Ta den, februar!

Så var vi ferdige med midtermene våre, og vi tror det har gått fint - til tross for at vi ikke kjenner til USAs berømte bokhandlere så godt som vi tydeligvis burde. Forrige uke var relativt fødselsdagsbefengt. Var det ikke noen som hadde bursdag her, kunne man banne på at noen hjemme hadde det. Og slikt går jo ikke upåaktet hen. Ruskeværet vi har klaget over ser ut til å være på retrett, og forhåpentligvis tar den forkjølelsen med seg. Værvarslingen er med andre ord i ferd med å vende tilbake til normalen, og vi venter oss 7*26 i ukene framover. Det synes vi er behagelig.

Det fine været kommer godt med i spring break som også er denne uka. Programmet har potensial til å bli tett, så vi får gjort grundig research før de besøkende inntar byen på lørdag. For å få fylt opp eventuelle hull i programmet har vi gått til innkjøp av to relativt veldreide glassfiberbiter som vi kan vakle rundt på ute i vannet, mellom irriterte, erfarne surfedudes. Vi er tre ganger så gamle som noen av de tøffeste plankeførerne, og opptil flere kjører tandem eller balanserer to i høyden på ett brett, men vi lar oss ikke knekke. Øvelse gjør mester. Og strengt tatt er det vel mer sannsynlig at brettene knekker før vi gjør det. Forhåpentligvis knekker ingenting.

Det gjorde det heller ikke i dag, da vi benyttet oss av vårknekk-tilbudet til Hawaiian Waters og dro avsted for å boltre oss i spennende sklier. Det var gøyalt. Etter å ha prøvd samtlige sklier opptil flere ganger, takket vi for oss og kunne smått forslåtte og med en kledelig FF0000-farge nyte et meksikansk måltid før vi dro tilbake.

I kategorien fargerike opplevelser, kan vi nevne St. Patrick's Day som vi for alle praktiske formål gikk glipp av. Kombinasjonen for mye folk og for tidlig ferdig gjorde at vi snudde i downtown-døra. Videre har de kjente og kjære rekefargene fått en renessanse her på øya. I tillegg til at Musse Pigg har lagt sin elsk på drakta og krever en bestilling, har Hallvard blitt utstyrt med en matchende Varsity 2.0- hatt. Dermed skal unnskyldningene være gode for å snike seg unna de faste torsdags-sammenkomstene.

Skop-scoop

Nå er det under tre uker til vi får besøk av et utvalg Hagens, og vi gleder oss masse. I motsetning til tidligere besøk, finner dette sted samtidig som vi har skole. Klar over dette bruker vi tiden fram til ankomst til å gjøre unna skolearbeid - uten at det nødvendigvis tar hele dagen. Utover det, har vi sett et par filmer i det siste. For ikke å si tre. Vi har sett dem på følgende lokasjoner:

• Kino
• Hybel
• Strand

Ikke bare har vi sett dramatiske filmer, men også hverdagen har som vanlig vært preget av action og dramatikk. Her om dagen måtte vi søke dekning bak en pakke Tortillas og en kasse Cola Zeros da et par ungdomsskolejenter føk i tottene på hverandre mens vi ventet på bussen. Heldigvis ser ikke Honolulu Police Department ut til å ha blitt nevneverdig preget av finanskrisen, for kort tid etter sammenstøtet var det saktens 4 politibiler på plass med blinkende lys, og ut tøt politimenn med revolverne klare. Dette i tillegg til to lærere fra skolen og en ordensmann. Vi følte oss trygge igjen.

Som om ikke det var nok, har vi også gjort sensasjonelle kjøp på internett. Håper vi. Går transaksjonen i orden har vi nemlig gått til anskaffelse av 6 feiende flotte Galileoskops. Med det har vi kjøpt teleskop til:

• Ole Bolla Birkejakob
• Katrine
• Hallvard
• Susanne

Hvis dere setter et 1-tall ved siden av hvert navn vil dere se, dersom dere summerer opp, at det bare blir 4. Det er to færre enn vi har bestilt. Altså har vi to ekstra. Vi har planer om å starte astronomiklubb her, men onde tunger skal ha det til at det hadde slått bedre an på Gløs enn på HPU. Dem om det. Ole Bolla er forøvrig ikke her, men har blitt tilkjøpt fordi han er så sabla lat.

Videre skuffet Susanne tilhørerne stort da hun her en kveld grep mikrofonen og gapte "I got friends in low places", istedenfor publikumsfavoritten "It was almost like a song". Heldigvis var salen fri for matteprofessorer og talentspeidere. Dagen etter dro vi til downtown og feiret at det var den første fredagen i mars måned. I morgen har vi vår siste in-class midterm, hvis ikke kopimaskinen setter papirene i halsen eller noe annet finner på å gå galt.

