Optimister reiser i sandaler, shorts og t-skjorte

Så var det visst over for denne gang. Vi har tømt kottet og vært heldige nok til at både surfbrett og ekstra bagasje fikk oppholdstillatelse hos Christer. Det var mer enn vi kunne håpet på. For de av dere som mister søvn over hvorfor vi valgte akkurat 11. mai som hjemreisedato, kan vi opplyse om at kontrakten vår med Ohia gikk ut nettopp denne dagen. Det var med andre ord en dag med rimelig hektisk flytteaktivitet i blokka. Selv klarte vi å produsere en full kjøkkengang med søppel, og det virket som om resten av blokka også hørte til bruk-og-kast-generasjonen.

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Newark og lurer på hvordan vi skal få bare 8 timer til å strekke til. Susanne forbanner seg over at New Jersey er så bedragersk og ikke skiller seg klarere fra New York enn det faktisk gjør. Reisen fra Honolulu har gått greit, selv om Hallvard like etter landing brukte en tung PC-sekk til nesten å ta knekken på en medpassasjer. Man får ikke mer moro enn man lager selv.

De siste dagene har vært relativt travle, med parkgrilling, surfing, pakking og risikofylt katamaran-cruise i temperaturer rundt 30-tallet. På samme katamaran som vi tidligere har vært ute med ble en uheldig pjokk (22) fra California skrevet ut av såga, da han fikk et brutalt møte med en knekt mast for et par uker siden. Uflaks. Men vi overlevde, og bortsett fra pakkingen har det vært noen ganske behagelige siste dager også. Hadde det ikke vært for at vi skal tilbake igjen hadde det nok vært rett så vemodig å reise hjem. Nå gleder vi oss isteden først og fremst til å se igjen alle mann alle, samt å ha tilgang på salt lakris og ordentlige brød. Etterhvert blir det nok også stas med reker, jordbær og norsk sommer.

Neste semester later til å bli av den knallharde sorten. Vi satser på å ta 5 fag, hvorav 4 er vanlige og det siste er antatt tull. Vi klarte forøvrig å vri oss unna Eksperter i Team II, noe vi er veldig fornøyde med. Dermed er vi så å si i rute hva gjelder å gradueres etter planen.

Nå vil vi ha pizza.

Én uke

Milde måne som tiden flyr. Med litt rund tidsregning er det ikke mer enn én uke til vi setter føttene på norsk jord igjen. Det er en pussig tanke. Like pussig er det nesten at eksamensperioden også snart er omme. På torsdag har vi siste eksamen for denne gang, og med litt lesing skal nok det gå bra.

Nå skal det legges til at vi har jobbet som seg hør og bør fram mot eksamnene. Både søndag og mandag tvang vi oss ned på lesestranden og leste til øyet ble stort og vått. Til slutt visste vi så mye at vi kunne gi Obama råd for å løse finanskrisen, og skryte av at vi vet at det er ca. 65 millioner digitale mobiler i USA. Som en artig bieffekt av lesingen i solsteken, kan Susanne nå smyge seg ubemerket ned i enhver pakke med tricolor-is.

Forøvrig har vi vært på intervju hos talskvinnen for Katrines leilighets huseier. Hun hørtes positiv ut med tanke på bomulighet for oss neste år, og hadde dessuten en svigerdatter som var brannmann på et bittelite sted utenfor Bergen. Ettersom vi også har en og annen relasjon til Norge gikk praten greit. til tross for at hun var litt streng og hadde påtatoverte lepper. Det kan være hun var litt ekstra medgjørelig fordi vi hadde tatt med oss restene fra bollefesten dagen før. Vi må imidlertid fortsatt finne ut av hvor alt skrammelet vårt skal stå, ettersom hun ikke var spesielt lysten på å la oss proppe skapene fulle.

Svineinfluensaen har også kommet til Hawaii, og amerikanerne er selvsagt ikke vonde å be når det gjelder å hause opp den slags. I går banket det på døren, og en bekymret verner fra Ohia ba oss fylle ut nødkontaktinformasjon så de vet hvem de skal ringe dersom vi pådrar oss svineriet. Dessuten har depositumet på leiligheten de besøkende bodde i kommet oss i hende i form av en sjekk. Alltid fornøyelig å få tilbake depositum, selv om sjekker er rare og ikke bare praktiske.

