Fakta om Hawaii

Inspirert av Christina synes vi det er på tide med litt generelle trivia om øyene her. Det finnes åtte av dem; Niihau, Kauai, Oahu (der vi som regel befinner oss), Maui, Molokai, Lanai (Hawaiisk for veranda), Kahoolawe og Hawaii (også kalt Big Island). Dette er altså hvis man ser bort fra de 124 ubebodde North Western Hawaiian Islands. Totalt utgjør øyene verdens lengste øykjede og verdens høyeste fjellkjede (hvis man regner med høyde over havbunnen). Det høyeste fjellet, Mauna Kea, befinner seg på Big Island og raver hele 4205 moh. Hawaii er den 50'ende staten i USA og fra øst til vest er det også den bredeste. Øyene er også ganske avsidesliggende. Drar man østover kommer man til California etter en 3850 kilometers reise, vestover er det en avstand på 6195km til Japan, og dessuten er vi ca. 10920km hjemmefra.

Ikke bare er det avsidesliggende, urspråket her er også ganske særeget, og Niihau er det eneste stedet språket brukes i dag. Med bare 12 bokstaver (A, E, H, I, K, L, M, N, O, P, U og W) tilgjengelig har det oppstått en del pussige ord og stedsnavn. Betydningen er ofte ikke så rar, Hawaii betyr f.eks. hjemland, Honolulu beskyttet bukt og Waikiki kan tolkes som sprutevann, men noen ganger er den det. Hvem skulle f.eks. trodd at Humuhumunukunukuapua'a (den tidligere nevnte statsfisk) betyr "Fisk som kommer opp av vannet og grynter som en gris"? I det hele tatt tror vi at Hawaiianere er noen røvere i Scrabble, eller Ale som det vel vil redusere seg til.

Selv om innbyggerne på Hawaii, som de eneste Amerikanerne, kan nyte kaffe og kakao produsert i egen stat og skryte av at hver tredje ananas i verden stammer herfra, har det ikke alltid vært bare fryd og gammen knyttet til frukter i staten. Så sent som på 1800-tallet risikerte man å måtte bøte med livet hvis man som kvinne åt banan. Til tross for at det kvinnelige bananforbudet er opphevet, har de fortsatt noen rare regler her. Man kan på godværsdager observere horder av politimenn stående ved fotgjengeroverganger og overøse rågjengere med bøter > $110. Samtidig er det helt tillatt å sitte lett henslengt bakpå lasteplan i fart. Er man på et skjenkested er det strengt forbudt å være i besittelse av mer enn én enhet alkohol om gangen. Volumet av enheten er derimot helt likegyldig.

Som den ivrige blogglogger kanskje vil notere seg er været relativt stabilt her. Etter å ha svettet oss gjennom sommeren (kau, fra mai til oktober), med en snitt-temperatur på ca. 29 C, gleder vi oss til den svale vinteren (ho'oilo, resten av året) der temperaturen kan forventes å synke til et snitt på ca. 26 C. Når det er sagt er det sjelden skyfri himmel, og ønsker man å se en regnskur er det stort sett bare å vende blikket mot fjellene.

Mr. Fancy Pants

Så var det nok en gang torsdag, og selv om bloggen står stille betyr ikke det at ting ikke skjer. Og ettersom hendelser avler blogginnlegg sitter vi her igjen og taster så det superkule vannet skvetter om ørene på oss. Vi har nemlig klart å reprodusere forsøket, og det er vi fornøyd med. I tillegg ryktes det at vannvideoen går sin seiersgang nede i sjette etasje, og folk (Katrine) har begynt å booke tider for visning. Senest i går fikk vi skikkelig iste, og overraskelsen var stor over i tillegg å finne en tysker, for anledningen også kalt Hallvard, på gulvet ikledd Hallvards bukser. Og bedre ble det ikke da en danske kom rekende på døra med et annet par av hans fancy pants. La oss forklare dette bukseparadokset på en redelig måte. I det siste har vi vært plaget av en lei hoste, og Christina kunne anbefale en heksekur man kunne få kjøpt i nærbutikken. Etter å ha blitt fortalt at internett skal bli bedre om en uke, skaffet vi oss et eksemplar av denne kuren. Med såre halser og godt mot satte vi til livs hver vår dose, og ikke før hadde tuten forlatt leppa, så falt vi om og sovnet begge to. Vi våknet av at en fortvilet, utelåst tysker i treningshyre banket på døra flere timer senere. Han hadde verken penger, nøkler eller ID, og la forfjamset frem sin historie.

