iLost

Før vi surfer med på Halloween-bølgen er det på tide med en ostepost. Den har vært på vei i en måned i dag, så nå begynner vi å mistenke Josteins amerikanske kollegaer for å ha stoppet den et sted på fastlandet. Der sitter de og godter seg med brunost på luftbrød og sort svin mens de kjøper dyre ting på nettet med Susannes kredittkort. Snakker om uflaks, og mer skulle det bli. Lørdags kveld bestemte vi oss for å ikke gå på den kjedelige MBA Club Hawaii- festen, men dro isteden på et gjøglersted med sirkusmenn i taket. Der så en radd sitt snitt til å nappe SusiFonen og noen småpenger fra Susannes veske. Førerkort, busskort og nøkler lot han være. Sympatisk nok det, men i sum framstår han for oss til tross for dette som en uetisk taskenspiller. Tvi.

For å bøte på skaden ble vi med uværsdanskene på en japansk restaurant for å nippe til litt japansk mat. Deretter dro vi til Safeway og kjøpte noen reale kjøttstykker. Ære være ekstremverdier - de to kjøttstykkene vi stakk av med har nå fylt fryseren med kjøtt nok til ikke mindre enn 24 middager.

I går var det duket for den elleville, helcrazy og megaspennende grand finale i Lost@HPU. Vi trodde lenge på walkover, da tyskerne ikke dukket opp til tiden, men den gang ei. Før den avgjørende runden ledet Hallvard og Christina med 5 poeng over tyskerne, og 20 poeng over Susanne og Bastrine, men i denne runden skulle 50 poeng fordeles, så ingenting var avgjort. I motsetning til skattejaktene i de innledende rundene, var dette en ren kunnskapskonkurranse i kjent Jeopardy-stil. Konkurranseinstinktene kicket inn, og ingen nåde ble vist. Og etter 20 minutter med aktivt munnhoggeri og desperat bjelleplinging, la støvet seg og poengene ble telt opp. De stolte vinnerne av hver sin splitter nye iPod Nano var Hallvard og Christina, som nå gikk lykkelige og ristende hjem. I tillegg ble Hallvards kjære Susanne og Christinas kjære Bastian overøst med gavekort fra diverse kaffehus og fruktpresser. En god start på Halloween-helgen. Uææææh.

Stop requested

Uken som har gått har vært forpestet med diverse besøk. Ingen har besøkt oss, men både Christna og Katrine har fylt øya til randen med uværstiltrekkende dansker. De er trivelige folk, for all del, men så fort de satt bena på vulkansk grunn åpnet himmelen seg, og en guffen 'vog' seg inn over byen. Vog er forkortelse for vulkansk, røykblandet tåke (vulcanic smog), som visstnok skyller innover øyene med ujevne mellomrom. Vi visste selvfølgelig ikke at det var vog vi opplevde, men tåkete var det. Og tre dager uten strandvær er i meste laget.

En av regnværsdagene fylte vi med en aldri så liten tur til Pearl Harbor. Men før vi gyver løs på marinebasen, kan vi berette om et lite busseventyr fra forrige fredag. Etter å ha bestemoret oss i downtown, tok vi bussen tilbake og ble møtt av tre små kinesere. De smilte fra øre til øre og lurte på om vi kjente dem igjen. Vi nikket og smilte tilbake, og ble opplyst om at vi hadde befunnet oss på samme buss som dem tidligere på dagen. Dette er tydeligvis ikke en dagligdags hendelse i Kina, og vi ble velinformert om Chinatowns restauranter. De saftige måltidene de serverer der var blant annet grunnen til at den minste kineseren duppet av bak de rosa brillene sine, mens de andre to lo av ham, dro opp t-skjorta hans og klasket ham på magen. Dette var forøvrig samme dag som den svenske studentorganisasjonen arrangerte 80-talls-fest som de aller fleste skandinaver og annet pakk hadde tenkt seg på. Vi vurderte det, men endte isteden opp med å regne fysikk til klokka slo 13 pm. Tia flyr når man har det gøy.

Pearl Harbor var altså planlagt til lørdagen etter, og vi avtalte med Lillan og Florian at vi skulle dra avsted tidlig for å unngå den verste turiststrømmen. Som sagt, så gjort, og vi troppet opp utenfor Ohia 09:10. Pearl Harbor ligger et stykke unna, men som noen av dere kanskje husker, tar det bare en times tid å komme seg til andre siden av øya, så avstandene er ikke så altfor store. Allikevel bør man beregne minst 3 timer om man skal reise med oss. For å unngå for mange stopp, hoppet vi på en ekspressbuss som selvsagt ekspresserte oss langt forbi havna via den store motorveien. Deretter hoppet vi på en ny buss som ifølge sjåfør nr. 1 skulle ta oss direkte til inngangsporten. Da vi på mystisk vis også nå havnet på motorveien, gikk Hallvard frem til sjåfør nr. 2 og spurte om dette var riktig buss. Det var det selvsagt ikke, og vi havnet et stykke forbi havna, på motsatt side. Endelig kloke av skade, spurte vi før vi gikk på om det var riktig buss, og etter 3 timer på landeveien var vi endelig framme.

