Bright Life

Nå som vi har kommet på plass, har vi fått tid til å utforske mer enn bassenget i bakhagen og bygget vi bor i. Det har skjedd ting i bygget og – f.eks. har det vært Sunset Sweat på taket noen ganger, som vi har stått over. De har også arrangert kunstnerfest, med blant annet neonkaktus-skog, nymalt vegg, ball-badekar, pelikankrok, konfetti fotosession og en glitrende havfrue svømmende rundt i bassenget. Passende nok med tanke på jobben til Hallvard, viser det seg at vi helt utilsiktet har dumpet ned i Flagler Art and Technology District. Litt mindre passende har Hallvard sørget for å trekke kontorlokasjonen på utsiden av dette distriktet, midt i finanskvartalet. 

Rundt påsketider i år, holdt Hallvard og Julio på å miste flyene sine hjem fra en konferanse da HySpex-hytta ikke lot seg pakke sammen i tide. Dermed havnet diverse utstyr på lager i nærheten av Mikke&Co, og ettersom vi nå er i omegn, ble det planlagt en guttetur. Det var knyttet en viss spenning til hva som skjulte seg bak den låste døren, og nøkkelen befant seg beleilig i Oslo. Heldigvis kjente lagerpersonalet en tjukkas med vinkelsliper som kunne få opp låsen mot en klekkelig dusør. Dette slo vi naturligvis til på, og fikk et gledelig gjensyn med kuskinn, HySpex-familiebilder, noen tripoder, en diger projektor og en saks. Den flotte projektoren passer inn i stua og på den underdimensjonerte TV-benken som musling i øl. 

Vi har nå blitt så vant til Maris uling at det er som AC som skrur seg av eller togtut som gir seg – deilig når det er ferdig, uten at man nødvendigvis tar noe videre notis av det mens det står på. En dag benyttet vi anledningen til å introdusere Vegard til Æsops fabel om gutten som ropte ulv, da Mari til en forandring hylte med god grunn. Tilsynelatende forsto han godt hva vi snakket om, og ett lyskryss senere oppsummerte han med at hvis en ulv nærmet seg duploen hans, skulle han la alarmen gå. 

Som seg hør og bør, har 3-åringen startet på fotball. I utgangspunktet for å aktiviseres og få sosial omgang med jevngamle, som en barnehage light én dag i uka. Det startet som lek og moro, men allerede ved tredje waiver hadde Hallvard levert alt av papirer for bakgrunns-sjekk, og er nå certified coach. Susanne er tapetsert med proud soccer mom-effekter og støtter sammen med de andre mødrene de håpefulle med tilrop som: «Get back out there, mommy don’t like quitters!». Blå og rosa tog, som laget heter, satser alt på virrevandring, og er rimelig fornøyd om halve laget er i nærheten av banen, og noen sparker ballen i ettellerannet mål. Det skjer ikke så ofte. Hovedtreneren sier (som han sier til alle) at han lar seg imponere av Vegard, og mener halvspøkefullt at han skal sparke Norge til VM en gang i fremtiden. Dette forer selvsagt konkurranseinstinktet i familien, og vi har nå lagt om kostholdet og håper Gjert Ingebrigtsen kommer med podcast snart. Vi søker også etter Polo eller Lacrosse-kurs som Mari kan begynne på. 

Siden vi har blitt del av fotballfamilien, deltok vi (som de eneste fra laget) på 3-årsdagen til en av lagkompisene som Vegard nesten kan navnet på. Det var storslåtte greier, med massevis av unger og opplegg. Vegard var lykkelig etter å ha vært innom ansiktsmaling-, abstrakt kunst-, pizza- og muffins-stasjonene, mens vi ble lykkelige da vi deiset innom en ostekakefabrikk på vei hjem. 

Det er ikke bare ostekaker vi har spist, eller amerikanere vi har minglet med. Utsultet på omgang med nordmenn, har vi oppsøkt nærliggende bedehus på lørdagsgrøt. Klientellet bar her preg av å være i aldersgruppen som kun får i seg maten som stod på menyen denne dagen. Men trivelig var det, og minst Susanne og ungene skal tilbake minst én tirsdag med noen sang-glade svensker.

Vi har også feiret Halloween siden sist, men det får vente til neste innlegg, for nå skal Hallvard avsted på ny konferanse, i Indianapolis.