Padlus og plaskvard

Så var eksamensperioden nok en gang over oss. Vi gyver løs på oppgavene vi må gjøre med liv og lyst. Etter oppgavene er levert står vi overfor fire eksamener som vi håper skal gå greit. Den siste er unnagjort 7.mai, så har vi noen dager å pakke sakene før vi reiser hjem den ellevte. I mellomtiden sitter vi og tygger oss gjennom brunost, påskeknekk og annet snop som de besøkende la igjen. Så slipper vi i allefall å pakke det. Vi er nemlig litt i villrede hva gjelder hvor vi skal gjøre av alt skrammelet vi har klart å samle siden vi kom. Selv om vi har 128 kilo til rådighet, virker det poengløst å drasse lamper, sengetøy og kasseroller halve jorden rundt. For ikke å si hele - vi skal jo tilbake. Forhåpentligvis løser det seg ved at vi kan gjemme litt rundt omkring i kriker og kroker hos folk som blir igjen, eller at vi får lov å sette igjen noe der vi forhåpentligvis skal bo neste semester. Hvis alt går som det skal, flytter vi inn i naborommet til Katrine, i en smekker leilighet med langt mer plass enn vi kan skryte av her. Det blir spennende å se hva det blir til. Uansett skal det bli deilig å slippe IDioti og månedlige besøk av sikkerhetspolitiet på Ohia.

Siden sist har Susanne vært på middag, som oppskriftsmessig ville gjort fettfabrikker som Chili's og Denny's misunnelige. Maja og Pia disket opp med Cola- gratinert kylling, som overraskende nok smakte helt fortreffelig. Ellers har vi vært en del ute og plasket med brettene våre. Gitt at de er våre. På vei til bølgene i går ble vi stoppet av to herremenn som var veldig interessert i hvor vi hadde fått tak i det ene brettet. Etter sigende hadde de en kamerat som for en måneds tid siden ble frastjålet et lignende brett, med klistremerker der det er falmede farger på brettet vi besitter. Vi har heldigvis kvittering. Da vi kom ned til vannet var forøvrig bølgene på ferie, og det hadde nok vært like lett å surfe i et badekar.

Bit dere forresten merke i at bildene våre nå forhåpentligvis er forstørrbare igjen. I tiden fremover kommer det også til å dukke opp en del flere album i høyremargen. Men nok snikksnakk. Nå skal karakterboka fylles.

Bord klart!

Besøksløse sitter vi nå mimrende tilbake og forsøker å huske hva som foreskjedde de siste tre ukene. På søndag dro siste lass avgårde og dermed er det bare ett kjent eksemplar Hagen igjen i staten. Det er imidlertid ikke lenge til dette eksemplaret også gir øyas økosystem en velfortjent pause ettersom vi vender snutene hjemover 11. mai og blir der helt til 21. august. Det er hva vi kaller sommerferie.

Etter returen fra Kauai har det gått slag i slag. Været har vært på topp, så diverse strender har blitt flittig besøkt. Dagen etter returen var vi en tur på skolen før vi matforgiftet Jan i en snurrende restaurant. Etter noen dager på fjortisrosa hestekur var han heldigvis tilbake i toppform. I mellomtiden hadde andre rukket å teste Ala Wai golf course, dykke det dypeste dykket vi har gjort så langt, gjennomføre et vellykka ostekakefabrikkbesøk og sende hjem første pulje. Såvidt det var. Susanne hadde nemlig for anledningen valgt å sette på lyddemper istedenfor alarm for å vekke oss, og hadde det ikke vært for Oles innebygde hane, hadde de nok vært her ennå.

