Tokyo VTTW

Vårt første møte med Japan var et handikap-toalett. Før vi rakk gjennom tollen var det en i reisefølget som krevde sitt pitstop da han ennå ikke er dannet nok til å gå på do som folk flest. Det ble i det hele tatt ganske hyppige dobesøk på denne turen, heldigvis ikke grunnet maten vi fikk servert. Flaks nettopp do er noe de satser på her i landet. Man kan på de fleste doer velge både spray, bidet og oppvarmet do-sete, og er man virkelig engstelig/forlegen over lyder som genereres kan man kjøre på med en lekker og nyttig do-flushe-lyd. Dessverre tryllet ingen av knappene frem noe stellebord eller robotbleieskiftere som vi hadde forventet av et land som dette. Vi fikk dermed trent på skifting i vogn, på smale benker, dolokk og stående enhånds-skift i mangel på noen av delene.

Men nok drittpreik. Som enkelte kan ha fått med seg, har vi utvidet reisefølget med 1 pax. Naturlig nok var vi et sted mellom medium og veldig spente på hvordan han ville like å fly. Siden vi ikke er barbarer, hadde vi selvsagt trent på å fly og evaluert hans airworthiness på forhånd ved å fly til Køben. Der fikk han utlevert Farbror Müslings utmerkelse for utmerket flyver. Han lot ikke til å ha fått varige mén av den turen, og det var bra siden Japanturen sto for døren fire dager senere. Kritiske lesere kan pirke på at Japan er lenger unna enn Køben, og det har de helt rett i (i hvert fall om utgangspunktet er Norge. Japan er kjempenærme Koreaene f.eks., mens Køben er fjernt for dem). Men flyturen gikk uten noen problemer. Minstemann ble plassert i en liten seng på veggen og sov det meste av turen. Han fikk seg en 5-10minutters runde med en flyvertinne som klødde i fingrene, forhåpentligvis ikke av sykdomsrelaterte grunner, men ellers var det som hjemme; sove, spise, skifte, prate, sove osv.

Mens Vegard lå rett ut på myke puter og fløy som på første klasse, satt vi på økonomi + med utvidet benplass. Det blir det nødvendigvis for å få plass til barnesengen, så vi satt med utstrakte ben og gjorde mye det samme som Vegard, bare med skiftingen utskiftet med filmseing.

Vel fremme og på andre siden av tollerne, møtte Sada og Tomoko oss og det bar rett på sightseeing. Vi fikk se et stort tempel, et slags marked og smake litt av varje-sushi og en kalorifattig japansk dessert.

Da vi fikk adgang til hotellet måtte vi legge oss, fulle av jet som vi var, men Japan ville det annerledes og satt på vekking med energisk vibrering rundt middagstider. Heldigvis for oss befant vi oss langt unna episenteret og i et jordskjelvsikret bygg. Det føltes ikke mindre dramatisk mens det stod på av den grunn. Skjelvet var først estimert til 8,5 på Richters skala, men ble senere nedgradert til 7,9. I Tokyo føltes det visstnok som 5, men vi mangler sammenligningsgrunnlag. Fysikerne i oss kan allikevel fortelle at rommet vi var i vibrerte med en frekvens på rundt 3 Hz, etter våre dårligste estimat. Dette var tydeligvis perfekt vuggerytme for Hallvard, mens Vegard og Susanne er mer skeptiske av natur og våknet sporenstreks. Det er ikke meningen at senger uten myntinnkast plutselig skal begynne å vugge voldsomt mens man sover.

Dagen derpå var vi fortsatt fulle av jet, og hadde belaget oss på Vegard som vekkeklokke. Han hadde derimot gått inn for å snu døgnet og sov som om det ikke var noen morgendag da telefonen kimte fordi Sada ventet i resepsjonen. Vi skulle møtes kl 10, men var klare først to timer senere til noe vi trodde var sightseeing rundtom i Tokyo. Det viste seg isteden at vi skulle ut på en 2,5-timers kjøretur (én vei) til et tempel kalt Matsumoto. Flaks for oss at vi hadde med en #sovebaby. Tempelet var fint og flott, med 6 etasjer adskilt med bratte trapper oppimot 65 graders stigning. Det er visst fra 1500-tallet, og de håper på å få det med på UNESCOs verdensarvsliste. Tvi, tvi!

