My Bloody Valentine

Tiden går fort på Hawaii, og plutselig har det gått en hel masse dager siden sist vi skrev et innlegg. Selv om tiden har føket avgårde, har det ikke skjedd så altfor mye spennende. Vi har faktisk brukt ganske mye tid på skolearbeid. Heldigvis blir det kanskje litt roligere dager denne uken, når vi får fri i online-faget vårt på grunn av President's day. 26. februar er semesterets store stygge ulv, da vi må holde en presentasjon om noe økonomirelatert i omlag en halvtime. Fordelen med at presentasjonen er så tidlig er at vi har relativt frie tøyler når byen oversvømmes av Hagens&Co. Forhåpentligvis blåser og regner det ikke like mye når de kommer. Det nye rommet vårt har en artig effekt som gjør at det uler og høres ut som om vi befinner oss på en høyfjellshytte i storm hver gang det er litt bevegelse i løv-verket utenfor. Dette fører selvsagt til skolearbeid og filmtitting, ettersom vi innbiller oss at det er bitkaldt ute og fyrer opp kakao og sjokolade. Vi takker i samme slengen Ingrid for en upåklagelig timing. Ikke før hadde vi gnagd oss gjennom siste melkesjokoladebit vi var så heldige å få til jul, før vi fant en plate melkesjokolade og Walters mandler i posten.

Med litt flaks bringer postmannen også Susannes nyinnkjøpte kamera til oss i løpet av uka, så skal dere nok se at vi blir flinkere til å legge ut bilder. Foreløpig jobber vi med å sette sammen et album, men gale Nablasles eksponeringsbehov førte til full disk og et sorteringsarbeid uten like. Det er litt kjedelig, men albumet kommer nok snart. Siden vi først er inne på optikk-prat, velger vi å fortelle dere om en kinotur vi var på i helgen. I forbindelse med Valentines day, som de også vet å markere her, ble vi invitert med på splatteren 'My Bloody Valentine'. Ikke en kjempefilm rent handlingsmessig, men med 3d-effekt ble det en artig opplevelse. Med teite briller satt vi i salen og dukket og skvatt unna mens hakker, pistoler og greiner føk mot oss og framtvang skjærende skrik hos Jan.

Ellers har vi for første gang vært på Varsity, en trivelig studentkro oppe i lia her, og dit drar vi nok tilbake. Særlig hvis Maja Louise og Pia Merete skaffer Varsity-caps. Da er det ingen vei utenom. Med det avliver vi Wikiwiki og håper å komme tilbake med hjemreisetidspunkt og forhåpentligvis noen jobber å fortelle om senere.

Og til slutt, den skumleste vitsen Ballongraffen Børre kjenner til: Det var to tannpirkere som gikk hjem fra byen, så kom det et pinnsvin forbi. Da sa den ene tannpirkeren til den andre: 'Jeg visste ikke at det gikk busser så sent.'

Øyetopp og primitive trommer

Våre bangeste anelser ble i løpet av uken som gikk bekreftet. Etter å ha tilbragt en solfylt dag i Fort DeRussy med grilling og beachvolleyball og historier om våre elendige fester, ble fristelsen for stor for mange. Vi hadde bestemt oss for å dra igang en sammenkomst senere på kvelden, og regnet som vanlig med at klientellet ville begrense seg til Katrine og Orestis i tillegg til oss selv. Det startet bra med at HeliMartin meldte avbud og ingen andre enn de to traverne troppet opp. Da vi hadde slått oss til ro med at nok en stusselig sammenkomst var et faktum, startet det å banke på elevatoren. Det strømmet på med folk, og til slutt var det såpass folksomt at selv ikke Dr. Alban, Bombay eller Haddaway kunne få festen på det nivået vi hadde sett for oss. Vi så oss dermed nødt til å avvikle den dårlige festen vi hadde planlagt. Dette var muligens en skuffelse for de frammøtte som hadde sett fram til en skikkelig møkkafest, men ble avspist med en dårlig dårlig-fest. Vi fikk riktignok et par meldinger fra folk som kunne forsikre oss om at de hadde hatt det skikkelig kjipt, og får trøste oss med det.