Her til lands er de uhyggelig nøye på at folk skal kunne legitimere seg til enhver tid, og siden Jan hadde forlagt alle papirer som kunne bekrefte at han var han i sin gjenlåste kåk, spøkte det for Moose McGilliCuddy's. Men med ett kom vi på at Hallvard hadde et førerkort liggende han kunne låne bort. For å gjøre likheten mellom Jan og Hallvard optimal, var det på sin plass at Jan ikledde seg Hallvards bukser. "Hallvard" og Sus gikk så i forveien, og etter trippelsjekk av samtlige navn, samt den vriene "kan du stave etternavnet ditt"-testen, kunne de begge gå videre til $1-land. For ikke å gjøre vaktene mistenksomme, drøyet Hallvard 30min før han gjorde sin entre. På veien ble han overrumplet av en fortvilet danske som ble nektet adgang pga. upassende bukseplagg, men da Hallvard tryllet frem nok et buksepar, kunne de glade og fornøyde gli ubemerket forbi vaktene. Og snipp, snapp snute, så var de tre parene bukse ute.

Buss-selskapet her på øya har nylig fått prisen for å være Amerikas beste buss-selskap, og bussen tar vi til og fra skolen. I tillegg er byen krydret med en god andel uteliggere. Daglig kan man oppleve at noen av disse snakker med seg selv, skriker til tilfeldige forbipasserende eller sovner stående midt i gata, og på mandag på vei hjem fra skolen lå det en dame og sov på setene bakerst i bussen. Dette tok vi ingen stor notis av, men plutselig spratt hun opp og ville ut av bussen. Da bussen ikke var i nærheten av en holdeplass, overså bussjåføren damens febrilske risting i dørene. Det burde han ikke ha gjort. Et par sekunder senere plasket avføringen i gulvet, og en ikke altfor behagelig odør spredte seg naturligvis i hele bussen. Ganske ekkelt.

Ellers har vi vært på lesestranda og på bildebyttefest (se North Shore- bilder) hvor vi fikk servert nydelig Thai-mat ala Katrine. Forøvrig er det litt artig når det er snakk om finans-krisen her, ettersom vi er de eneste som håper at dollaren svekker seg og at oljeprisen skyter i været. Med finance.google.com som startside blir det spennende å se hvilken vei høna sparker.

Superkult vann

I dag skjedde det utroligste. Vi skulle leske oss med et par iskalde iceteas, og grunnet vår store begeistring for ting som er svale, hadde vi dagen i forveien plassert en flaske med springvann i fryseren. Isteen tilberedes ved å blande passende mengder pulver og vann. Hallvard tok fatt på denne utfordrende oppgaven og gjorde store øyne da han så at vannet vi hadde lagt i fryseren ikke var frosset til is. "Nei og nei", sa han, "fryseren må være defekt". Etter å ha befølt flasken kunne han bekrefte at vannet var kaldt nok til istebruk. Nå bør dere holde på hattene. Idet vannet traff istepulveret, frøs det umiddelbart til is! Superkult vann! Hadde det ikke vært for at vi har slik en tung fysikkbakgrunn, ville vi nok ikke drøyet lenge med å ringe 555-HEKS eller lignende, men isteden kunne vi mimre tilbake til de glade fysikk-dager. Betryggende å vite at vannet i springen er sånn passe rent... Dette var så fascinerende at vi ikke så noen annen utvei enn å filme det og legge det ut her:

Men det er ikke bare på kjøkkenet vi har hatt gleden av fysikkmimring. I helgen har både p, V, n, R og T stått i fokus. Etter å, senest på onsdag, ha gitt hverandre digre kors på halsen om at vi ikke skulle prøve oss på noe dykkersertifikat før tidligst januar, meldte vi oss torsdag på et kurs som startet fredag. Nå gjenstår bare én dykkedag og en teoriprøve. På våre dykk (som forøvrig var i lag med danskene Christina og Lillan) har vi sett masse akvariefisk med teite navn, én murene og selvfølgelig slapp vi heller ikke nå unna disse evinnelige skilpaddene. Dere som har våget dere inn på bloggene vi linker til har kanskje allerede sett at det er et par ok steder å dykke her. Så nå regner vi med at iallefall Marita, Peter, Ronny og evt. andre med lappen blir med på en dukkert (om/når dere kommer).

Ellers har vi gledelig nytt til dere som har bitt negler i spenning siden Nummer og kanari. Hallvard har nå endelig fått byttet sitt én måneds klarerings-sertifikat for tuberkulose mot et permanent. Dessuten har vi fått oss Hawaiiske ID-kort hvor både vekt og høyde står oppgitt i obskure enheter som får den norske måleungdom til å tro vi er noen tunge staker. Måske er det enhetsforvirring med high-speed internetten og, det føles ihvertfall slik når vi suser avgårde på veven med svimlende 138kbps. Forresten kommer det "snart" bilder fra North Shore- turen etc.

Previously, on blogg

Susanne har tatt sleiva i egne hender og disker opp med knoff hver morgen. Vi har besøkt Cheesecake Factory, sett kjærlighetsguruen og lørdag morgen la vi ut på langtur til North Shore med danskene og Ivar.

BLOGG

Tidlig lørdag morgen plukket vi opp vår Pontiac minivan og fylte den opp med folk og ting. Deretter bakset vi oss ut på motorveien og tok fatt på den voldsomme reisen vi hadde foran oss. En time senere var vi framme på andre siden av øya. Stor øy altså. Etter å ha innlosjert oss på et fislefint hostell dro vi avgårde til Laniakea Beach. Der var det fullt av store (og halvstore) havskilpadder både i vann og på land. Uten å kny noe videre slang vi på oss snorkel og maske for å slå av en svømm med dem. Det var moro.

Timene gikk i paddenes selskap, men til slutt hadde vi fått nok av disse evinnelige skalldyrene og dro videre til Sunset Beach. Det var deilig å endelig komme til en strand uten skilpadder. Dessuten var den lang og fin, og nesten uten mennesker. Som navnet tilsier, er Sunset Beach ikke det dummeste stedet man kan se en solnedgang, så det gjorde vi. Det gikk dessuten an å løpe fra stranden og ned i vannet helt til man falt. Det var moro.

Etter en god natts søvn ble vi vekket da hanen gol. Katrine forbannet mennesket som nektet å skru av alarmen sin, men ekte haner har ingen slumreknapp. Vi fortsatte den strabasiøse ferden rundt øya, og tok en velfortjent rast i Shark's Cove. Etter to minutter i bilen var det deilig å strekke på bena. Der vi snorklet rundt så vi masse akvariefisk, men ingen haier. Vi så blant annet Hawaiis nasjonalfisk, Humuhumunukunukuapuaa. Det var moro.

Til tross for at det var fint på Shark's Cove så vi oss nødt til å dra da Per og Katrine også her støtte på en skilpadde. Vi styrtet opp på stranden, bet oss merke i at Jan var byttet ut med Hege og kjørte i hui og hast til Papa'iola Beach. Her går det rykter om at en eller annen TV-serie spilles inn. Vi kom dit selvfølgelig bare på slump, og det så helt greit ut der (se fotos). Ikke hver dag man trasker rundt på TV-set. Det var moro.