På vei tilbake fikk vi oppleve japansk rushtrafikk med #skrikerunge. Vi stoppet på et senter langs veien og fikk testet et nursing room. Etter Sadas anbefalning så vi for oss noe ala Storo-senterets fasciliteter, med sofakrok, myke amme-lenestoler og stellebord på rekke og rad. Slik var det ikke. I stedet hadde de satset på trangt rom uten plass til vogna, med lekk bleiebøtte og ammekrakk uten rygg. Altså langt under handikapdo-standard. Vel tilbake på hotellet var vi fortsatt to timer pluss trafikkforsinkelsen bak skjema, noe som var i snaueste laget for å nå restaurantene i nærområdet. Sada klarte til slutt å snuse frem en restaurant som vanligvis holdt åpent til 0500, men som for anledningen stengte kjøkkenet ved midnatt. Vi rakk akkurat å bestille alt fra en kylling, en tofu-miks, noe sjømat og mykstekt bacon på pinne. På vei ut fra restauranten holdt Vegard på å drukne i japansk juggel-godis etter at servitøren tilbød Sada lillefingeren og han tok begge armene og deler av torso.

Vegard fylte tre måneder tredje dagen på tur, og vi feiret på en autentisk japansk restaurant hvor vi fikk et eget lite rom på gulvnivå hvor han kunne ligge på pleddet sitt og sove ved siden av oss. De hadde skikkelig god sushi og sashimi (unntatt kamskjell) og minifamilien koste seg.

Tre måneder og tre dager gammel har Vegard det såpass artig i Japan at han klukker og ler. Dagene går med til konferanse for Hallvards del og trilling for Susanne og Vegard. På kveldene spiste vi med japanerne eller våget oss ut på egenhånd. Vi fikk også med oss konferanse-banketten der Vegard sov seg gjennom høylytt, tradisjonell japansk klimpring før vi gikk ut og så på ildfluer i parken.

Siste konferansedag er Susanne og Vegard på hotellet og øver på å le og sove. Begge deler ble gjennomført med stort hell. En hotellgang egner seg tydeligvis til å trille i søvn når det regner. Hallvard måtte ha et Skype-intervju og det ble litt hektisk å komme seg rett på staselig BBQ med CEO’en i KLV, noddy, Sada og Toshiro (som kom og hentet oss på hotellet). Det øste ned og paraplyene de lånte ut på hotellet kom godt med!

Så var det helg igjen, og i Japan drar man på utflukter i helgene. Helst lange. Nikko ligger ca 150 km unna Tokyo, og kan by på både stilige fosser og uskrella ørret. Vi koste oss med begge deler før vi kjørte av gårde og fikk dyppet føttene i varme helsekilder og deretter tilbake til byen, for å nå middag med party thai boy. Han hadde funnet bord på en bar hvor vi forventet å få burgere og nachos, men isteden fikk servert omelett med sprellende fisketopping, skalldyrssushi, rå makrell etc.

Dagen etter var det Hakone som stod for tur. Her fikk vi sett Mt. Fuji, mens vi ventet på lunsjen, før det fordypet seg i tåke og forsvant. Videre var det planlagt at vi skulle ta sjørøverbåt over Lake Ashi, så da gjorde vi det. Det var en tur utelukkende for turens skyld, og ikke før hadde vi lagt til kai på endestasjonen før vi, som de eneste, hoppet bukk over det byen på andre siden av innsjøen hadde å tilby og stormet rett inn på returbåten – uten engang å ha forlatt kaia. Da vi kom tilbake til vår side av innsjøen, hoppet vi rett i bilen og kjørte tilbake til Tokyo. Der hadde PTB skaffet privat bord på en restaurant i nærheten av det nye hotellet vårt i Shinjuku. Privat bord hjelper fint lite når veggene er av papir og kulturen innbyr til hyling ved enhver kundeinteraksjon, men vi fikk Vegard til å sove etter mye om og men slik at vi kunne kose oss med sushi som var typisk for nordøya. De hadde nemlig fått for seg at vi elsket all mat derfra etter middagen dagen før.

Som de ansvarsfulle foreldrene vi er, hadde vi klart å booke oss inn på et hotell som lå rett ved partydistriktet. Annenhver sjappe vi gikk forbi tilbød 3xGirls på mest mulig glorete måte. Japanerne liker visst slikt.