Eie eller leie

Med umøblert leilighet var det duket for å bygge de flotteste luftslott for hvordan vi ville få det, men etter dag én var slottet redusert til en madrass og tre trebarkrakker kjøpt på øyemål. Øynene hadde sett for seg en noe luftigere kjøkkenøy, men om vi styrer klar av den verste amerikanske dietten, skal vi nok klare å få presset lårene innunder benken frem til hjemreise. Vegard derimot, sitter som en prest, med unntak av de gangene han får overslag og deiser i den falske parketten. Det er rart hvordan man raskt savner minst én stol med rygglene etter å ha sittet på gulvet eller krakk noen dager. Særlig når man fullammer. 

Leasing-kontoret videreformidlet tilbud på freshe leiemøbler som vi vurderte sterkt. Etter å ha besøkt diverse møbelsjapper i nærheten, fant vi ut at leietilbudene ikke var så verst, og det var forlokkende med fullt møblert leilighet på to komma niks dager, uten å løfte stort mer enn fingeren som trykket bestill. Klare til å bestille, kom vi i skade for å lese det med liten skrift på den obligatoriske møbelforsikringen. Vi ble dermed vare på at det var fare for at Vegards barnebarn kunne blitt slått personlig konkurs om vi f.eks. skulle finne på å nærme oss sofaen med motstridende farger på klærne. For å slippe å måtte kjøpe ny lekegrind til Vegard, endte vi allikevel på å eie. Med en god blanding amerikansk og svensk, fikk vi omsider møblert så godt som hele leiligheten, bortsett fra den-rommet. Vi rakk også å kjøpe en hel del ubrukelig skrap fra Walmart, som f.eks. vektløst bestikk og halvgangs vinåpner, før vi oppdaget Kamprads lokale utsalgssted.

Siden dette tross alt er et jobb-opphold, hender det at Hallvard må besøke kunder, konferanser eller lignende. Og mens vi ennå sverget til leiebiler, la Sus og Vegard ut på nok en fotgjenger-ekspedisjon, for å registrere en ekstra sjåfør før Hallvard måtte vekk noen dager. Vegard hadde kun lagt fra seg armringene - ellers var antrekkene tilsvarende forrige forsøk til fots. Samtidig som husene lengre nord i staten ble blåst til pinneved, og Vegard var midt i en «smuss i sandalen»-katastrofe, ble de glade vandrerne tatt fullstendig på senga da himmelen åpnet seg. Heldigvis kom en barmhjertig bilselger til unnsetning og donerte en paraply i parasoll-klassen som han ikke under noen omstendighet ville ha returnert. 

Det viste seg relativt raskt at langtids bil-leie var leie saker, rent prismessig. Etter å ha byttet bil fire ganger, endte vi (tross vår bilukyndighet) derfor opp med å kjøpe en splitter brukt Honda fra 2015, uten synlige/kjente orkanmerker, plettfri vandel og stilige power doors.

På dette tidspunktet hadde vi i hovedsak kun utforsket nærmeste Publix, Walmart og lekeplasser, men ryktene gikk om både strand og en og annen restaurant i nærheten. Time will show.

Veien til Fort Lauderdale

Flyturen vi gruet oss til gikk overraskende bra. Vegard holdt på maten, og Mari fikk seg kurv på veggen som hun sov halvveis i. Vel fremme i Miami, hadde vi booket oss inn på første og beste flyplasshotell med basseng. Den første uka var ikke særlig innholdsrik – vi holdt oss på dette hotellet og bekjempet jetlag mens vi forsøkte å finne ut av den videre tilværelsen. Dagene startet grytidlig, og ble stort sett fylt med bassengbesøk for å underholde Vegard mens Hallvard fikk jobbet litt. Men vent nå litt… I retrospekt blir det en overdrivelse å kalle dette den første uken, da det i hovedsak gjelder de første par dagene. På dag 3 leide vi bil og dro på visninger i Fort Lauderdale som vi hadde fått booket dagene i forveien. Vi ble vist en stilig, umøblert penthouse som ikke ville koste mer enn 10 000 USD i måneden, mens prisene var mer overkommelige på det andre stedet vi besøkte, dog tilsvarende avsidesliggende. Det var likevel dette som lå best an av de to kandidatene da vi startet retretten. Mari var i full gang med sin tolkning av sekkepipehits 2018, og vi angret på at vi hadde valgt å kjøre gjennom sentrum bare for å få et inntrykk av byen. For å gi pipen en annen lyd, stoppet vi på en tilfeldig gateparkering. Susanne dro frem puppestellet, mens Hallvard dro frem mobilen og googlet navnet på leilighetskomplekset vi stod i nærheten av. Eierne av dette hadde flere eiendommer, og på ett av bildene av en av eiendommene, var det en leasing now-vimpel å se. Vi bestemte nølende å stikke innom for å se om det var åpent. Det var det heldigvis, og slik endte vi opp her på ORA i Flagler Village. 