Pølsevev

Mens grillværet blåser bort ute, har vi sett oss nødt til å steke pølser innendørs for å få i oss vår ukentlige dose av den slags mat. Vi holder oss vel å merke unna de lateste pølsene i klassen, da vi ennå ikke har tydd til pølsene som ligger ferdig i brød i butikken. Så slipper man den anstrengelsen det jo er å putte pølsa i brødet på rett vis. Men der er vi altså ikke ennå. Vi liker treningen det gir oss, og puster lettet ut hver gang vi har klart å kombinere de to.

Men nok pølsesnakk. Vi gjør det så godt vi kan på skolen om dagen, uten at skolen gir noe tilbake. I dag skulle vi hatt en midtsemester-eksamen i et fag som kaller seg Information Systems. Faget går ut på hvor vidunderlig vår teknologiske verden er og kommer til å bli, og at dataer kan være et nyttig hjelpemiddel for bedrifter og den slags. Hovmod står imidlertid for fall, og teknologien tok en grusom hevn da hele klassen skulle ta eksamenen elektronisk samtidig. Vi hadde 50 minutter til rådighet, fordelt på 50 spørsmål. Med ett spørsmål på hver side, var det i minste laget når overbelastningen av serveren førte til at hver side brukte minst to minutter på å oppdateres. Dermed må vi gå ett teknologiskritt tilbake og vente til neste uke før vi kan krysse av riktige svar på papiret isteden.

Som om ikke det var nok, har vi i tillegg hatt trøbbel med noe så analogt som lås og vask. Vi har nemlig en sikkerhetslås/nøkkelknagg av typen som kan ses på bildet hengende på innsiden av dørkarmen. Denne er vi selvfølgelig veldig glade for, da den holder uvedkommende ute mens vi er inne. En dag da vi lykkelig og uvitende vendte tilbake fra en storhandel på Safeway og skulle åpne døren, bet Hallvard seg merke i at han først måtte puffe litt ekstra for å få døren på gli. Når den først gled, stoppet den etter ca. 5-10 cm. På mystisk vis hadde altså denne låseknaggen vendt seg mot oss og smekket seg selv på plass mens vi var ute. Eller så har Mons vært på ferde. Iallefall måtte vi tilkalle vaktmesteren, som heldigvis fortsatt var på jobb, og etter å ha prøvd seg med litt lirk og pirk så han ingen annen utvei enn å hente sin motordrevne baufil og kutte knaggen tvert av. Vi fikk ny på mandagen som fulgte, og dessuten fører vasken vår på kjøkkenet strøm.

Ny kamerat

Februar er godt nok en kort måned. Men ikke så kort. Ikke bare "to innlegg"-kort. Dessverre ble den så kort, uten at det er stort å gjøre med det. Vi kunne selvsagt skrevet en rekke innlegg, trikset med datoene og fått februar opp i fem eller seks innlegg, som hadde vært akseptabelt, men vi føler det vil være å snyte dere. Det vil vi ikke. Vi har nok med å snyte oss selv. Vi har nemlig begge blitt forkjølet, og bruker store deler av dagen på nettopp snyting. Susanne slo an tonen og vartet opp med en skikkelig Johnny Cash-stemme da hun presenterte sitt kasusstudie i økonomi. Den tidligere nevnte ulven viste seg å bare være halvparten så stor og stygg, og ingen av oss ble huffet eller puffet overende.

Vi holdt oss også på bena gjennom en hel Pu'u Manamana-reprise, men ble litt skuffet over skummelhetsgraden denne gangen. Sammenlignet med sist, småløp vi uredde i sikksakk langs fjellkammene og besteg tinder vi holdt oss unna første gang. Vel oppe på toppen ville Susanne feire med å sette 4 melke-sjokoladebiter til livs. Dette ville ikke Katrine ha noe av, så hun fiket til henne så sjokoladebitspruten stod. Da turen var ferdig fikk vi imidlertid stagget sulten med en velfortjent matbit på det lokale vertshuset Crouching Lion Inn.

I dag har vi vært på grilling og spilt litt volley i Fort deRussy, og i går var vi på stranda nesten hele dagen, i grell kontrast til resten av februar. Med natt-temperaturer helt ned i 15 C, har vi måttet ty til pledd i tillegg til lakenet som vanligvis brukes som dyne. Det ryktes at dette er den kaldeste vinteren i Hawaii på lenge, og vi håper mars vil pynte på statistikken.