De resterende dagene fylte vi med utsikt, shopping, svømming, fotmassasje, god mat og søvnfulle netter. Det var med andre ord deilig ferietilværelse for oss alle tre. Vi var en tur i verdens travleste kryss ved Shibuya Station, men ble litt skuffet over menneskefluksen i rushtiden. To dager før avreise ristet bakken igjen. Også denne gangen befant vi oss i sengen på hotellet, og det førte ikke til varige mén. Dette skjelvet var av styrken 4,9 på 50km dyp og kunne visstnok merkes som 1 i Tokyo. Vi fant en italiensk restaurant langt over bakken i nærheten av hotellet og fikk testet Vegards høydeskrekk da vi la ham til å sove i vinduskarmen. Kelneren kunne ikke engelsk og vi fikk menyer på japansk, men ente opp med pizza uten hverken yngel eller egg. Det sa vi oss fornøyde med.

Vi fikk også med oss en del av det Shinjuku hadde å tilby, uten at vi benyttet oss av alle tilbudene, for å si det mildt. Her kan man f.eks. spise på restauranter hvor man sitter i falsk båt og fisker sin egen mat, blir servert av ninjaer, eller man kan gå på fange-bar, blinde-bar, katte-bar, nanny-bar, og sikkert mye mye mer. Selv endte vi opp på en Alice i eventyrland- restaurant med Susannes favoritt-meny, dvs. kun desserter. Vi gikk også forbi et glorete Robot Cabaret-sted, men klarte så vidt å dy oss. Isteden endte vi opp på et sted som het Blackhole hvor det var grilling og grining ved bordet. Det ble en fin avslutning på en hyggelig tur, og dagen etter bar det hjemover. Sada stilte opp som transportør, og vi ønsker ham hjertelig velkommen til Norge når han har anledning. Takk for oss!

Miami Surprise

I det herrens år 2014 fylte familiens kjære lillesøster, svigerinne, datter, datterdatter og samboer 26 år. Dette er som kjent halve kortstokken, og vi kunne ikke annet enn å gå sammen og slå sakte på en noenlunde stor tromme. Bursdagen var i september, gaven fikk hun i november. Reisemålet var for henne (og i starten også oss andre) ukjent, og det eneste som var på plass var barnevaktkabalen.

Etter bidrag fra hist og her, billettsøk og lange telekonferanser med Ole, endte vi på en tur til Miami. Vi var innom f.eks. Thailand (i tankene, ikke på befaring), men siden Sus var godt på vei gravid på denne tiden måtte vi styre unna farlig mygg og den slags. Miami er jo heller ikke så verst, tenkte vi. Dessuten skulle det vise seg at det er billigere å reise på cruise til Bahamas derfra enn å bo på hotell.

Dette skulle bli Kristina og Oles første hele uke uten ungene, så de var veldig spente. Kristina naturligvis også fordi hun ikke visste hvor hun skulle. Vi holdt henne på pinebenken helt til vi var på Gardermoen. Da fikk hun det første hintet:

Altså et ganske åpenbart et. Det neste hintet var ikke like åpenbart:

Hun ble uansett hoppende glad og sa det var mer enn hun hadde turt å håpe på, mens hun satt helt stille. Etter et altfor langt og avslappet besøk på lounge som førte til at vi nådde flyet med et nødskrik, var vi omsider på vei. Vi delte rom første natten i Miami og fant fort ut at byen var mye større enn vi hadde sett for oss og at taxi var dyrt. Med stengt hotellbar og dårlig vær kunne det bare gå én vei herfra.

Første dagen tilbrakte vi på vandring etter utefrokost i South Beach-området. Vi fant et sted som reklamerte med 2 for 1 mimosas, men den eneste som hadde lyst på det var gravid, så det ble med tilbudet. Vi gamblet på buss tilbake til hotellet for å hente bagasje, men tapte og endte med å ta en ny dyr taxi istedenfor. Taxien fikk oss dit vi ville, og vi fikk sjekket inn på Royal Caribbean – heldigvis uten problemer til tross for at de hadde en streng «24 uker gravid ikke velkommen»-policy. Vi ble tildelt et par lugarer med vindu i en bra etasje og styrte rett mot all inclusive-skranken slik at i alle fall tre av oss var sikret god servering resten av cruiset. Middag var inkludert og vi tok det relativt piano resten av kvelden.