Turistdelen av Pearl Harbor er på et vis todelt. Den første delen vi besøkte fokuserte på angrepet på Pearl Harbor, med et museum, film og båttur ut til USS Arizona Memorial. Deretter var fokus mer rettet på angrep fra Pearl Harbor og vi fikk gå ombord i ubåten USS Bowfin og krigsskipet USS Missouri. Til tross for at vi kom dit ganske sent, var det ikke mange turistene å krangle om plassen med. De fleste holdt seg mest sannsynlig innendørs i regnværet. Alt i alt var det en fin utflukt, hvor høydepunktet var ubåten (som forøvrig har vært med i Lost). Bilder dukker nok snart opp i høyremargen.

Kamakawiwo'olus

Hva var det vi sa? Halloween er ikke før om omtrent én uke, og her er vi igjen. Dere kan stole på oss. Halloween-ånden begynner riktignok å senke seg over oss for alvor, og vi har vært på kostymeshopping. I tillegg har vi vært en tur innom et spøkelseshus som en gjeng hadde stilt i stand i kjelleren her vi bor. Det var gjennomført og bra, men på ingen måte like skremmende som kronekursen om dagen.

Som nevnt i forrige innlegg har vi hatt en del midtsemester-eksamener, og de har gått greit. Den som ikke gikk greit har vi fått tilbud om å ta om igjen, så da går den nok greit den óg. Siden sist har vi fått bekreftet at google har rett, og at åpen-bok-eksamen med oppgaver fra boka ikke er det vanskeligste vi noen gang har hatt. Bokeksamenen var den siste vi hadde, og i kjent bartestil hadde vi planlagt å feire at vi var ferdige. I forkant var feireinteressen til å ta og føle på, men da kvelden kom satt vi to alene på rommet, mens avbudene strømmet inn. En stund var vi engstelige for at den eneste som ville komme var en 40-årig koreaner som ingen skjønner hva sier. Men så meldte hun forfall óg. And then there were two. Heldigvis er det masse sporty dansker her, og etterhvert kom den langt fra uartige, lille dræng Per luskende oppom sammen med Lillan. Kvelden ble kronet med at Susanne fant en vissen palmegren som hun syntes var så dekorativ at det ikke var noen vei utenom å ta den med oss hjem. Dagen derpå våknet vi med en liflig kompostodør i hele rommet. Flaks vi ikke snublet over en gammel blei.

Inspirert av den lokale faunaen vi med ett hadde fått nærkontakt med, bestemte Susanne seg for å utvide sin lokalkunnskap ytterligere ved å bli med Katrine på ukulelekurs. At dere synes dette er utrolig skjønner vi godt. Det er så tett opptil ubegripelig at vi har sett oss nødt til å legge ut bildebevis av Susanne og dverggitaren. Tror dere oss ikke nå kan det være det samme. Ukuleleklimpringen falt visst i smak, og senest i dag tidlig var de tilbake på kurs.

Ellers går dagene som før. Skole, strand, ukulele, Jamba, strand, sol, drikke til $1, ostekaking, salat og kos. I morgen skal vi intervjue en bestemor. Med litt flaks er hun skikkelig miljøfarlig og skruppelløs.

Til slutt vil vi advare alle fotgjengere i Østlandsområdet, og gratulere lillesøster Kristina med lapp og bil.

Her kommer vinteren

Sist informerte vi om at det har snøret seg til på skolefronten, og vi gruet oss til hjemme-midtsemester-eksamenen vi skulle ha fra onsdag til søndag. Erfaringene vi har med hjemme-eksamener fra NTNU er at de ofte innebærer søvnløse netter og lite tid til sosiale aktiviteter. Slik var det også her. Null søvn og sosiale aktiviteter i de 5 minuttene det tok å konsultere google og finne ut om 20 påstander var true'e eller false'e. Ferdig med den. For å si det som Amalie ville sagt det.

Vi begynner å merke at vinteren er på vei, da gradene stadig kryper under 30-tallet. I går var vi allikevel en tur på lesestranda, der vi bare leste skjønnlitteratur denne gangen. Vi tenkte på dere arbeidere ved arbeidstids-slutt, da vi tasset solbrune og fornøyde tilbake til Ohia. Utover kvelden fylte vi rommet til randen ved å invitere 5 folk på besøk. Det var trivelig.