Mens vi ventet på leiligheten fikk Susanne seg et par ettermiddager med beachvolleyball sammen med Sentrums-Sigrid. Vi koste oss ellers med scanning av pass, diverse papirarbeid, og lange mailtråder for å forklare leasingansvarlig den norske velferdsmodellen, med mer enn tre kvarters betalt mammaperm. En dag la vi ut til fots i retning Grapeland Water Park, som ifølge Google var åpent og kun 20 minutters gange unna hotellet. Vi surret rundt langs motorveien helt uten gangsyn- eller felt, og kunne ikke skilt oss tydeligere ut som turister om vi hadde prøvd. Det gikk ikke bedre enn at Vegard med armringene på og resten av reisefølget ble plukket opp av en tilfeldig forbikjørende som stanset trafikken mens han geleidet oss inn i bilen. Han hadde utrolig nok klart å gjette seg til at det var badelandet som var målet, og fraktet oss dit gratis i varmen. Vel fremme ble vi møtt av stengte dører og et stengt for sesongen-skilt. Uflaks. Vi tok ikke en Uber tilbake.

Vi byttet også hotell. For å komme oss fra A til B hadde vi bedt resepsjonisten booke en stor taxi til oss. Fra Sagene til Gardermoen var det behov for to biler for å få kabalen til å gå opp, så vi tenkte vårt når det dukket opp en helt vanlig, «liten» taxi som på bildet. Taxisjåføren var full av optimisme, mens de reisende realistene var mer skeptiske. Sjåføren klarte utrolig nok å tøye virkeligheten såpass at alt fikk plass, dog med bagasjelokket på vidt gap. Da kvelden kom, bet vi oss merke i at vi endelig hadde fått unna den obligatoriske «dra til USA og legg igjen en PC-sekk et sted»-aktiviteten som vi har blitt så gode på. Sekken kom heldigvis som vanlig til rette igjen neste dag.

Etter to dager på et hotell med Miamis beste muligheter for soppdyrking, hev vi oss i leiebilen, klemte inn en lunsj med kjente, og kom for sent til overtakelse av den nye, umøblerte leiligheten.

Bort med støvet

Så var vi hodeløst tilbake i USA på nye eventyr. Denne gangen for å bistå Hallvards jobb med å etablere seg i landet, med to unger på slep og relativt lite fastsatt ellers. Billettene ble bestilt, samt det nærmeste flyplasshotellet. Siden lokasjonen var rimelig klar før avreise, visste vi iallfall hvilken flyplass vi skulle til, og dro til en annen. Riktignok bare en halvtimes tid unna med bil. Lengre er det ikke fra Miami til Fort Lauderdale.

Selv om vi har snakket om å reise i ganske lang tid, ble det hektisk før avreise. En av oss var opptatt med skrikerunge til så å si enhver tid, mens den andre jobbet. Den andre var Hallvard. Susanne har ikke jobbet siden forrige desember. Dessuten vekslet leiligheten fra visningsklar til bombet bordell minst daglig med usikre visningsvarsler fra utleiemegleren. Vi bestemte oss nemlig for å leie ut leiligheten mens vi er vekk. Visningsklar er forresten overhodet ikke ekvivalent med ryddig. Her snakker vi rasfare i alle skap og skuffer, med kategoriene spare, gi bort, kaste, pakke, hjem til jul, hvor sistnevnte er mest ustabil. Hva pakker man egentlig når man ikke helt vet hvor lenge man blir borte? Kathrin har blitt for knyttet til familien til å prøve seg som blindpassasjer, så fasit ble alt som ikke passet i øvrige kategorier. Men det kan være så rotete det bare vil, bare man har noen tente stearinlys på strategiske plasser. Dessuten knitrer det så spennende hver gang hybelkaninene fyker forbi litt for nært.