Da vi våknet dagen etter var vi brått i Nassau, Bahamas. Vi holdt på å kaste bort dagen på en vandring tur/retur stranda uten å få noe tid der, men ble heldigvis plukket opp av en taxi av typen billig. Taxisjåføren var av typen kameratslig og ville ta bilder med oss. Stranden var akkurat slik man ser for seg en strand på Bahamas er, og i tillegg var det varmt og godt. Etter en stund på stranda bestemte vi oss for å prøve å finne en passende utflukt resten av dagen, noe som skulle vise seg å være litt kinkig. Guttene satt seg for å spise burgere på Green Parrot mens jentene fant en skranke hvor de reklamerte for turtilbydere. Dessverre hadde alle i vår prisklasse gitt seg for dagen, men på vei tilbake til båten snublet vi over en rastafari-dude som kalte seg Cobby. Cobby hadde både egen båt og tid til å ta oss med på en snorkletur. Dermed fikk vi oss en utflukt allikevel, og det viste seg at kapteinen og reiseguiden vår også hadde full kontroll på hvor alle kjendisene holdt hus. Han pekte på feriestedene til blant andre Oprah, Bill Gates og Tom Cruise, og tok oss med til et bra snorklested hvor akvariefiskene sirklet oss inn for å få smake på brødet vi fikk med oss uti vannet. På vei tilbake ble vi utsatt for konspirasjonsteori-propaganda i ekte rastafari-ånd.

Neste dag våknet vi til en melding om at det var for høye bølger til å ta oss i land på Cococay, så det var avlyst. Vi skyndet oss derfor opp til bassenget for å sikre oss gode plasser ved siden av hverandre i solen og spiste frokost på skift. Siden vi ikke hadde bedre fore bestemte de tre med all inclusive-pakker å tjene inn investeringen sin. Pakkene fikk stadig mindre stabile bein å gå på, og det ble noen runder på casino og favorittbaren vår Crown Viking Lounge over klatreveggen med utsikt mot bassenget. Stort mer tror vi ikke det skjedde den dagen.

Vi bestemte oss for å bli med på en guidet kayak-tur på neste stopp i Key West. Det var en mer avslappende tur enn vi hadde sett for oss, med kremen av våre medpassasjerer, men været var knallbra og vi så en haug med iguaner. Guidene plukket opp blant annet sjøpølser, sjøstjerner og svamper som vi fikk kjenne på. Tilbake i Key West gikk vi oss en god runde i gatene og nøt Hawaii-følelsen. Vi var innom kaia hvor vi så en gedigen sjøku og massevis av tarpon-fisk nede mellom de store yachtene. Etter endt landlov, tok vi oss en skikkelig helaften på «kjenn din partner»-show, pianobar og casino, siden dette var siste dagen på båten og noen av oss trodde vi var framme i Miami sent dagen etter. Da vi måtte gå planken for siste gang klokka 08 omtrent, ble det tydelig at det ikke er ideelt for almenntilstanden med kun 2-3 timers søvn etter en kule. Vi fant det for godt å jumpe inn i en taxi igjen, og sjekket inn på Hotel Daddy’O før vi fant oss en gigalunsj i nærheten og laxet videre på stranda.

På ettermiddagen bar det avsted til Sunrise for å se Florida Panthers vs. New York Islanders. Det var den første hockey-kampen Susanne og Hallvard var på, og vi fikk valuta for pengene. Plassene var gode og kampen veldig jevn med både ekstraomgang og straffer. Det var litt nedtur at Panthers tapte, men sånn er livet. Dessuten ryktes det at stemningen er bedre i Spartahallen når tredjelaget taper treningskamper, men det er vanskelig å verifisere.

Dagen etter undersøkte vi muligheten for litt deep sea fishing i siste liten. De beste tilbyderne kostet rundt 220 USD per person, noe vi syntes var i dyreste laget. Vi burde vel luktet lunta da vi fant en tur til 50 USD, men vi tenkte det var billigere fordi det var plass til mange fler på båten. Fisketuren var uansett ikke før på kvelden, så vi rakk først en tur på stranda ved hotellet, før vi fikk oppleve ekte Ocean Drive/South Beach spirit til middag. Drinkene var større enn vi klarte å fullføre, og det var nok her vi skulle blitt resten av kvelden. Isteden fylte vi doen på fiskebåten med virgin daiquiry og Ole fanget noen bittesmå snappere med dårlig utstyr og tilhørende service.