Men også Papa'iloa var overfylt av de tidligere nevnte havskilpaddene, så vi dro videre. For å komme oss tilbake til Waikiki kjørte vi langs østkysten, istedenfor bare tvers over øya som vi gjorde på vei til. Hele veien var vi omgitt av frodige, høye fjell til høyre, og stort sett bare strender til venstre. Vi gjorde et siste strandstopp på Kailua Beach, en strand med skilpaddefritt, turkist vann og hvit sand. Deretter kjørte vi opp i fjellene, og skuet nedover byen fra jungelen. Det var moro.

Vel hjemme på Ohia, i et lite rom som for øyeblikket er uten air-condition, flenser vi ut et blogginnlegg i hui og hast, for å slippe at Katrine kommer oss i forkjøpet med de banebrytende nyhetene fra helgen. La oss oppsummere:

- Svømt med skilpadder
- Sett mange fine strender
- Vært på Lost-settet
- Tatt avsindig mange fotos
- Sett mange skilpadder
- Egentlig ikke gått lei av å se mange skilpadder
- Er litt svette

Moro?

Ostekake, ostekake, hjemmebakt brød

La oss starte med utsikten fra lanaien og en takk til autostitch. Før har dere vært avspist med kun en klumpeblokk, men på bildet over ser dere ganske nøyaktig hva vi ser. Vel å merke når vi snur litt på hodene våre.

Videre vil vi gjøre dere oppmerksomme på at vi har fått nok av luft med sukkersnerk til frokost. Derfor har Susanne tatt sleiva i egne hender og disker opp med velsmakende, rykende fersk knoff hver morgen. Eller egentlig annenhver, for vi spiser bare et halvt brød om dagen. Skulle gjerne kalt det kneip, men her finnes ikke grovt nok mel. Knoffen er iallefall god, så hvis noen har planer om å sende oss post blir vi hoppende glade om den stappes full av tørrgjær (helst i poser). La oss fortsette med matprat. Senest i forigårs spiste vi for første gang Aloha-burgere med Vulkan-frittes, noe som egentlig bare er Hawaii-burgere med pommes frittes, utrolig nok. Sannelig på tide med mat med ananas på, bortsett fra yoghurt, juice og philadelphia-ost med ananas-smak, etter en halv måned her på øya. Forøvrig har vi akkurat rullet inn døra med to hundeposer fylt til randen, etter et besøk på Cheesecake Factory. Hører du, Torstein? Ostekakefabrikk!

Igår oppdaterte vi oss på amerikansk lavkultur sammen med vår tyske venn, Jan. Han trumfet igjennom klassikeren og Oscar-favoritten "The Love Guru". På Susannes liste har filmen blitt rangert nederst, langt under den forrige ufavoritten "Mannen uten minne". Sjelden har hjemlengselen blitt trigget så mye som når man finner ut at Jan faktisk er en blåkopi av Ivar hva gjelder filmsmak ;) Men koselig var det, og for $1 kan man vel ikke klage? Og popcorn hadde vi ihvertfall nok av.

Nå er det blitt natt, og imorgen tidlig legger vi ut på langtur til North Shore med danskene og Ivar, så skriver vi mer når vi kommer tilbake. Slik ser utsikten ut på denne tiden av døgnet:

God natt!

Now you just ordered 1000 liters milk

Som ivrige lesere kanskje vil legge merke til, har vi nå erstattet noen av de gamle, ubrukelige elementene i høyremargen med nye, fine album-linker. Vi kommer til å fylle på med de nyeste øverst, så det er bare å glede seg. Den blærete værmeldingen er lagt til for å trigge en eventuell besøkstrang og for å gjøre dere misunnelige.