Imellom slaga hadde noen funnet det for godt å skrible med stein på panseret på kaptein Sortebil, og det ble avdekket at Volvoen var midt i en clutch-katastrofe og måtte innlegges på Bilia en ukes tid. Dette bidro til å bedre planleggings- og gjennomføringsevnene våre. Kaptein Sortebil er nå i Ronnys varetekt, og Vegard får jevnlige gjensyn med favorittbilen sin.

Dagen før dagen robbet vi studentboliger for senger, siden vi leier ut fullt møblert. Vi burde kanskje ant at en seng advertert som "fungerer som ny" hadde noen skavanker, men sengen viste seg å fungere som ny - med mindre man insisterer på å stå på ett ben ved naturlig bryst- eller skinnleggsposisjon. For alt vi vet kan slike senger bli levert med knekt pinne fra fabrikanten.

Den observante leser vil merke seg at antall senger stemmer dårlig med antall soverom i leiligheten slik vi hadde konfigurert den. Men takket være storinnrykk helgen før, med helte-innsats fra ekte handymenn, fikk vi satt opp en tøff trekkspilldør som vi umiddelbart trykket til vårt bryst. Vi fikk også kvittet oss med 4-5 kofferter med ting, hjelp med ungene, tømt kjøle- og medisinskapet og fjernet div. dødsfeller i leiligheten.

Likevel endte det hele med en siste våkenatt før avreise og imponerende tetthet i kjellerboden. Vel utslitte og lite opplagte, fikk vi besøk av Ronny, som angrende leverte tilbake en nøkkel han hadde stjålet noen dager før. Med det hadde han skapt både forsinkelser og uorden, men nåde fikk gå for rett denne gangen, mot at han fraktet litt bagasje og Susanne til flyplassen. Til tross for at kjøleskapet var forsøkt tømt tidligere, bugnet det over av melk - noe vår melkeglade sønn jublet over. I pakketåka plantet vi en liters melkekartong i hendene på ham, og han koste seg med den fra kjøleskapsdøra til innsjekkingskøen. Der kom vi på at han i tillegg til sin melkedille pleier å bli bilsyk, og like etter at han nevnte at han var kvalm, ble en pose med mer eller mindre udefinert søppel brått klart definert som søppel, da den fikk et lokk av melk og gårsdagens middag. I tillegg hylte Mari, og alt lå til rette for en behagelig 10-timers flytur.

Tokyo VTTW

Vårt første møte med Japan var et handikap-toalett. Før vi rakk gjennom tollen var det en i reisefølget som krevde sitt pitstop da han ennå ikke er dannet nok til å gå på do som folk flest. Det ble i det hele tatt ganske hyppige dobesøk på denne turen, heldigvis ikke grunnet maten vi fikk servert. Flaks nettopp do er noe de satser på her i landet. Man kan på de fleste doer velge både spray, bidet og oppvarmet do-sete, og er man virkelig engstelig/forlegen over lyder som genereres kan man kjøre på med en lekker og nyttig do-flushe-lyd. Dessverre tryllet ingen av knappene frem noe stellebord eller robotbleieskiftere som vi hadde forventet av et land som dette. Vi fikk dermed trent på skifting i vogn, på smale benker, dolokk og stående enhånds-skift i mangel på noen av delene.

Men nok drittpreik. Som enkelte kan ha fått med seg, har vi utvidet reisefølget med 1 pax. Naturlig nok var vi et sted mellom medium og veldig spente på hvordan han ville like å fly. Siden vi ikke er barbarer, hadde vi selvsagt trent på å fly og evaluert hans airworthiness på forhånd ved å fly til Køben. Der fikk han utlevert Farbror Müslings utmerkelse for utmerket flyver. Han lot ikke til å ha fått varige mén av den turen, og det var bra siden Japanturen sto for døren fire dager senere. Kritiske lesere kan pirke på at Japan er lenger unna enn Køben, og det har de helt rett i (i hvert fall om utgangspunktet er Norge. Japan er kjempenærme Koreaene f.eks., mens Køben er fjernt for dem). Men flyturen gikk uten noen problemer. Minstemann ble plassert i en liten seng på veggen og sov det meste av turen. Han fikk seg en 5-10minutters runde med en flyvertinne som klødde i fingrene, forhåpentligvis ikke av sykdomsrelaterte grunner, men ellers var det som hjemme; sove, spise, skifte, prate, sove osv.