Men de kom seg omsider avgårde, og vi som ble igjen har rukket å besøke de fleste av O'ahus severdigheter. Diamond Head har blitt besteget, på noe over verdensrekorden på 13 minutter, mens vi la planer for resten av tiden. Vi besluttet å leie en bil og reise til North Shore, men fordi vi var så mange som 6, måtte vi ta til takke med en gammel kjenning, den skabbete 8-seteren vi fartet rundt i første gang vi tok samme tur. Nytt for sesongen var at VIP hadde valgt å innrede Pontiacen med et par tusen kakerlakker. Det er jo trivelig med selskap, men vi velger våre venner med omhu. Etter å ha overlevd Kailua - Waikiki etter solen gikk ned, vel vitende om hva som kravlet og krøp rundt bena på oss, bestemte vi oss for å ta en prat med utleier. Susanne holdt en relativt overbevisende tale, og kombinert med et tydelig kroppsspråk tok det ikke lang tid før bilen var byttet ut og leieavtalen forlenget med én dag. Uten tillegg i prisen vel å merke. Dermed fikk vi tid til å utforske større deler av øya og fartet med liv og lyst dagen etter North Shore- turen opp vestsiden. Det var første gang for samtlige, og til tross for de mange hjemløse som har bosatt seg på strendene oppover, fant vi en nydelig strand med morsomme bølger. Her pådro vi oss diverse badeskader som banditt-arm, vinglekne, forstuet hjerte og skrubbsår. Men moro var det.

Dagen etter snorklet vi i akvariet Hanauma Bay, før vi dro videre rundt sørsiden og besøkte Lanikai der de selskapsreisende tok seg en matbit. Stort mer skjedde ikke den dagen, og resten av tiden gikk med på å jobbe med rødfargen i Fort deRussy med sheriff-krus og kjølebager, samt en og annen hvitevare-smadring. Dessuten dro Mona, June og Jan ut med en ubåt og så på haier, skilpadder og andre maritime krek og kom tilbake med helsa og lunsjen i behold. Det eneste som ødela idyllen var Josteins kontinuerlige mottak av spam fra Susannes telefon. Etter én melding hver halvtime i over to døgn bør det ihvertfall ikke være noen tvil om at bordet er klart.

'Elemakule & Luahine

Jostein, Mona, June og Jan ble også som seg hør og bør hentet på flyplassen, og etter en hyggelig pizzafest i leiligheten deres, dro de yngre hjem. Været har vært ganske guffent etter vår smak, men det lot ikke til å skremme de nyankomne vekk fra stranden. Der lå de og mesket seg i skyggen, mens vi drømte om anorakker og varm kakao. Omsider ble det nok stranding for de mest garvede besøkende som pakket sammen sakene sine og dro avgårde på shopping. De nyankomne ville ikke gi slipp på stranden så lett, men rullet istedet inn på en bar og restaurant ved strandkanten og fikk presset i seg en lett amerikansk lunsj. Da kvelden kom var det Duket for besøk på ostekakefabrikken som, grunnet logistikktrøbbel, ble endret til besøk på en annen bar og restaurant ved strandkanten med et litt mindre rigid ventesystem.

Dagen derpå bar det tidlig opp for samtlige, da vi skulle avgårde til naboøyen Kauai. Den tidlige oppstandelsen lot til å falle lettere for de besøkende enn oss, men til flyplassen kom vi og kunne gjøre oss klare for nok en strabasiøs ferd over det ville Stillehavet. Snaue halvtimen senere landet vi i Hageland. Ettersom vi er fler enn de fleste hadde vi for anledningen gått til innleielse av et hus som kunne huse alle som én, istedet for et hotell. Dette var ikke klart før ettermiddagen, så vi benyttet muligheten til å beskue øyen fra leiebilene våre. Etter en svipp oppom Stillhavets Grand Canyon, Waimea Canyon, hvor vi fikk se både fin og ingen utsikt, kjørte vi videre til den munkeselbefengte Poipu Beach. Inspirert av munkene la vi oss strake og snorket til klokken slo hus, og satte så kursen mot brakka. Brakka skuffet ikke, og de siste par dagene har vi nytt livet i skuret med fem soverom, tre og et halvt bad og kjøkken. Tennisbanen, jacuzzien og svømmebassenget i hagen har også bidratt til at folk nå lider av strekkskader i smileregionen.

Kauai lar seg ikke kjøre rundt. Nord- og sørsiden er ikke knyttet sammen av noe bilvei, så eneste mulighet for å få med seg Na'pali-kysten er ved hjelp av fly, båt eller hval. Vi valgte alternativ nummer to og fikk sannelig hvaluta for pengene der vi ble kastet rundt i bølgene, mens vakker natur føk forbi ripa.

Idag er det siste dagen før vi vender snutene tilbake til Oahu. En liten delegasjon har dratt avgårde for å teste kølleføringen på en golfbane som skal være i verdensklasse. Andre bruker tiden på å fordøye intrykkene fra gårsdagens seilas, mens atter andre bare dvasker og hører på Iz. God påske!