Utover å mekke på bloggen har vi siden sist fullført en vellykket tur til Diamond Head, vi har besøkt Hanauma Bay, kommet i klammeri med politiet og vært på skolen atter en dag og møtt vår tredje foreleser, Mr. Samari. Han har en noe striktere undervisningsstil enn de to andre. Vifter man med mobiltelefoner eller pc'er i timene hans, risikerer man å bli nektet videre adgang. Sus er forresten stemplet som en velartikulert, men useriøs MBA-student (se foto), etter å ha spurt Mr. Samari om 5. utgave er en god nok lærebok, selv om det er 18. utgave som er anbefalt... Men vi liker finans, det er godt med litt avveksling fra alt gruppearbeidet. Også liker vi å begynne sent, for da er det lettere å komme tidsnok til skolen :)

Vi er nemlig ikke på skolen hele tiden. Hele 159 av ukas timer har vi annet fore. Som folk flest, forsøker vi å sove litt hver natt. I tillegg er vi en gang i blant ute i friluft og plasker i havet eller besøker andre folks bopæler, eller noen av Waikikis utesteder, kaféer og severdigheter.

La oss ta en typisk dag, som strengt tatt ikke er så veldig typisk i seg selv siden den bare har funnet sted én gang, men dog: Etter å ha slanget oss på stranden, troppet vi tidlig opp til den sene skolen og traff på en trivelig danske på venterommet. Etter en kort stund ble vi oppmerksomme på at denne dansken bodde på samme sted som oss, og at hun hadde et navn. "Christina" er det, som Kristian ville skrevet det. Vi dropper vanligvis hermetegnene når vi snakker med henne, for det er så sabla vanskelig å si anførselstegn på dansk - bare prøv. Etter endt skolekveld tok vi buss hjem med denne frøkenen og hadde alt gjort planer om å bli med henne og en dansk venninne ut på matspising. Middagen bestod av mat av den fete typen, selv om kelneren hadnakket påstod at retten skulle være sunn. Frityrstekt biff og lassevis med saus gjorde at vi ikke lot oss narre. When in Rome...

Dagen endte altså med en trivelig middag med trivelige folk (i tillegg til de tidligere nevnte var to herrer ved navn Per og Orestis, som også bor på Ohia, med), og dagen derpå var vi, etter å ha tilbragt noen harde timer på lesestranden, på besøk hos den danske venninnen (turguide Katrine) og hennes norske samboerinne (Hege) i deres luksuskåk. Det finnes billedbevis for at dette ikke er vrøvl, og de som vil kan ta en titt i albumene til høyre for å verifisere. Dette burde være som jobb å regne for deg, Trond.

For å slippe å mase mer om slikt later vi som om Hege er dansk, og i det siste har vi tilbragt mye tid med disse danskene. Lørdag raste hele banden avgårde til Hanauma Bay for snorkling. Sus så mange fargesprakende fisker som rasket rundt på revene, deriblant en kjempestor lilla fisk med masse andre farger óg, men det har vi ikke bilder av. Vi får ta bilder neste gang. Da skal vi også se skilpadder på kloss hold. Forøvrig var det også de andre i følget forundt å se fisker.

Det er ikke bare på skolefronten Sus har hatt problemer i det siste. På Hanauma Bay ble hun og Christina irettesatt etter ulovlig volleyballspilling, og hun får stadig tilnærmelser og krasse kommentarer grunnet sin løsaktige bekledning. Hun har ihvertfall fått det én gang. På vei til Diamond Head rullet en rastafari ned vinduet og skrek og skrålte. Den slags oppførsel må man forvente dersom man spankulerer gatelangs i hotpants på Hawaii, kunne han opplyse om. Da vet vi det.