Så var det tid for avreise. Vi sørget for sen utsjekk på ett av rommene slik at vi fikk tid til litt stranding, og tok igjen en tur innom South Beach – denne gangen med bagasjen på slep. Vi fant oss en fin restaurant med hummer og kanari på menyen, og god utsikt til livet som for forbi. Vi skulle vel ønske vi kunne bli i Miami noen dager til, men Swiss Air tok godt vare på oss på vei hjem. Det er tegn på behagelige seter når man sover seg gjennom frokosten og ikke engang våkner av filleristing. Vel framme i Münich rakk vi både massasje og sauerkrauts før vi måtte inn på et nytt fly, og vips var vi tilbake på norsk jord.

Vi takker for supert reisefølge og håper det kan gjentas ved en senere anledning!

På epleslang i Maryland

Hallvards konferanser kommer som påskekvelden på haren, og denne gangen bar det til Baltimore. Vi tenkte derfor, reiseglade som vi er, at det ville passe ypperlig å kombinere med en tur innom eplelandsbyen New York. Som tenkt, så gjort, og Susanne slang seg med.

Vi ankom Newark 1.mai 2014 og besluttet raskt å ta en taxi til hotellet på Wall Street. Ikke like raskt fikk vi tildelt en taxi av en særs lite hyggelig og imøtekommende taxifordelings-dame, og den dårlige servicen ville ingen ende ta. Mennesket vi havnet i baksetet til kunne informere om at GPSen var blitt stjålet og at han derfor ikke hadde noen anelse om hvor vi skulle. Dermed forventet han at vi skulle guide ham gjennom byen. Det kunne vi ikke, ettersom det var vår første tur dit, og dessuten trodde vi at Wall Street var relativt godt kjent i alle fall blant taxisjåfører. Såga endte med at vi roamet i dyre dommer for å få opp Google Maps, mens vi fikk huden full av Joe for at vi ikke visste optimal rute. Vi endte også med å tipse altfor mye, mest fordi vi var blitt redde for at han var en gangster som ville kommet ut av bilen og banket tipsen ut av oss hvis ikke. Med livskiten liggende igjen i taxien kom vi oss i det minste til hotellet. Der låste vi oss inne på rommet og ventet til det ble lyst før vi turte å gå ut. Mest sannsynlig for å kjøpe pistol.

Da dagen grydde var ikke verden lenger så slem, og vi satt ut på vandring. Begivenhetene kommer litt hulter til bulter siden vi har vært så himla treige med å bloggelere, men vi besøkte i alle fall South Seaport og kom oss innom Charging Bull borti veien hvor vi møtte en flokk charging asiater. Guiden fikk stagget dem for et minutt eller to, og tok romantiske bilder av oss med horn i siden. Vi fikk også med oss Ground Zero på andre forsøk, selv om museet ikke var åpnet ennå. Vi synes minnesmerket var fint – estetisk og beskrivende med to vannhull der byggene en gang stod.

Det ble tydelig for oss at Broadway også er en long way, men ved å følge den fra financial district opp mot Times Square, fikk vi sett en god del av Manhattan. Vi krysset Union Square og lurte på hva klokka viste – det viste seg at den viste klokka. Etter en fet og fin lunsj trasket vi videre til Times Square. Glororama og folks spådommer om kostymefolk som ville ta bilder av deg slo til, og vi var innom altfor store butikker av typen Toys'r'us, M, Hershey’s osv. Vi undersøkte også Broadway-billetter, men fant ut at det var mer dyrt enn gøy. Det ble tid til en tur opp på Top of the Rock ved solnedgang en kveld, og det skuffet ikke, selv om adgang til 70.etasje lot vente på seg. Det hadde nemlig vært både lyn og torden andre steder i byen, og da sier det seg selv at enhver 70.etasje står i fare. I 69’ende er man derimot helt trygg. Utsikten var upåklagelig, selv om været ikke var det.

Vi bedrev litt shopping og tittet innom Grand Central Terminal. En av de første dagene testet vi ut Bar 54 på Hyatt Times Square. Vi var der da de åpnet og fikk dermed bord med utrolig utsikt fra det som viste seg å være den høyestliggende baren i NYC. To flasker Prosecco senere tok vi heisen ned igjen og tok subwayen til South Ferry. Det var minst to raringer på banen; én med Turboneger t-skjorte og patronbelte som følte det passende å spytte over alt, samt en stubbete kineser som man ikke kunne forstå hva sa. Det føltes allikevel riktig å stoppe å spørre om han trengte hjelp. Det gjorde han ikke tror vi. På vei hjem snublet vi over en ølhagefest som vi lot oss bli en del av.

