Fort deRussy for å arrangere ANSA Hawaiis første aktivitet; grilling og stand-up padling, tilbrakte vi som vanlig dagene foran hver vår PC. Eller det er forresten ikke helt sant, ettersom Susannes råtne PC ble med Linda og Sigrun hjem for å bli fikset. Men etter en del ferdigskrevne oppgaver og vel overstått midtsemester-eksamen, var det duket for besøk av de tre T'ene; Tyvaktige Tonje, Traktor-T og Tadeleine, som utgjorde Tøsene, og senere sluttet også Torstein seg til følget i rollen som Tønna.

Det første som stod på planen var snorkling i ugreie bølger på Electric Beach og rundtur på sør-østkysten i stiv kuling og relativt kalde og gufne forhold, sammen med ANSAs trivelige studentprest, Anne, som tilfeldigvis var på øya. Vi syntes det passet bra å ha en Anne med på turen, og siden vi snakker om Anne synes vi også det passer bra å gratulere med reproduksjon der i gården. Selv om Tøsene hadde skikkelig askeflaks, var været så som så de første par dagene, så hotellrommet fikk over middels slitasje pga. depresjoner. Heldigvis hadde Tønnen pakket rikelig med solskinn i rompetasken, så med ham på plass kunne vi nyte fine turer til blant annet Kailua, Mokuleia, Diamond Head og Halona Bay. Vi fikk også konstatert at det kan være umulig å finne parkering på Hanauma Bay, og fikk derfor skånet Torstein for denne opplevelsen.

Tønna landet nemlig på fredag og ble dratt rett med på kjegle-kalas hos Majas lagervenner. Siden han kom direkte fra konferanse i Seattle, slapp han unna det største jetlag-sjokket. Vi fikk alle oppleve det flotte NaHoku II-seilaset ut fra Waikiki, med påfølgende besøk hos den spanske frosken. Tøsene hadde spottet Brian i Backstreet Boys på milelang avstand i Los Angeles, og snakket ikke om annet enn å ha møtt ham siden. Dermed var det rett og rimelig at alle jentene skulle synge Bakgateguttas hit "I want it that way" da karaoken ble satt igang.

Tøsene hadde fått kloa i snasen kåk, som ikke bare var lekker innvendig, men også ovenpå. Som seg hør og bør for bygninger på over 30 etasjer, hadde arkitekten vett nok til å plassere badebasseng og jacuzzi på taket. Dermed kunne man la seg skolde i vann som farget omgivelsene grønne eller plaske ubekymret rundt med god utsikt til alle kanter. Fra vårt høye basseng kunne vi klekke ut de lekreste planer. En av disse var å kaste våre gjester til haiene, noe vi hadde planlagt før uten videre hell. Heller ikke denne gangen skulle det gå som smurt, så for å bøte på skaden hoppet vi ikke fallskjerm, men dro istedet på nudiststrand. Her kunne vi more oss med våre flunkende nye bodyboards i små bølger, mens de andre strandgjestene spradet rundt i keiserens svømmedrakter og så ut til å trives med det.

Et par dager senere hadde vi gleden av å få bilen proppet full av ANSA-medlemmer vi hadde slumpet til å bli kjent med i Nashville. Denne gangen var haigudene på vår side, og alle unntatt trøndere og fastboende fikk seg en svingom i buret. For å fortsette i ekstremsportsporet valgte vi å dra videre til nærmeste flyplass hvor de besøkende fikk valget mellom fallskjermhopping eller -dropping. De fleste valgte sistnevnte, men våre ANSA-venner satt som to brede glis hele veien tilbake.

Ellers gikk dagene med til japansk rullett, snorkling på electric beach, grilling og SUP i parken og andre aktiviteter de besøkende kunne bli med på om de ville. Alle ville på Kokua Festival som fant sted på stedet der vi skal traske over scenen med tøvete hatter og kapper om et par uker. På festivalen var heldigvis scenen forbeholdt musikere som Jack Johnson, Ziggy Marley, Taj Mahal, Jake Shimabukuro og Anuhea - i motsatt rekkefølge. Dette var selvsagt storslagent, selv om Torstein benyttet anledningen til å klage på at Bruddah Iz var fraværende. Heldigvis fikk han stilnet savnet da to lokale trubadurer spilte Iz-hiter på bestilling på Duke's senere på kvelden.

Dagen etter hadde Torstein fått nok og ville hjem. Vi fikk narret ham med på en siste utflukt, og var nær ved å bevilge ham et par ekstra uker ferie ettersom vi brukte tiden han trengte til å pakke på eskimoruller og venting på innstilte busser i Kailua. Med én times mindre margin rakk han allikevel flyet og dro avsted mot New-Reykjavik aka Glasgow.

Mens Tønna var på vei tolv timer frem i tid, hadde Tøsene enda 5 dager igjen i flippfloppland - fylt til randen med bloggbare events som dere får lese om i neste innlegg. I mellomtiden sitter vi alene tilbake, bare oss og Katrine, og spiser romantiske tremannsmiddager hver eneste dag.