Mens Vegard lå rett ut på myke puter og fløy som på første klasse, satt vi på økonomi + med utvidet benplass. Det blir det nødvendigvis for å få plass til barnesengen, så vi satt med utstrakte ben og gjorde mye det samme som Vegard, bare med skiftingen utskiftet med filmseing.

Vel fremme og på andre siden av tollerne, møtte Sada og Tomoko oss og det bar rett på sightseeing. Vi fikk se et stort tempel, et slags marked og smake litt av varje-sushi og en kalorifattig japansk dessert.

Da vi fikk adgang til hotellet måtte vi legge oss, fulle av jet som vi var, men Japan ville det annerledes og satt på vekking med energisk vibrering rundt middagstider. Heldigvis for oss befant vi oss langt unna episenteret og i et jordskjelvsikret bygg. Det føltes ikke mindre dramatisk mens det stod på av den grunn. Skjelvet var først estimert til 8,5 på Richters skala, men ble senere nedgradert til 7,9. I Tokyo føltes det visstnok som 5, men vi mangler sammenligningsgrunnlag. Fysikerne i oss kan allikevel fortelle at rommet vi var i vibrerte med en frekvens på rundt 3 Hz, etter våre dårligste estimat. Dette var tydeligvis perfekt vuggerytme for Hallvard, mens Vegard og Susanne er mer skeptiske av natur og våknet sporenstreks. Det er ikke meningen at senger uten myntinnkast plutselig skal begynne å vugge voldsomt mens man sover.

Dagen derpå var vi fortsatt fulle av jet, og hadde belaget oss på Vegard som vekkeklokke. Han hadde derimot gått inn for å snu døgnet og sov som om det ikke var noen morgendag da telefonen kimte fordi Sada ventet i resepsjonen. Vi skulle møtes kl 10, men var klare først to timer senere til noe vi trodde var sightseeing rundtom i Tokyo. Det viste seg isteden at vi skulle ut på en 2,5-timers kjøretur (én vei) til et tempel kalt Matsumoto. Flaks for oss at vi hadde med en #sovebaby. Tempelet var fint og flott, med 6 etasjer adskilt med bratte trapper oppimot 65 graders stigning. Det er visst fra 1500-tallet, og de håper på å få det med på UNESCOs verdensarvsliste. Tvi, tvi!

På vei tilbake fikk vi oppleve japansk rushtrafikk med #skrikerunge. Vi stoppet på et senter langs veien og fikk testet et nursing room. Etter Sadas anbefalning så vi for oss noe ala Storo-senterets fasciliteter, med sofakrok, myke amme-lenestoler og stellebord på rekke og rad. Slik var det ikke. I stedet hadde de satset på trangt rom uten plass til vogna, med lekk bleiebøtte og ammekrakk uten rygg. Altså langt under handikapdo-standard. Vel tilbake på hotellet var vi fortsatt to timer pluss trafikkforsinkelsen bak skjema, noe som var i snaueste laget for å nå restaurantene i nærområdet. Sada klarte til slutt å snuse frem en restaurant som vanligvis holdt åpent til 0500, men som for anledningen stengte kjøkkenet ved midnatt. Vi rakk akkurat å bestille alt fra en kylling, en tofu-miks, noe sjømat og mykstekt bacon på pinne. På vei ut fra restauranten holdt Vegard på å drukne i japansk juggel-godis etter at servitøren tilbød Sada lillefingeren og han tok begge armene og deler av torso.

Vegard fylte tre måneder tredje dagen på tur, og vi feiret på en autentisk japansk restaurant hvor vi fikk et eget lite rom på gulvnivå hvor han kunne ligge på pleddet sitt og sove ved siden av oss. De hadde skikkelig god sushi og sashimi (unntatt kamskjell) og minifamilien koste seg.

Tre måneder og tre dager gammel har Vegard det såpass artig i Japan at han klukker og ler. Dagene går med til konferanse for Hallvards del og trilling for Susanne og Vegard. På kveldene spiste vi med japanerne eller våget oss ut på egenhånd. Vi fikk også med oss konferanse-banketten der Vegard sov seg gjennom høylytt, tradisjonell japansk klimpring før vi gikk ut og så på ildfluer i parken.