Frihetsgudinnen fikk vi med oss på avstand, fra Staten Island Ferry. Denne fergen var gratis og kunne by på utsikt mot både gudinnen og skylinen. Utover dette kan vi så vidt huske å ha gått gjennom Central Park hvor vi så folk bedrive både baseball, squash, tennis, jogging, sykling, ridning og hundelufting. På The Mall så vi også dansere, tryllekunstnere, musikanter og såpeboblemakere som koste seg i det fine været.

For å komme oss til Baltimore hadde vi leid bil, noe som også gjorde at vi var mobile nok til å ta en dagstur til Washington DC. Der kunne vi, etter å ha kjørt noen runder i en lyskryssbefengt rundkjøring, se at Det Hvite Hus var mer som en hvit hytte. Vi gikk langt og lengre enn langt til det flotte Lincoln-minnesmerket kjent fra blant annet Forest Gump. Der tok vi bilder sammen med alle andre, før vi satt oss på en restaurant med utsikt ned på hytta. Barack holdt seg innendørs mens det travet skarpskyttere rundt på taket.

Tilbake i Baltimore var Hallvard på konferanse mens Susanne slanget seg ved det kvadratmeterstore, uåpnede bassenget på hotellet. Dette var i tiden mellom The Wire og Serial, så vi våget oss ut i gatene lykkelig uvitende om at det var større sannsynlighet for å bli myrdet enn noe som helst annet. Vi hadde hellet med oss og fikk med oss både ostekakefabrikk, lokal churrascaria, samt et sted de serverte krabbekaker og Natty Boh uten å frykte for livet en eneste gang. Livskiten lå uansett igjen i taxien fra Newark. Det var ikke mange av dem, men vi fikk med oss de fleste attraksjonene i Inner Harbor. Så var plutselig konferansen over, og det bar tilbake til New York, fortsatt i nevnte leiebil.

Som taxisjåførene i byen er vi totalt avhengig av GPS, og fulgte slavisk ruten vi fikk foreslått. Før vi visste ordet av det stod vi vindu til rompe med den nakne cowboy’en på Times Square. Midt i rushtrafikken (tror vi). Det tok i alle fall tid nok å kjøre et stykke som vanligvis skulle tatt fem minutter. Vel fremme på det nye hotellet, gledet Hallvard seg til å se den storslåtte utsikten Susanne hadde sett da hun var oppom med bagasjen. Dessverre hadde hun skrytt den opp i skyene, så med ansiktene presset mot glasset var det lettere å få assosiasjoner til skjønnlitterære erotiske verk enn til storslåtte byer.

De siste par dagene tittet vi litt i Little Italy, spiste på Lombardi’s Pizza, gikk gjennom China Town og fant diverse steder kjent fra TV. Vi så blant annet Friends-fasaden, en seksuelt ladet trapp man ikke måtte forstyrre og McGees som er opphavet til McLarrens i HIMYM. Da tåken lettet hadde vi også utsikt til bygget King Kong klatret på, men det er det siste vi husker. Fin by – vi drar gjerne tilbake.

Hyperspektralt avbrekk i Florida

Fra tid til annen reiser Hallvard på konferanser i embeds medfør. I år ville tilfeldigheten ha det til at en av disse ble holdt et sted Susanne kunne tenke seg å være med til, og - som om ikke det var nok - på en tid hun kunne få det til på. Dermed gikk det ikke bedre enn at vi begge pakket snipp- amerikakoffertene og dro så lange vi var til stedet Susanne alltid hadde drømt om å besøke: den ufattelig klamme, varme og gatorbefengte universitetsbyen Gainesville.

Gainesville ligger ganske midt i Florida, breddegradsmessig, relativt langt nord i staten. Byen har ingen stor, internasjonal flyplass, så av mer eller mindre praktiske årsaker fløy vi til Tampa hvor en mer eller mindre praktisk Mustang ventet på oss. Praktisk fordi taket var avtagbart og mindre praktisk fordi det ikke var plass til all bagasjen i bagasjerommet.

Dagen før avreise hadde vi googlet områdene i nærheten av Tampa for å finne et passende sted å tilbringe den første tiden. Det stod ikke på alternativ - både Audun og sjøku-sightseeing var innenfor rekkevidde. Men ettersom vi bare hadde noen få dager på oss og Audun var langt unna, og manateene langt unna alt annet enn seg selv, startet vi turen i Siesta Key som lå en ikke så altfor lang kjøretur unna flyplassen. Her fant vi noe de påstod var USAs beste strender, som fort kan være sant - det er jo flere måneder siden vi var på Hawaii sist, så vi tar forbehold om at minnene derfra er litt vage. Fine var de iallefall, og veldig varme. Varmt var det også i vannet, og vi fant det såpass behagelig at vi tilbragte to hele dager i disse omgivelsene.