Foranledningen til grilling og strandvolleyball var en velkomstgrillfest for nyankomne studenter som hadde lyst til å treffe likemenn. Vi traff stort sett bare gamle kjente. Susanne ble kjent med en volleyfantast fra Tyskland som hadde forvillet seg inn blant skandinavene, men det begrenset seg stort sett til det.

Mandagen etter dro vi og traverne på tur på noen stier som er kjent som Makapu'u TomTom. En fin tur som nesten ble ødelagt av Orestis som var aldeles for sent ute. Mens vi ventet på ham rakk starten av stien å gro igjen såpass mye at vi ikke fant den og fikk kaktus i skoen. Særlig ergelig var det siden vi selv alltid sørger for å være presise. Til slutt fant vi riktignok fram, og Orestis fikk sin straff da tauet han holdt seg fast i, mens han klatret ned en bratt skrent, røk tvert av. Dermed tumlet grekeren nedover skråningen et lite stykke, men stoppet før han brakk noe viktig. Dessuten kjøpte han is til oss når vi var ved veis ende. Turen i seg selv var en forunderlig samling av terreng. Vi så flere hvaler, og da vi hadde karret oss opp til toppen av turens høyeste topp, ble vi møtt av en hund og en teppebelagt bakke. Senere har det vist seg at enkelte har trodd at det var Hallvard vi møtte på toppen og ikke en hund, men det høres merkelig ut. Etter turen forsøkte vi å avslutte julen med en siste julebolling og nisser på låven, men det gjenstår enda et par episoder. Med litt flaks klarer vi å få alt av jul unnagjort innen en ukes tid. Det er før påske.

Av andre bemerkelsesverdige saker som har skjedd siden sist, kan vi nevne at Susanne har plukket fram racketen til Merete og nå klasker tennis med Katrine med relativt jevne mellomrom. Vi ser på det som en naturlig del av indøkiseringen, og regner med at det neste blir at hun får langt lyst hår og ikler seg bandana. Hallvard vurderer å starte med polo.

Tomrom

Så var alvoret over oss for alvor. Det går knapt nok annenhver dag uten at vi må på skolen. Vi gleder oss til neste uke, når vi slipper unna bloggtimen og dermed ikke trenger å dra oss ned dit mer enn én gang. Til gjengjeld har vi fått i lekse å se på film. Her er det ingen slinger i valsen. Pensum har fortalt oss at vi får brynet oss på lineær regresjon dette semesteret. 1-0 til oss, ettersom vi var 2 av 4 i en klasse på 25 som hadde hørt om dette merkelige begrepet på forhånd. Ellers viste det seg, som antatt, at gruppearbeidet går så det svinger. Katrine og Hege disket opp med lekker Thai-mat og en snerten powerpointpresentasjon lenge før reprisen av de frustrerte fruene ble vist på søndag. Namnam og bra jobba.

Lost har også startet på ny frisk, noe som gjør at vi knapt kan bevege oss utendørs før vi blir plaget av kjendisene som vrimler rundt i gatene her. Når vi i tillegg føler oss rimelig sikre på at vi har forelesning med Michael Jackson én gang i måneden, blir det nesten for mye av det gode.

Etter besøkene tidligere denne måneden, har vi denne uken forsøkt å komme tilbake i rytmen vi hadde før jul, med ukentlige sammenkomster både her, i parker og på Moose's. Desverre for oss, er de vi pleide å fylle opp rommet med dratt hjem, og med den enorme ballsalen av et rom vi nå har fått oss, føles det tomt. På grunn av dette har vi blitt stemplet som de som holder de dårligste festene i byen. Paradoksalt nok kan nettopp dårlighetsstempelet føre til at rommet igjen fylles til randen av annet enn plysjbamser, da folk har varslet de vil gå mann av huse for å få med seg hvor dårlig en fest faktisk kan bli. Inntil det skjer, sitter vi klistret til skjermen med "Grevinnen og hovmesteren" på repeat. I slutten av forrige uke fikk vi kloa i én postnøkkel og kunne, til vår store begeistring, plukke en DVD med klassikeren på ut fra postboksen vår. Takket være Julie står dermed lille-julaftenstemningen i taket helt til påsken.

