Så var skolen i full gang, og etter å ha brukt første uke på å bytte fag, sitter vi nå tilbake med en in-class timeplan utelukkende bestående av lærere som heter Philip. Vi synes det er best slik, så blir det litt mindre å holde styr på. At to av tre Philip'er har samme etternavn, og følgelig er samme person, forenkler saken ytterligere. Dermed er det duket for harde 4-timers-uker med skole hver eneste tirsdag og fredag.
De dagene vi ikke har sittet på benken har vi forsøkt å slappe av så godt som råd er, noe som hadde gått som smurt hvis ikke det var for det danske innslaget i leiligheten sin sans for dramatikk. I går hadde vi tenkt oss en tur opp på Olomanas tre topper, men avlyste turen grunnet ruskevær. Da vi omsider sto opp, ble vi raskt klar over at ting var ruskende galt også her i suite 803. 
I mangel av ordentlig oppvaskmiddel hadde Nina og Katrine disket opp med skumparty ved å proppe maskinen full av Hawaiiansk Zalo og dikene de hadde bygget ved hjelp av to håndklær var ikke nok til å temme den frådende skum- produsenten. Vi så ingen annen utvei enn å glede oss over at gamle Åretriks fortsatt fungerer, og gjorde det beste ut av situasjonen ved å sette på DJ Tiësto mens vi forsøkte å rense så godt vi kunne. Nå fungerer den imidlertid som den skal igjen, og vi har handlet inn en oppvaskmiddeldunk som burde vare semesteret til ende.
Av andre ting som ender vet sikkert en del av dere at siste 
sesong av Lost, som er filmet her på øya, snart sparkes igang. Faktisk har det allerede blitt sparket igang her, ettersom første episode ble vist på stranda i forbindelse med 'Sunset on the beach'. Sammen med ca. 11,997 andre mennesker tok vi turen ned og fikk sett både produsenter, skuespillere og episoden. Stor stas og trangt om plassen.
Forøvrig har vi kunnet gjøre som vi vil, og vi har villet starte Mettes bil med startkabler, bite oss merke i at de selger frostvæske i butikkene her og delta på en rekke grillfester i anledning nyankomne studenter. I skrivende stund er vi på farten til en ny grillfest, og avslutter ved å opplyse om at oppdaterte Lohilohi-stats er like rundt hjørnet.
Februar og første skoledag nærmer seg nå med stormskritt. Det er ikke det at vi først har skole i februar, for den begynner alt imorgen, men februar nærmer seg like fullt. Så i morgen bærer det avsted i fire-tiden på ettermiddagen for å rekke timen vi har kvart over fem. For å forberede oss på den harde studiehverdag har vi slappet oss glugg ihjel med sjokko, lakris og lesestoff hjemmefra. Vi nyter med andre ord fortsatt godt av årets julefangst, og takket være Tönnen har vi særdeles passende musikk dundrende i øregangene mens vi blogger. Ellers har dagene gått med på stranding, surfing, bading, hvalspotting og Coupling (TV-serien).
Hva gjelder leilighetsbeboere har Maja flyttet til portveien sin, mens Katrine har kommet tilbake og tatt med seg en venninne som heter Nina. Hun er dansk, men har studert her på øyene før og skal bo her til hun finner seg en hybel. Med Maja og Nina på besøk har overgangen fra besøk til hverdag gått som en lek. I perioden mellom Daniel og Maria dro og Maja kom, eglet vi oss sågar innpå Hawaii-Maria som hadde besøk av to venninner hjemmefra og ble med dem på safari og kalas på nordsiden av øya.
Forøvrig har det ikke vært allverden å skrive noensteds om. Det har vært tåkete et par dager i det siste og vi har pådratt oss en lett forkjølelse. Vi antar at det kalde været må påta seg skylden. Heldigvis lar forkjølelse seg kombinere med avslappingen beskrevet over, så vi har ikke lidd noen videre nød. Som om ikke det var nok har vi lykkes med å få liv i printeren vi trodde var ødelagt. Ikke bare er det praktisk, men skriveren selv utgjør et vakkert møbel i stuen.
Ikke før Sidsel og Eirik hadde pakket sine saker og dratt, var det duket for nytt besøk. Dette er ikke mer enn en halvsannhet ettersom besøket kom etter de hadde pakket, men før de dro. Som de aller fleste sikkert har fått med seg, om ikke annet av det vi antar tittelen på innlegget kommer til å være, bestod dette besøket av familien Barkvin representert ved de unge og lovende Maria og Daniel. Etter å ha vekslet med Hallvards mor og bror, var det duket for slappe dager på Waikiki Beach. Vær- og føremeldinger ble neglisjert da det ble bestemt at vi uansett skulle ligge på stranda og ha det hyggelig. Med jetlag brusende i blodet ble det søvninge kvelder og tidlige morgener på de besøkende. Tre dager senere dukket, ikke overraskende, Susanne opp. I anledning nyttårsaften hadde vi besluttet å feire med biff og potetpuré i leiligheten og rakettbeskuing på tidligere nevnte Waikikistrand, sammen med gjestene, Orestis og den andre Maria'en. Hau'oli makahiki hou til dere alle, i samme tidssone som i forrige innlegg.
Med Susanne på plass var det duket for et par fulle omdreininger på øya. Ettersom det er vinter for tiden, er bølgene fra nord til vest av relativt imponerende størrelse. Waimea Bay og Makaha lignet mer for sentrifugesimulatorer å regne enn rolige badestrender, men hyggelig var det. På øst- og sørsiden var det derimot roligere og vi fikk med oss en fin padletur fra Kailua til Mokulua-øyene. Vannet var forpestet med skilpadder og rev, men til tross for dette, fralandsvind og en halv eskimorulle hygget vi oss også her.
