Invaderende Arter

Hallvard hadde siden sist fått unna de siste jobbreisene sine, mens resten av gjengen slet seg gjennom hverdagen. Ole Jakob og Nadja var på plass i Miami før hanen hadde lagt seg, og etter en lang frokost og utsoving, bar det av sted til noe såpass eksotisk for de tilreisende som en strand. Det er for tiden kaldt i Rio sa de, les: 20 grader, og de ønsket dermed Florida-varmen velkommen. Jentene og Vegard maste seg til et besøk på Hooters, og selv om vi ikke så en eneste UFO, var det hele en knallsuksess. 

Vi tørket melkebartene i bilen på vei til Key West, og gjorde unna vårt faste stopp på Robbie’s. Med hendene i behold og kloke av skade, styrte vi unna TripAdvisors favoritt-foodtruck, dro innom Peppers of Key West, og hilste på skipskattene i Hemingways gamle bopæl. Vi bestemte oss for å ta det helt cool corona dagen etter, for å lade opp til en stappfull timeplan på søndagen. Det ble mer Corona enn coolt, og endte ikke bedre enn at vi tømte nabobaren for et eksotisk lokalt brygg vi ikke husker navnet på. Noen runder med sent 90 og tidlig 2000-talls-hit’er senere, måtte vi overbringe det triste budskapet til Vegard om at Ole Jakob og Nadja dessverre måtte overvære fotballøkten hans i reprise istedenfor live. Mens kameraene rullet, scoret han sine fire første kampmål, og la listen for de neste øktene. Deretter vekket vi de besøkende, og dro for å se Marlins tape nok en kamp. Dette i seg selv er jo hendelser nok for en hel uke, men The Claytoons hadde også invitert oss alle med på båttur. 

En semifull C-Toad seilte av sted til Whiskey Creek hvor vi badet og koste oss før det bar videre til Orlando. Vi kom oss halvtrygt frem innen midnatt, og gjestene moret seg dagen etter på Universal Studios, mens vi andre nøt tordenvær og stengte badefasiliteter på AirBnb’en. Morgenen derpå ble den halvfulle sunnmøringen uvitende vitne til at passet til Susanne tunnellerte til kjøkkenbenken sammen med de andre passene, før avreise til SeaWorld. Vel fremme fikk vi sneket oss inn på raincheck-billetter. Hallvard skippet pingvin- og delfin-ridene mens han raidet AirBnb’en på jakt etter tidligere nevnte pass. Pass kan hverken oppstå eller forsvinne, men tross iherdig leting måtte han melde pass og vendte tilbake med uforrettet sak. Det var dessverre en flott dag uten regn på SeaWorld, så vi gikk billettløse derfra, men koste oss like fullt med voksenrider og barnslige dyr. Vegard turte til og med å kjøre de skumleste karuseller helt alene, mens Mari fikk sin dose overstimuli på Sesame Street. 

Som lyn fra klar himmel var vi fremme i Clearwater, og fikk oppleve en av verdens fineste strender med sand av Kailua-kvalitet. Stranden kunne også by på en fruktbarhetsgudinne som overøste ungene med strandleke-gaver, før vi five O’Clock somewhere ble veltet av solsengene våre. Vi fant ut at det var en ok tid å vende nesene tilbake til ORA på, og den 4-5-timers bilturen var unnagjort på et blunk. Trygt tilbake rakk vi akkurat å få med oss at vannet gikk, og la skumle planer for dagene som fulgte. Som de egosentriske nordmennene vi er, fylte vi badekarene ril randen, før vi så advarselen om at dette måtte man absoutt ikke gjøre. Det virket likevel ufornuftig å tappe ut av karene for å bøte på skaden. 

Det var ingen vannmangel i Everglades, så sumpturen bød denne gangen på gjentatte sidesprang fra hovedkanalene, der vi støtte på hvesende teritorielle alligatorer som voktet egg og helst hadde sett at vi holdt oss unna. De ble ikke blidere til sinns da en freidig frue kastet forbudte frukter i hodene på dem. Vi satt stille i båten og skaffet inkriminerende bevis, mens guiden opplyste om mulige konsekvenser.

Resten av oppholdet gikk med til å støtte flere funky’e, lokale bryggerier, ostekakefabrikker og knallhard festing ved bassengkanten. Forresten har Hallvard bedrevet detektiv-virksomhet og funnet ut at den tidligere nevnte eksotiske ølen var Bang-A-Rang.