Diamond Head- turen var fin (se fotos i album), og ellers har vi det bra. Sus og Christina har rottet seg sammen og utgjør nå et soon-to-be fryktet makkerpar i beachvolleyball. Det er gøy, selv om sanden er så varm at føttene beblemmes. Søndag møtte vi en bøling graduatestudenter på en graduategrillfest, der vi spiste graduatemat og drakk under-graduateleskedrikker. Sannelig ble det hyggelig og det var tid til å spille litt beach der og.

Håper alt er vel med alle, og at noen har tid til å lese disse milelange innleggene.

En dukkert før skolestart

I dette innlegget kan vi by på så mangt. Høydepunktene inkluderer surfing, skole, sunset on the beach og 'mislykka' Diamond Head- tur.

I dag var vi på skolen for andre gang. Vi begynner med andre ord å bli varme i skoletrøya. Vi ble undervist av en advokatfrøken om etikk og noe greier i businessverdenen. Det meste baserer seg på gruppearbeid og diskusjoner mellom gruppene. Trivelig nok, selv om klasserommet var lite og pultene enda mindre. Den jevne bloggleser har nok alt bitt seg merke i at det hadde vært rarere om pultene var større enn klasserommet, men vi mener naturligvis at pultene også er bittesmå. Så små at man knapt har plass til både penn og papir. Stolene henger fast i dem, og dermed har de sikret seg mot at sysler som stolvipping kan bedrives. Men dette var altså andre skoledag. Første skoledag var i går.

Da møtte vi verdens mest motiverende og inspirerende foreleser. Navnet er Brad Harrison, og han klarte i løpet av halvannen time å få folk til å klappe, le og gråte(!). Han flyttet til Hawaii da han var 17 år, og svinset og svanset rundt en stund uten utdanning, både her og på andre øyer, før kona fikk nok og ville tilbake til Honolulu. Uten midler fikk han etter hvert karet til seg noen grader, og er nå visepresident i First Hawaiian Bank og undervisende førsteamanuensis på HPU på kveldstid. Man kan si han ga et ansikt til 'The American Dream', og det var mens han fortalte denne historien at enkelte tok til tårene. Applausen fikk han ved å holde opp et ark det sto 'applause' på, og skratte av og med ham gjorde vi støtt. Fin fyr. Blir spennende å se om han lever opp til forventningene. Før vi busset til skolen rakk vi et par timer på stranda, siden skolen ikke starter før 1715 på mandag og onsdag. Æddabædda.

Tirsdagen var ikke så spenstig, og er derfor utelatt fra de ovennevnte høydepunktene. Denne dagen vasket vi klær, var på stranda og en snartur hos elgen på kveldinga. Elgen er vårt så langt faste tirsdags-utested, også kalt Moose McCuddyBuddy's. Det er ikke det det heter, men vi kaller det det mens vi googler det riktige navnet. Der var det ja, Moose McGillyCuddy's, der drinkene koster $1. Mandagen forbigås i stillhet.

Helgen avsluttet vi med å se live-tjukkaser som spilte ukulele og Horton Hears a Who på gratiskino på stranda, etter en halv omdreining rundt foten av Diamond Head (se fotos). Diamond Head er et stort krater på øya her, med beryktet utsikt. Vi har planlagt et nytt forsøk på å komme oss opp på toppen på søndag. Så har vi som nevnt prøvd å surfe litt. Vi investerte i en instruksjonstime, og med pushstart var det så lett og gøy som bare det. Blir vel muligens litt verre på egenhånd, men det ga i aller høyeste grad mersmak. Penger må spares så planker kan kjøpes.

Forøvrig har vi truffet flere nordmenn enn kakerlakker, men også en del andre folk. Eksotiske arter som svensker og dansker, for eksempel. De som har karet seg gjennom til hit, og er rasende fordi sunset on the beach ikke er nevnt annet enn i første avsnitt, må dessverre ta til takke med at det ikke er noe annet enn kinoøkten på Waikiki beach.

Kom på besøk, da vel :)