Kaua'ibetraktninger fra Ole den burgerformede

Jeg, Burger-Ole, har blitt gitt det ærefulle oppdrag å oppdatere bloggen med et avsnitt om utflukten vår til øyen Kaua'i, som er en del av det hawaiianske arkipelag. Denne øya, og ikke minst turen, fordrer i aller høyeste grad en hederlig og ettertenksom omtale. Knapt har jeg vel noen gang hvilt mine sunnmørsøyne på vakrere skuer enn noen av skuene våre verter tok oss med til på Kaua’i – her nevnes især Nā Pali-kysten og Waimea Canyon. Vi skal komme tilbake til dette senere. Turdeltakerne var Hall & Sus, Trond og Kathrin, Maja, Orestis og undertegnede. Senere skulle vi komme til å hooke opp med Katrine og Micke, samt Mette og Daniel – som allerede var på Kaua'i.

Flytur og somling

Turen begynte ganske hektisk ettersom vi – per FancyNancys limo – kom sent til flyplassen, i tillegg til at denne var full av kø. Faktisk var det vel ren og skjær flaks at vi kom oss med flyet, og enda mer flaks at vi fikk med oss bagasjen. Heldigvis gikk alt bra, og vi slapp å lære oss en lekse. Hvis vi lærte noe, så var det at vi kan stole på flaksen!

Etter en lang og strabasiøs flytur på hele 21 minutter, var vi endelig framme. Første punkt på listen var å skaffe til veie et par stk leiebiler – de blonde jentene våre valgte seg ut en kledelig techno-blå cabriolet, mens vi gutta gikk for en jeep. På dette tidspunktet var de fleste av oss overbeviste om at vi skulle bo i Banana Bungalows Hostel, ettersom den alltid like pålitelige Hawaiivard hadde informert om dette. Før der kunne sjekkes inn hadde vi tid til å sjekke ut et av mange severdige steder på Kaua'i: Waimea Canyon. For selv om øya bare er på knappe 1430.4 kvadratkilometer, så har den fått plass til sin egen canyon alá Grand. Hvis man har bil er det en smal sak å komme seg frem til flere utsiktspunkt hvor man kan nyte synet av den spektakulære kløfta som har blitt gravd ut i det vulkanske fjellet.

Kommer gående på krykke

Nuvel, tilbake til vår ringe bolig: det viste seg plutselig at vi var innlosjert i en herskapelig suburban villa med basseng, yakuzi og ballsal. Narren Hallvard hadde lurt oss opp i stry! Etter den første skuffelsen over ikke å bo i Banana Bungalows Hostel hadde lagt seg, innså alle som én at det vi hadde foran oss var en ganske god deal. Med unntak av en kranglete Burr Grind kaffetrakter og hissige tåknekkende bordbein, var dette en temmelig suveren bopel. Intet så ut til å være spart på og luksusfølelsen fløt tykt. Ikke noe er som å koke i en yakuzi med en iskald tulleøl etter å ha svidd flesket på stranden og bodyboardet dagen lang! Utstyrsnivået i huset var forøvrig imponerende, og stakkars Maja som kom i klammeri med et bordbein og således knakk tåen (nærmest uten å foretrekke en mine) kunne trøste seg med at krykker lå klare og ventet.

Dagene forløp med diverse aktiviteter. Huset var selvsagt utstyrt med bodyboards, så vi kunne få juling i bølgene på stranden og anlegge nesevann. Bølgehøyden stod det respekt av, men for den som var glad nok i livet til å holde godt fast på brett, bikinis og BH’s, var det hele riktig så festlig. Som en bonus for de ferske tilreisende kom en tjoldpadde krabbende opp på stranden, og vi fikk også sett en monk-seal som lå og koste seg i solsteika på lik linje med resten av oss. Hval lekte i horisonten, og den observante ferierende kunne få med seg en knølhval som deiset i skorpa etter et luftig svev.

Nā Pali

Naturen på Kaua'i er forreven og vakker, med frodig skog, bratte fjellsider og Jurassic Park- aktig stemning over det hele. Det toppet seg med katamaranutflukt oppover Nā Pali-kysten. Her stuper de vulkanske fjellene fra 1000-1300 meters høyde rett ned til havnivå. Fjellene her er blant de eldste i Hawaii, så erosjon har over tidenes løp fått lov å skape kunst oppi der. Dype kløfter, stupbratte klipper og et innovativt fargespill gjorde sitt til at øynene hadde nok å hvile seg på. Det vil si, i fare for å bli overstimulert unnlot de fleste av oss å se direkte på herligheten, men heller indirekte, gjennom en kameralinse. På båten ble det først servert pretzels og brus, men etterhvert også øl og god mat. Underholdning ble besørget av en flokk delfiner som lekte rundt katamaranen, samt en hval som sneik rundt i vannoverflaten og viste fram en finne.

Kveldene gikk som sagt med til avslapping i yakuzien og bassenget, men vi spiste også god mat og nøt godt å drikke – mye takket være vår greske venn Orestis som tilberedte, med kjærlighet, både Souvlaki og pikante greske salater.. hvis du skjønner hva jeg mener. Men for å være alvorlig: maten var utsøkt! Etter utsjekk siste dagen tråkket vi oss noen hundre meter gjennom jungelen og fant Kipu Falls. Dette vannfallet var omkranset av høye trær og ikke fullt så høye klipper. Så her ble det stuping fra nevnte klipper, samt slenging fra lianer i beste tarzanstil. Det kan med fordel nevnes at det under fossen befant seg en dyp, forfriskende kulp.

Vakre strender, en spektakuær canyon, bølger med punch i, Nā Pali-kysten, luksusvilla, godtfolk og jungelaction gjør sitt til at jeg snakker ikke musikken når Kaua'i får terningkast 6! Musikken var bra den også.