I dag har vi vært med på andre runde av Lost@HPU. Planen var først og fremst å slå tyskerne ned i slippersene og om mulig presse så mange lag som mulig mellom dem og Christina og Hallvards lag. Det virket som en sjarm, vi stakk av med både første- og andreplass, med tyskerne på tredje. Dermed leder team H&C sammenlagt. Spenningen fortsetter torsdag om to uker, da det hele blir avgjort og de to vinnerne kan gå ristende hjem med hver sin iPod Nano.

Snart er det Halloween og Hege og Katrine har invitert hele Waikiki på kalas i leiligheten deres. Det kan bli spennende. Men vi kommer nok tilbake med mer innen den tid.

Hvorfor er det så få fysmatere på stranden?

Først får vi vel beklage den lave oppdateringsfrekvensen, tia flyr. Og ikke alt som skjer er verdt å skrive hjem om. Vi kunne f.eks. skrevet innlegg opp og innlegg ned om å snyte skaftene og drikke hostesirup, eller hvor festlig vi har det mens vi leser flere titalls sider om etikk og annet management-pjatt. Men det gjør vi ikke. Dette er en høydepunkts-blogg! Ha det i minnet mens dere leser resten.

For lenge siden var vi på barbeque med Dynamitt-danskene. Der var volley, gratis mat og drikke og hyggelig selskap, samt en uhyre vanskelig Danmarks-quiz. Men før man fikk være med på moroa måtte man signere en kontrakt der man fraskrev seg retten til å saksøke foreningen eller HPU dersom noe saksøkelig skulle finne sted. Hvis man for eksempel skulle være så uheldig å sette burgeren i vrangstrupen eller skjære seg på ketchupen, hadde man med andre ord ingenting å fare med rettslig. Det er deilig når sånt blir unnagjort så tidlig, så slipper man å kaste bort tid på å pønske ut saksøksverdige forhold og kan konsentrere seg om sosialt samvær isteden. Etter barbequen samlet det seg en gjeng dansker på Ohia, og vi tenkte det var en fin anledning til å vise frem vårt kjære fluid-triks. Vi rasket med oss en flaske ufryst vann fra fryseren og et glass med en dæsj sukker og dagdrømte om hedren og æren vi ville få idet vannet umiddelbart ville fryse til is i glasset. Gleden ble imidlertid kortvarig, da vannet viste seg å ikke være kaldt nok, og statusen vår ble redusert fra tøffe, eksperimentelle fysikere til dumme nordmenn som bare helte vann i et glass med sukker.

Vi har forøvrig fått ny fryser og komfyr. En dag vi var ute så vaktmesterne sitt snitt til å snike seg inn og rive ut både komfyr og kjøleskap. Slikt må de bare gjøre, ettersom vi visst har signert en kontrakt hvor det står at det må de bare gjøre. De banket sikkert på og ropte maintenance et par ganger, men vi var som sagt ute. Dermed endte vi opp med nye hvitevarer og sjokolade i fryseren. Vi har for ordens skyld sjekket at vannet ikke lar seg fryse i den nye fryseren, og det gjør det sannelig ikke. Hva mer kan man ønske seg?

Kardemomme. Det er så dyrt her at man skulle trodd det var safran. Men safran koster én dollar mer, så det er det ikke. Det er bare vanlig kardemomme. Og det trengs hvis vi skal invitere til bollefest. Men med slike dyre råvarer blir ROI'en helt hinsides, og cost of goods eaten slår alle rekorder. Vi følger spent med på kardemommeprisen videre.

Som skrevet snører det seg til med skolearbeid. De neste ukene har vi både presentasjoner og midtsemestereksamener å se frem til. Og selv om det ikke nødvendigvis er det vanskeligste vi har vært borti, er det mye å lese på, og karakterkrav å oppfylle. For ikke å bli utbrent har vi satt av tid til litt rekreasjon også. Susanne har dratt både øst- og vestover på øya for å spille volley med løst og fast, og går ikke av veien for å krydre det hele med lommeboktap. Hallvard har fulgt opp med å være Lost@HPU sammen med Christina, præriepadda som også har vært med Sus på volley. Lost@HPU var et slags rebusløp der man skulle løpe rundt på skoleområdet for å finne steder som har vært med i Lost. De kom på andreplass, kun slått av noen sleipe tyskere, men ligger nå i hardtrening for å ta en grusom revansj på del to av konkurransen. Også Sus har hell i spill, og stakk så sent som i går av med den gjeveste prisen i Hula-limbokonkurransen på Hula-Hula-festen vi var på. Det er bra. Vi må ta med oss det vi kan, nå som dollarkursen er på vei gjennom taket.

