Hvorfor er det så få fysmatere på stranden?

Først får vi vel beklage den lave oppdateringsfrekvensen, tia flyr. Og ikke alt som skjer er verdt å skrive hjem om. Vi kunne f.eks. skrevet innlegg opp og innlegg ned om å snyte skaftene og drikke hostesirup, eller hvor festlig vi har det mens vi leser flere titalls sider om etikk og annet management-pjatt. Men det gjør vi ikke. Dette er en høydepunkts-blogg! Ha det i minnet mens dere leser resten.

For lenge siden var vi på barbeque med Dynamitt-danskene. Der var volley, gratis mat og drikke og hyggelig selskap, samt en uhyre vanskelig Danmarks-quiz. Men før man fikk være med på moroa måtte man signere en kontrakt der man fraskrev seg retten til å saksøke foreningen eller HPU dersom noe saksøkelig skulle finne sted. Hvis man for eksempel skulle være så uheldig å sette burgeren i vrangstrupen eller skjære seg på ketchupen, hadde man med andre ord ingenting å fare med rettslig. Det er deilig når sånt blir unnagjort så tidlig, så slipper man å kaste bort tid på å pønske ut saksøksverdige forhold og kan konsentrere seg om sosialt samvær isteden. Etter barbequen samlet det seg en gjeng dansker på Ohia, og vi tenkte det var en fin anledning til å vise frem vårt kjære fluid-triks. Vi rasket med oss en flaske ufryst vann fra fryseren og et glass med en dæsj sukker og dagdrømte om hedren og æren vi ville få idet vannet umiddelbart ville fryse til is i glasset. Gleden ble imidlertid kortvarig, da vannet viste seg å ikke være kaldt nok, og statusen vår ble redusert fra tøffe, eksperimentelle fysikere til dumme nordmenn som bare helte vann i et glass med sukker.

Vi har forøvrig fått ny fryser og komfyr. En dag vi var ute så vaktmesterne sitt snitt til å snike seg inn og rive ut både komfyr og kjøleskap. Slikt må de bare gjøre, ettersom vi visst har signert en kontrakt hvor det står at det må de bare gjøre. De banket sikkert på og ropte maintenance et par ganger, men vi var som sagt ute. Dermed endte vi opp med nye hvitevarer og sjokolade i fryseren. Vi har for ordens skyld sjekket at vannet ikke lar seg fryse i den nye fryseren, og det gjør det sannelig ikke. Hva mer kan man ønske seg?

Kardemomme. Det er så dyrt her at man skulle trodd det var safran. Men safran koster én dollar mer, så det er det ikke. Det er bare vanlig kardemomme. Og det trengs hvis vi skal invitere til bollefest. Men med slike dyre råvarer blir ROI'en helt hinsides, og cost of goods eaten slår alle rekorder. Vi følger spent med på kardemommeprisen videre.

Som skrevet snører det seg til med skolearbeid. De neste ukene har vi både presentasjoner og midtsemestereksamener å se frem til. Og selv om det ikke nødvendigvis er det vanskeligste vi har vært borti, er det mye å lese på, og karakterkrav å oppfylle. For ikke å bli utbrent har vi satt av tid til litt rekreasjon også. Susanne har dratt både øst- og vestover på øya for å spille volley med løst og fast, og går ikke av veien for å krydre det hele med lommeboktap. Hallvard har fulgt opp med å være Lost@HPU sammen med Christina, præriepadda som også har vært med Sus på volley. Lost@HPU var et slags rebusløp der man skulle løpe rundt på skoleområdet for å finne steder som har vært med i Lost. De kom på andreplass, kun slått av noen sleipe tyskere, men ligger nå i hardtrening for å ta en grusom revansj på del to av konkurransen. Også Sus har hell i spill, og stakk så sent som i går av med den gjeveste prisen i Hula-limbokonkurransen på Hula-Hula-festen vi var på. Det er bra. Vi må ta med oss det vi kan, nå som dollarkursen er på vei gjennom taket.

Men mat skarrem ha, og nå har vi blitt skikkelig prisbevisste og reiser langt avsted for å få trukket sparekortet vårt på selveste supermarkedet. Utrustet med koffert som kan stappes full av alskens ekstremverdier vi kommer over, tror vi det lønner seg. Resultatet denne gangen ble bla. en klump med kjøttdeig som er så stor at den kan fø oss intet mindre enn til åtte middager. Også har de sukkerposer på 4 kilo. Det er crazy. Det kan sikkert forklares med mangelen på grovt mel. En nasjon som baserer bakverkene sine på sukkerbrød trenger sikkert 4-kilos poser.

Og det er ikke bare i matveien de er ekstreme. På vei til supermarkedet var vi så heldige å få overvære et ran. En mann ble franappet lommeboken sin og la på sprang etter kjeltringen. Det skal legges til at vi bivånet seansen fra bussen, og kunne slett ikke avverget situasjonen. Så ikke kom med den. Skurken slapp unna, og den fornærmede tok kontakt med en konstabel. Og vips var det 7 politibiler på plass, og vel så mange konstabler. Skurkeri skal de tydeligvis ha seg frabedt. De later generelt til å være glad i å rykke ut her. Det går sjelden en time uten at brann-, politi- og sykebiler farer forbi. Uten at vi tror det er store katastrofene de rykker ut til, men det skaper jo en litt artig stemning. Med ulende sirener og blinkende lys og politimenn som spretter opp fra ingensteds idet de hører et smell, føler vi at vi får mye action for pengene.

Avslutningsvis kan vi nevne at vi har vært på kino på stranda igjen, og denne gangen var filmene ganske kjedelige. Men det er jo litt stas å se film på stranda. Det synes sikkert også Eddie og kona, de to uteliggervennene til Susanne og Christina, som de ble kjent med på TheBus. I motsetning til fysmatere spørs det om de klarer seg med sin og cos for å få tan.

Takk til Kristian :)