Neste stopp var hos sjøkyra i Homosassa. I byen med det fjollete navnet kryr det av selskaper som har spesialisert seg på å dumpe turister ut i gjørmevannet for å svømme med elefantenes fetter. Prime-time for manatee-spotting er vinterstid når vannet er klart og kaldt, altså omtrent så langt fra denne tiden man kan komme. Derfor var vi veldig fornøyde med at det både fantes en ledig tur og at vi fikk oppleve noe som kan sammenlignes med nærkontakt av første til fjerde grad (Dr. J. Allen Hyneks' definisjoner). Som en bonus fikk vi se en flokk pelikaner og en øy full av morsomme aper som har sitt opphav etter en Tarzan-innspilling i 1937 (se live monkey cam).

Konferansen startet i Gainesville på tirsdag, så vi var på plass kvelden før. Mens Hallvard konfererte, utforsket Susanne i hovedsak bassenget på hotellet, kun avbrutt av noen fisler og en gull-farget bille på størrelse med lillefingeren sin. Hun tok også turen til nærliggende spa, butikker o.l., men ga seg raskt med det da en skummel motorsykkelpolitimann en dag vinket henne inn til siden for å opplyse om at fartsgrensen var overskridet med 7 mph. Situasjonen ble ikke stort bedre da alle ID-papirer var enten på hotellet eller i lommeboka til Hallvard (eller som han selv liker å kalle seg - familiens overhode). Etter en kjapp quiz med leiepapirene som utgangspunkt, slapp den fortvilede nordmannen heldigvis unna - til tross for at hun i en sky av språkforvirring visstnok hadde gitt uttrykk for at hun trodde purken var skurken. Det kunne han avkrefte.

Videre hang vi en del med Hallvards kollega Andrei og andre hyperspektrale folk, og rakk i tillegg en svipp innom USAs eldste by, St. Augustine. Vi vandret rundt Castillo de San Marcos, noe som var fort gjort, så oss rundt i gatene, og spiste en bedre middag på Colombia restaurant - anbefales.

I skrivende stund koser vi oss i sveitsisk regn på en lounge i Zürich og priser oss lykkelig for at ungen som grein hele veien fra Tampa ikke har fulgt etter oss inn hit. Forøvrig håper vi det ikke blir altfor lenge til neste utflukt. Det ryktes at det skal være en veldig relevant konferanse i Bali i oktober. Og sist men ikke minst - gratulerer med dagen idag, Katrine. Du blir herved feiret.

Regn, buer og forbigående bevelgelseshemninger

Regnet holdt heldigvis opp et par dager ut i 2013, og vi kunne se sights i gnistrende solskinn. Før den tid hadde vi rukket å få med oss North Shore i pøsende regnvær. Maria hadde hypet dette til en blanding av Mauritius og Bali på sitt beste, så Nino måtte innrømme at han ikke ble mest imponert av det gråtriste synet. Mer flaks hadde vi dagen før, da vi rømte fra regnbygene i Waikiki og fikk oss en hval- og bølge-spotte-dag på Makaha, hvor håret bare ble fuktig av selv-valgte dukkerter. På kvelden fikk vi et hyggelig gjensyn med Katie og Moana Surfriders saftige biff.

Siden vi igjen er sent ute med bloggeleringen kan det være at resten av beretningene avviker fra sin kronologiske rekkefølge. Men vi skal forsøke å få med det viktigste.  

Etter å ha hatt pause fra surfingen i 2,5 år med unntak av litt bank i Costa Rica, børstet vi støv av ferdighetene og la ut på noen solide planker i Waikiki. Første tur var vi slitne etter en time, men det var minst like moro som vi husket. Vi rakk også å få med oss et godt, gammelt katamaran-cruise til i anledning bursdagen til en venninne av Katie. Denne gangen var båten full av fulle nordmenn som tydeligvis hadde vært på sjøen før. Etter å ha hatt alskens GP-klassikere på repeat gjennom hele seilasen, var vi lykkelige over å fortsatt være ved sans og samling da vi krysset landgangen tilbake til Dukes. Der inntok vi en Hula-pie før vi lot de jubilerende amerikanerne kjøre tilbake til Kailua, mens vi dro hjem for å møte Maja. Kvelden endte på karaokebar med Ben & Co, hvor alle i rommet de hadde leid jallet i vei til alskens (for oss ukjente) låter. De grå gjessene var nok en gang på bordet, og vi var vitne til høy patriotfaktor. Vi gleder oss allerede til neste karaokerom skal bookes (i Guangzhou?).