Tilbake til hverdagen

Vi begynner som vi sluttet forrige innlegg: Takk for besøk. Asle har nå blitt shippet videre til Egypt, etter et åttedagers stopp på prikken ute i havet. Vi på vår side sitter tilbake i kulda med munnene fulle av sorte svin og sturer fordi skolen har begynt igjen. Huff, for et slit.

Med Asle på besøk har vi nok en gang kjørt øya rundt toppløse, og ellers forsøkt å gi ham smaken av det glade Waikiki-liv. Kaksle kjøpte jumbo-deal etter jumbo-deal og underholdt oss ved å gjemme skillemynt i sanden for å glede forbipasserende metalldetektører. Som en bieffekt av pussige venner, fikk han børstet støvet av både Bosnisk-Herzegovinsken og gresken sin, og holdt oss våkne ved å gaule 'tjivelig' og 'jamas' i søvne. I tillegg til besøk på stranda, noen restauranter og utesteder, fikk vi presset en kinotur inn i programmet en dag det var grusomt ruskevær. Asle dro på eget initiativ ned til 30 meters dyp for å beskue flyvrak og skilpadder. Og for å holde den rekestripete Schlumskrotten igang, pisket vi ham og grekeren Orestis opp på et 600-meters høyt fjell. Åtte dager går fort, og det var såvidt han rakk den obligatoriske surfe-leksjonen før han pakket flyttelasset sitt i Fancy Nancys nye taxi og fór avsted på nye eventyr. Vi har hatt det fint, kan ikke klage.


Som nevnt er skolehverdagen over oss igjen, og vi har slitt oss gjennom 2,5 timer med forelesning så langt, og har dårlig nytt for den ivrige bloggleser. Det ene faget vi tar har definert blogging som en del av pensum, og når det ikke lenger er frivillig regner vi med at bloggelysten dabber av. Faktisk sitter vi nå og tenker: "Æsj, blogg...". I tillegg til bloggingen virker resten av pensum relativt overkommelig, og når vi har kommet på gruppe med Katrine og Hege, regner vi med at gruppearbeidet skal gå som en lek. Katrine var forøvrig den eneste dansken som tok til vett og kom tilbake fra kalde nord, mens en del andre dansker nok har spist seg for fede på julemad og fryder seg over den smukke, danske hverdag. For vår del består den harde arbeidsuken av skole tirsdag og torsdag, samt en og annen fredag, og ett online-fag. Vi håper vi ikke blir utbrent, noe det er lett å bli her. Vi har nylig stiftet bekjentskap med en matteprofessor som i beste fall bare er litt gal. Han sover om dagen, får lønn uten å jobbe, og mener Susanne ville blitt styrtrik om hun startet en sangkarriere basert på superhiten "It was almost like a song" av Ronnie Milsap. Slik går nettene for ham.

Ellers har vi opplevd to netter som ikke kvalifiserte til tropenetter - det er skandale. Så langt ned som i 16 grader har det vært. Heldigvis har stedet vi bor på vartet opp med skikkelig irriterende saker så vi har greid å holde varmen. Menneskene som bodde her før oss har tydeligvis forlagt postnøkkelen, og vi har flere ganger vært nede for å bestille nye. Hver gang har det resultert i en lapp under døra hvor det står at de trenger en nøkkel å kopiere, så studenten må levere en postnøkkel i lobbyen. Vi har forklart flere ganger at vi ikke har noen nøkkel, og det er derfor vi ber om en ny, noe som tydeligvis ikke synker inn hos altmuligmann Ken. Men Mons smiler, og livet går videre.

Blodige brystvorter, stive skuldre og koraller mellom tærne

Først av alt: Godt nyttår!