Av andre utflukter som er verdt å nevne, har vi vært på vår første basketballkamp. Det var artig, selv om 'bows tapte knepent. Høydepunktet fant dessverre sted mens Susanne ble finta ut i pølsebua. Da hun kom tilbake med hendene fulle av pølser og hvitløks-pommes frittes, ble vi opplyst om at hun hadde blitt trukket ut til å delta i pauseshowet, der man skulle konkurrere med 5 andre ved å løpe frem og tilbake på banen og kaste ballen i kurven raskest mulig. Etter å ha meldt seg i sekretariatet viste det seg at de alt hadde plukket ut en stand-in for henne, og istedenfor muligheten til å stikke av med bensin til $250, måtte hun gå skuffet tilbake med kun en trøste-skjorte. Ellers var det stor ståhei, med drillpike, cheerleadere og dansecrew i alle pauser. Billettene fikk vi av Kan, Maja og Pia, og som om ikke det var nok, har de også foræret Hallvard den tidligere nevnte Varsity-caps. Varsity-stilen (hyggelig student-kro) passer oss bedre enn MBA Club-festen vi var på forrige fredag, der prisene var like stive som pyntenivået.

Fete-tirsdag ble feiret med å konsumere pannekaker, men ellers forbigått i stillhet. Vi trengte tiden til å bygge på stråhyttene våre så de var rustet for ulveangrep, og motsto alle invitasjoner til Mardi Gras-feiring i downtown. Til slutt ber vi dere nyte den utsøkte kvaliteten på de nye bildene som snart vil poppe opp (selv om den ikke kan måle seg med kvaliteten på Åse og Magnus sine bilder). Legg også merke til den kule funksjonen som viser hvor alle bildene er tatt.

My Bloody Valentine

Tiden går fort på Hawaii, og plutselig har det gått en hel masse dager siden sist vi skrev et innlegg. Selv om tiden har føket avgårde, har det ikke skjedd så altfor mye spennende. Vi har faktisk brukt ganske mye tid på skolearbeid. Heldigvis blir det kanskje litt roligere dager denne uken, når vi får fri i online-faget vårt på grunn av President's day. 26. februar er semesterets store stygge ulv, da vi må holde en presentasjon om noe økonomirelatert i omlag en halvtime. Fordelen med at presentasjonen er så tidlig er at vi har relativt frie tøyler når byen oversvømmes av Hagens&Co. Forhåpentligvis blåser og regner det ikke like mye når de kommer. Det nye rommet vårt har en artig effekt som gjør at det uler og høres ut som om vi befinner oss på en høyfjellshytte i storm hver gang det er litt bevegelse i løv-verket utenfor. Dette fører selvsagt til skolearbeid og filmtitting, ettersom vi innbiller oss at det er bitkaldt ute og fyrer opp kakao og sjokolade. Vi takker i samme slengen Ingrid for en upåklagelig timing. Ikke før hadde vi gnagd oss gjennom siste melkesjokoladebit vi var så heldige å få til jul, før vi fant en plate melkesjokolade og Walters mandler i posten.

Med litt flaks bringer postmannen også Susannes nyinnkjøpte kamera til oss i løpet av uka, så skal dere nok se at vi blir flinkere til å legge ut bilder. Foreløpig jobber vi med å sette sammen et album, men gale Nablasles eksponeringsbehov førte til full disk og et sorteringsarbeid uten like. Det er litt kjedelig, men albumet kommer nok snart. Siden vi først er inne på optikk-prat, velger vi å fortelle dere om en kinotur vi var på i helgen. I forbindelse med Valentines day, som de også vet å markere her, ble vi invitert med på splatteren 'My Bloody Valentine'. Ikke en kjempefilm rent handlingsmessig, men med 3d-effekt ble det en artig opplevelse. Med teite briller satt vi i salen og dukket og skvatt unna mens hakker, pistoler og greiner føk mot oss og framtvang skjærende skrik hos Jan.

Ellers har vi for første gang vært på Varsity, en trivelig studentkro oppe i lia her, og dit drar vi nok tilbake. Særlig hvis Maja Louise og Pia Merete skaffer Varsity-caps. Da er det ingen vei utenom. Med det avliver vi Wikiwiki og håper å komme tilbake med hjemreisetidspunkt og forhåpentligvis noen jobber å fortelle om senere.

Og til slutt, den skumleste vitsen Ballongraffen Børre kjenner til: Det var to tannpirkere som gikk hjem fra byen, så kom det et pinnsvin forbi. Da sa den ene tannpirkeren til den andre: 'Jeg visste ikke at det gikk busser så sent.'