På søndager skal man hvile, og vi vet å holde den slags tradisjoner hellig. Det eneste vi bedrev neste dag var dermed en rolig gangtur rundt krateret nærmest Waikiki mens vi nøt de lenge etterlengtede omgivelsene. Mer strabasiøst var det å bestige Koko Crater noen dager senere. Vi svettet oss opp svillene og svanset litt rundt på toppen før vi tok turen ned langs kraterkanten og til slutt endte opp i den botaniske hagen inne i krateret. Herfra gikk turen til Sandy beach hvor vi hvilte leggene mens de lokale bodyboard-surferne stod for underholdning i de store bølgene. Det ble gjentatte ganger ropt over høyttaler at uerfarne surfere hadde å holde seg på land. Videre stoppet vi innom Koko Marina for å innta litt flytende Aloha på Konas bar. Vi fikk et busseventyr på kjøpet og nærsyn med øyas største villkatt-stamme.

Vi nøt en del late dager i Waikiki i en leilighet med utsikt til vår gamle bopæl, Hyatt Towers og havet. Det ble tid til mer surfing, shopping og champagne, og selvfølgelig litt sol. Note to selves: vi liker å ha lanai i anledning lunsj, regnevær og solpauser.

Ellers kan der nevnes at det tilsynelatende ikke er noen stor utrydningstrussel for Hawaiis grønne havskilpadde-stand, ettersom vi hver gang vi var i vannet – om det var på surfebrett, SUP eller katamaran-cruise – så én eller flere av artens eksemplarer. Vi tar høyde for at det kan ha vært den samme padda hver gang, men ettersom Hallvard hadde glemt radiomerkningsutstyret hjemme, var vi ute av stand til å verifisere og peile.

Som en forsmak på kulda hjemme i Norge satt vi en hel kveld i blæsten fra airconditionen på en bar der vi deltok i en quiz uten å kunne svare på et eneste spørsmål. Her måtte man helst enten være amerikaner med amerikansk historie og politikk prenta inn fra barnsben av, eller opptatt av amerikanske kjendiser. Men det var allikevel hyggelig, og vi var i godt selskap.

Nest siste dag på øya var vi ute og surfa litt blant de badende turistene i Waikiki, og for å unngå å hakke en turist i hodet med brettet sitt, så Susanne seg nødt til å hoppe kontrollert av brettet. Det passet dårlig sammen med grunt vann og spisse koraller, og siden vi måtte være ute av leiligheten tidlig neste dag, ble resten av tiden tilbrakt i bil på en runde rundt hele O’ahu. Vi startet med Halona bay, Makapu’u og Waimanalo og stoppet for en lunsj i Kailua. Derfra kjørte vi videre opp langs øst-siden til North Shore. Sunset Beach var et passende sted å slappe av før veien gikk videre sydover igjen.

Som vanlig ble det litt baluba og hurramegrundt før avreise, med shopping og dårlig tid. Middag med Maja måtte utgå og vi hadde mer enn nok med å få tid til å pakke plass til alt vi hadde shoppa – dvs redusere antall kolli fra 15 til 4 – og å rense surfesåret til Susanne før Maja var snill og svippet oss ut til flyplassen.

Etter å ha spurt flyvertinnene om et stort nok plaster og noe å rense med da vi landet i Seattle, oppdaget vi tidenes triks for å snike i køen på flyplasser. Et par lette hink, og vips blir man utstyrt med rullestol som gir priority pass i sikkerhetskontroller og andre køer. I Seattle hadde vi 8 timer å vente, og fikk valuta for pengene i Deltas lounge. Resten av turen gikk smertefritt med unntak av verkende fot, og vi kom oss vel hjem til tre-fire uker med jobbing før neste ferie stod for tur - denne gang med forloverhattene på. I skrivende stund slikker vi air-condition på Mauritius med Kathrin, Trond og Kamilla - nærmere bestemt på hotell Le Victoria i Pointe Aux Piments. Mer om dette senere.