Etter seksten velfylte dager med besøk sitter vi nå alene igjen i vår nye, relativt enorme studioleilighet. Til tross for at majoriteten av stemmerne ikke lot seg fryde av forandring, bestemte vi oss for at det var på tide å pakke snippsekkene og ta heisen ned syv etasjer til fårikålstinkende fjerde-etasje. Sorry.

Ferien har som skrevet vært fylt til randen av aktiviteter. Vi har opplevd temperaturforskjeller på ca. 30 grader, kjørt morsomme biler og sett et så variert Hawaii som (antageligvis) mulig. På Big Island var det både varmt og kaldt. Været var ikke det aller beste, og i tåke og regn, midt på en vulkan, er det kjedelig å gå tom for bensin. Varmen denne dagen kom fra lavaen som renner ned skråningen og ut i havet nær USAs sørligste punkt. Det var spennende nok å ha sett, selv om man ble holdt såpass langt unna at man hverken svettet eller måtte kjøpe nye sko. Riktignok var det mer spektakulært å se det live enn hva bildene gir inntrykk av, og selv juggel-selgerne på parkeringsplassen ble bergtatt av synet av lava som nylig også hadde begynt å piple ned langs fjellsiden. Lava er kult. Og verdens største og mest aktive vulkan er jo litt artig å få med seg. Hawaii in the making - slikt liker vi.


På samme øy rakk vi også en tur opp på verdens høyeste fjell (målt fra havets bunn), vulkanen Mauna Kea. Vi rakk å kaste oss rundt i bølgene på Hapuna Beach, før vi kjørte de 4207 høydemeterne opp på fjelltoppen. Ganske sært å stå blant teleskop og usynlige kyr i tynn luft og snø, på Hawai'i. De tilreisende nordmennene lurte på hva vi hadde narret dem ut på når de først hadde reist halve jorden rundt for sol og varme.

Turen til Maui skulle vise seg å være en opplevelse i seg selv. Vi stresset litt for å nå innsjekk i tide, og da vi endelig kom fram, måtte vi spørre tre ganger om veien for å finne riktig terminal. Vel framme, ved noen brakker ved siden av selve flyplassen, fant Susanne en telefon ved en forlatt skranke. Hun plukket opp røret og fikk bekreftet at vi var på riktig sted. Det var bare å slå seg ned mens man ventet på piloten som i egen person skulle foreta innsjekkingen. Like før avgang kom han dalende ned fra himmelen, veide pargas og passasjerer og ba oss stige ombord i flyet sammen med de 5 andre det var plass til.




På Maui hadde vi sørget for å booke oss inn på et hotell som lå utenfor de store turiststrømmene. Faktisk så langt unna at det ikke var noe å ta seg til i nærheten av hotellet. Vi forsøkte en liten utflukt, men måtte ta til takke med milkshake hos Wendy's som vi ikke fikk kjøpt da vi ikke hadde bil med. Heldigvis hadde vi bil til rådighet resten av tiden på øya. Vi freste avgårde til en strand Susanne hadde fått anbefalt av en amerikansk, pensjonert skiinstruktør på Geilo. Etter å ha badet med skilpadder og akvariefisk, rånet vi avsted til Lahaina, en by full av turister og folk som vil selge dop. Deretter kjørte vi videre på en svingete vei vi hadde holdt oss langt unna hadde vi visst bedre, og kom omsider tilbake til hotellet. Dagen etter kjørte vi feil og kom altfor tidlig til fergeturen tilbake til O'ahu. De siste dagene leide vi de to største surfebrettene på øya og kjente bølge etter bølge fare forbi mens vi padlet forgjeves og pådro oss tøffe surfeskader.



Slik gikk altså dagene, og plutselig var det åttende januar og tid for hjemreise for de besøkende. Nå har vi brukt en dag på å flytte og slappe litt av, og alt i overimorgen får vi nytt besøk. Ikke før hadde vi tatt farvel med mor og bror, før den gamle røveren Nablasle hadde fått tre uker på seg til å presse oljeprisene i været, og fant det forgodt å booke en tur hitover fra Canada. Dermed bærer det tilbake til flyplassen allerede på mandag. Besøk er gøy. Takk for besøk, og vi gleder oss til flere.