Men mat skarrem ha, og nå har vi blitt skikkelig prisbevisste og reiser langt avsted for å få trukket sparekortet vårt på selveste supermarkedet. Utrustet med koffert som kan stappes full av alskens ekstremverdier vi kommer over, tror vi det lønner seg. Resultatet denne gangen ble bla. en klump med kjøttdeig som er så stor at den kan fø oss intet mindre enn til åtte middager. Også har de sukkerposer på 4 kilo. Det er crazy. Det kan sikkert forklares med mangelen på grovt mel. En nasjon som baserer bakverkene sine på sukkerbrød trenger sikkert 4-kilos poser.

Og det er ikke bare i matveien de er ekstreme. På vei til supermarkedet var vi så heldige å få overvære et ran. En mann ble franappet lommeboken sin og la på sprang etter kjeltringen. Det skal legges til at vi bivånet seansen fra bussen, og kunne slett ikke avverget situasjonen. Så ikke kom med den. Skurken slapp unna, og den fornærmede tok kontakt med en konstabel. Og vips var det 7 politibiler på plass, og vel så mange konstabler. Skurkeri skal de tydeligvis ha seg frabedt. De later generelt til å være glad i å rykke ut her. Det går sjelden en time uten at brann-, politi- og sykebiler farer forbi. Uten at vi tror det er store katastrofene de rykker ut til, men det skaper jo en litt artig stemning. Med ulende sirener og blinkende lys og politimenn som spretter opp fra ingensteds idet de hører et smell, føler vi at vi får mye action for pengene.

Avslutningsvis kan vi nevne at vi har vært på kino på stranda igjen, og denne gangen var filmene ganske kjedelige. Men det er jo litt stas å se film på stranda. Det synes sikkert også Eddie og kona, de to uteliggervennene til Susanne og Christina, som de ble kjent med på TheBus. I motsetning til fysmatere spørs det om de klarer seg med sin og cos for å få tan.

Takk til Kristian :)

Rock i synagogen

Puh, endelig ferdig med første innlevering. Etter å ha kjempet oss gjennom 5 sider etikk med dobbel linjeavstand er det deilig å ta en velfortjent helg. Vi har gitt Ivar en ny filmsjanse og kom nettopp tilbake fra en godkjent komedie. Get Smart heter den. Men vi har fått tid til litt annet innimellom all etikken og filmseinga også.

Forrige rapport var vi så fornøyde med at Per ikke så noen annen utvei enn å fylle år. Danskene hadde blåst igang surprise-party med banner og 23 lys på en kake som kunne glidd rett inn på ethvert rekalas (fargemessig altså). Riktignok ble surprise-aspektet overført fra Per til gjestene da han overrasket alle med å komme for tidlig hjem fra skolen. Men trivelig ble det, og det hele ble avsluttet mens vi hygget oss med noen Bippe-klassikere. Og vi har hatt mer moro som wannabe dansker. På lørdag braket det løs med tailgate (grilling på parkeringsplass) og amerikansk fotball med Danish Dynamite, den danske 'linjeforeninga', på Aloha Stadium. Artig også det, selv om dansk som tidligere nevnt og allment kjent er tett inntil umulig å forstå. Til tross for dette har vi funnet noen uttrykk på norsk som danskene later til å more seg over. Frustrerte fruer, hybelkanin og Bippe stankelbein er visst blant de festligste. Og dette kommer fra folk som griner når de ler og kaller sine egne hybelkaniner for nullermænd, rompa for numfsen, Langbein for Fedtmule og tyrkisk pepper for sort svin.

Ellers har vi fullført de obligatoriske dykkene våre, og nå mangler bare teoriprøven før lappen er i boks. Det siste dykket foregikk uten dramatikk og skilpadder, men vi fikk se en rokke, noen kule kulefisk, en lodden fløyelspølse og mange helt ordinære akvariefisk. På land har det gått i skole, litt volley og ellers glade dager. Tidlig opp og sent til sengs, og busseventyrene fortsetter. Her om dagen ble vi oppsøkt av en pussig skrue med altfor lite hode i forhold til kropp. Han deiset ned på et sete i nærheten og beskylte oss for å være dansker (kanskje har vi lagt om dialekten mer enn vi tror). Deretter begynte han å trekke frem alskens fremmed valuta fra lommeboka, og plutselig stod Sus med nevene fulle av penger fra Jordan og Israel mens hun lirte av seg høflighetsfraser og sa de så fine ut.

Denne uken ble Moose's byttet ut med Lava Rock fordi militæret hadde inntatt byen og presset prisene i været. I morgen er det First Friday i downtown, det skal visst være morsomt.