Som seg hør og bør på vinterstid var været ganske varierende, og vi fikk f.eks. sett litt til regnet på retretten fra turen/hvalsafarien til Makapuu Lighthouse, men heldigvis var det som regel sol ettellerannet sted på øya siden fjellene demmer så godt opp for skyene. Som om ikke dét var nok, fylte juleturistene opp alskens aktiviteter, Missouri lå i tørrdokk, og til tider så vi ikke havet for bare maneter. Allikevel fikk vi med oss en hel del, inkludert strender og aktiviteter vi selv ikke hadde prøvd før. Vi fikk kjørt både kano og båt i Waikiki, besøkt Kualoa Ranch, Waimanalo Beach, Diamond Head og Moose's. Vi var nord, sør, øst og vest, og så en skogbrann vi trodde var Obama på en av utfluktene våre.
Etter 14 hyggelige dager, fylt til randen med bordkræsjing, aktiviteter og god mat, pakket Barkvinene snippsekkene og fløy sin kos til det underkjølte nord. Imorgen så spiser vi pottiter og sild, så med andre ord er det tilbake til studenthverdagen. Det er selvsagt uhyggelig, men vi takker for besøkene som har vært og gleder oss over at det ikke er lenge til stadig flere kommer, med Kathrin og Trond som det nyeste tilskuddet til besøksmargen. Husk å pakke kne- og/eller leggbeskyttere (avhengig av høyden opp til respektive haser). Samtidig benytter vi anledningen til å takke Pablopassere og Susebortgjemmere for hjelpen.
Ellers har vi fått Maja på besøk. Hun er fortsatt dansk, bordblind og syntes så lite om leiligheten at hun spurtet i retning fjellene og fant seg en ny kåk så snart solen grydde. Det nye stedet har en port, og det er hun veldig fornøyd med.
Som vi nevnte i forrige innlegg, hadde Susanne skumle planer om å reise langt nordover i juleferien. Disse planene ble iverksatt uten at andre enn bror og diverse hundepassere hadde fått snusen i det. Ikke før var siste "eksamen" fullført, satte hun kursen østover. Reisen over Atlanteren gikk uten knirk, men straks flyet begynte å sveve over europeisk, snøbedekt landmasse, meldte problemene seg. Schiphol hadde glemt å gå til innkjøp av brøytebil, og etter en rask avstemning i flyet ble det bestemt at Manchester flyplass var close enough. Susanne var i utgangspunktet positiv og tenkte det var hyggelig for første gang å få sett Manchester, 
og hun skulle uansett ventet 6 timer i Amsterdam, så tre timers venting i doløs kabin gikk som en lek. Mens hun slo ihjel tiden ved å løse ligninger med fysikkprofessoren ved siden av seg, fant Hallvard og bror Ronny ut at SAS hadde fly fra Manchester til Oslo, så KLM fikk fly sin egen luft.
En dobbelttime senere enn planlagt, og 17 dobbelttimer etter avreise, satt hun bena på den norske tundraen iført tøysko og sommerjakke, og hastet videre til overraskelseskalas hos Kathrin, Trond og Pablo. Selv om gjestene alt var dratt, var det et hyggelig gjensyn. Dagen etter startet friskt med bilbulking og banklunsj, før turen bar videre til Østfold. Ronny hadde arrangert samling med hele familien i anledning framvisning av ny kjæreste. Han hadde ryddet plass bak sofaen til Lohilohus, klar til å overraske de Hagenske foreldre idet de svinset inn døra. Tilfeldigvis ble opptrinnet fanget på kamera:
Dessverre fikk vi derimot ikke fanget det relativt unøytrale ansiktsuttrykket til Kristina, som for anledningen hadde tatt på seg skylapper mens hun hilste på Therese. Ole Magnus var det eneste familiemedlemmet som ikke ble nevneverdig overrasket. Han var mer opptatt med sitt, det vil si bleiefylling, avslapping og andre barnslige behov.
Årets julenisse var en særpisk lastebilsjåfør som stakk innom kvelden før kvelden med to store kofferter. Koffertene likte seg nemlig så godt i Manchester at de takket ja til 
KLMs tilbud om én natts overnatting og turen MAN-AMS-OSL. Dermed var gaveutdeling uunngåelig i fjor også. På julaften satt Susanne seg i den ubulkede bilen til mor og far, og sledet innom diverse venninner. Spesielt Therese og Madeleine fikk lange masker. Vi refererer her til ansiktsuttrykk - ikke gaver. Julefeiringen fant sted på Mauna Svenske med deilig norsk julemat og hyggelig familieselskap. Vi benytter her anledningen til å ønske alle lesere en Mele Kalikimaka på ekte hawaiiansk tid.
Ellers gikk dagene med på å dulle litt med det nye familiemedlemmet, gjensyn med den norske ohana, harrytur til nabolandet og frysing på turer med en alltid like glad hund. Det var selvsagt bikkjekaldt, og oppholdet ble avrundet med tilbakeføring av kjøter og reparert bil. I motsetning til hjemreisen, gikk den andre hjemreisen som smurt, og etter mange glade timer med tviholding på 2009, ble Susanne kl 1830 HI-tid møtt av en blomstrete velkomstkomité på flyplassen i Honolulu.