Siste konferansedag er Susanne og Vegard på hotellet og øver på å le og sove. Begge deler ble gjennomført med stort hell. En hotellgang egner seg tydeligvis til å trille i søvn når det regner. Hallvard måtte ha et Skype-intervju og det ble litt hektisk å komme seg rett på staselig BBQ med CEO’en i KLV, noddy, Sada og Toshiro (som kom og hentet oss på hotellet). Det øste ned og paraplyene de lånte ut på hotellet kom godt med!

Så var det helg igjen, og i Japan drar man på utflukter i helgene. Helst lange. Nikko ligger ca 150 km unna Tokyo, og kan by på både stilige fosser og uskrella ørret. Vi koste oss med begge deler før vi kjørte av gårde og fikk dyppet føttene i varme helsekilder og deretter tilbake til byen, for å nå middag med party thai boy. Han hadde funnet bord på en bar hvor vi forventet å få burgere og nachos, men isteden fikk servert omelett med sprellende fisketopping, skalldyrssushi, rå makrell etc.

Dagen etter var det Hakone som stod for tur. Her fikk vi sett Mt. Fuji, mens vi ventet på lunsjen, før det fordypet seg i tåke og forsvant. Videre var det planlagt at vi skulle ta sjørøverbåt over Lake Ashi, så da gjorde vi det. Det var en tur utelukkende for turens skyld, og ikke før hadde vi lagt til kai på endestasjonen før vi, som de eneste, hoppet bukk over det byen på andre siden av innsjøen hadde å tilby og stormet rett inn på returbåten – uten engang å ha forlatt kaia. Da vi kom tilbake til vår side av innsjøen, hoppet vi rett i bilen og kjørte tilbake til Tokyo. Der hadde PTB skaffet privat bord på en restaurant i nærheten av det nye hotellet vårt i Shinjuku. Privat bord hjelper fint lite når veggene er av papir og kulturen innbyr til hyling ved enhver kundeinteraksjon, men vi fikk Vegard til å sove etter mye om og men slik at vi kunne kose oss med sushi som var typisk for nordøya. De hadde nemlig fått for seg at vi elsket all mat derfra etter middagen dagen før.

Som de ansvarsfulle foreldrene vi er, hadde vi klart å booke oss inn på et hotell som lå rett ved partydistriktet. Annenhver sjappe vi gikk forbi tilbød 3xGirls på mest mulig glorete måte. Japanerne liker visst slikt.

De resterende dagene fylte vi med utsikt, shopping, svømming, fotmassasje, god mat og søvnfulle netter. Det var med andre ord deilig ferietilværelse for oss alle tre. Vi var en tur i verdens travleste kryss ved Shibuya Station, men ble litt skuffet over menneskefluksen i rushtiden. To dager før avreise ristet bakken igjen. Også denne gangen befant vi oss i sengen på hotellet, og det førte ikke til varige mén. Dette skjelvet var av styrken 4,9 på 50km dyp og kunne visstnok merkes som 1 i Tokyo. Vi fant en italiensk restaurant langt over bakken i nærheten av hotellet og fikk testet Vegards høydeskrekk da vi la ham til å sove i vinduskarmen. Kelneren kunne ikke engelsk og vi fikk menyer på japansk, men ente opp med pizza uten hverken yngel eller egg. Det sa vi oss fornøyde med.

Vi fikk også med oss en del av det Shinjuku hadde å tilby, uten at vi benyttet oss av alle tilbudene, for å si det mildt. Her kan man f.eks. spise på restauranter hvor man sitter i falsk båt og fisker sin egen mat, blir servert av ninjaer, eller man kan gå på fange-bar, blinde-bar, katte-bar, nanny-bar, og sikkert mye mye mer. Selv endte vi opp på en Alice i eventyrland- restaurant med Susannes favoritt-meny, dvs. kun desserter. Vi gikk også forbi et glorete Robot Cabaret-sted, men klarte så vidt å dy oss. Isteden endte vi opp på et sted som het Blackhole hvor det var grilling og grining ved bordet. Det ble en fin avslutning på en hyggelig tur, og dagen etter bar det hjemover. Sada stilte opp som transportør, og vi ønsker ham hjertelig velkommen til Norge når han har anledning. Takk for oss!