Mister nesten pusten

Etter at roen hadde senket seg på ORA, kom vi igjen inn i en slags rutine. Det er tydelig at høydepunktene har høyere tetthet rundt besøkstider, men vi har da fått tiden til å gå i mellom slagene også. For eksempel har vi måttet ta oss av skattesmeller og andre byråkratiske morsomheter, betalt regninger med Hallvards singulære lønn, handlet dagligvarer og latt oss frisere. Dessuten ble Susanne angrepet av en sulten kakerlakk på lanaien en kveld, noe som førte til uorden og forsinkelser, og forbud mot å slikke på veggene de neste dagene. Til gjengjeld fikk vi god bruk for vår helautomatiske insektsspray. Hallvard fikk unnagjort sine siste jobbreiser før Ole Jakob og Nadja kom på besøk, men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang.

I et forsøk på å utvide spise/utesteds-horisonten, siktet vi oss en ettermiddag inn på toppen av Dalmar, et nyåpnet hotell med beryktet takterrasse og champagne-automater. Dessverre var det heldigvis stengt, siden de hadde en streng 21-års-grense og vi uansett ikke ville sluppet inn med de to barnsligste i familien. Vi valgte derfor å gå for det trygge og vante, og fikk en fin aften på Brasstap. En annen dag hadde vi satt kursen mot Las Olas Beach, hvor vi så frem til å spise lunsj i ro og mak med Mari nysovnet i vogna, mot alle odds. Vi hadde ikke mer enn fått menyer og rukket å gi hverandre tommel opp for bra dyssing og timing, før en omstreifende musiker snilet forbi i sin hippie-van mens han lykkelig lente overkroppen ut av vinduet på bilen og spilte bråkete trompet-fanfarer til alles forlystelse, og mot enda flere odds.

Vi har også vært i barnebursdag til en av Vegards fotball-venner. Værgudene var ikke på Norahs side, og hoppeslottet så sørgelig ut da aggregatet måtte skrus av og de hoppende superheltene trakk inn under tak hvor festen fortsatte. Heldigvis hadde de hyret inn glade, ballongblåsende klovner som danset og malte barnefjes. Barna tok ingen notis av griseværet, og slo løs på piñataen som om det ikke var noen morgendag. Vegard godtet seg med godtet i ukesvis etterpå og har fortsatt igjen litt vellagret vingummi.

Det har også vært en del festivitas for oss voksne. Susanne har for eksempel gjort et forsøk på å gjenerobre utelivsscenen med en fotballfrue og to andre ladies. Når stedet heter YOLO og de attpåtil har gratis drinker til damene, gikk det som det måtte. Innen kvelden var omme, var de fire ladiene omgjort til landstrykere, og en stakkars Uber-sjåfør truet med å bli stilt for retten. Hjemme holdt trenerne fortet, mens de fem ungene slang seg i viftene, utfordret desibelbarrierer og herjet rundt med alt som ikke var boltet fast. For å bøte på den profesjonelle ensomheten Hallvard har vært tynget av siden ankomst, har flere kollegaer valgt å legge ferien til Florida. Denne gangen var det Rune med familie som stakk innom på basseng og grillerier. Vegard fikk tre store jenter å leke med/ved, og syntes det var stor stas. Det gjorde vi voksne også, såpass stas at vi eglet oss innpå dem dagen etter, på Dania Beach. Dette er en beach like sør for Fort Lauderdale, som vi hadde på strandbøtte-lista vår. Check.

Uprofesjonell ensomhet har vi sett lite til, mye takket være tidligere nevnte trener og fotballfrue. De har forbarmet seg over oss, og i tillegg til utallige playdates og mandates, invitert oss på spicy lammegryte og kanalsafari. Første forsøk ble uventet kortvarig, da lynet hadde slått ned et tre så utfartsåren var blokkert. Det bør her legges til at vi skriver om kanalsafari og ikke lammegryte. Hallvard og Claytoon hoppet heltemodig ut i elva for å gjøre markløft av stokk, uten videre hell. Da ingen av jentene hadde stikksager i bikiniene, så vi oss nødt til å returnere til The Owens for å poole istedenfor.

Mer fest og moro kan det vel ikke ha vært, tenker du gjerne. Men joda, alt dette fant sted i perioden da juni ble til juli, og like etter var det duket for nasjonaldagsfeiring. Vi planla å dra til stranden i god tid før arrangementene startet i 12-draget, men kom først av sted 4-5 timer senere. Stranden var omtrent like populær som Sawgrass Mills på Black Friday, og vi lekte med tanken om å droppe hele utflukten, da vi til alt overmål fant parkering som ikke var ruinerende eller krevde vanntaxi for å komme frem. Lykken står de kjekke bi, og vi dundret etter hvert rett inn på en restaurant med prima utsikt til hovedscenen. Vi kjøpte det mest amerikanske vi kunne tenke oss, mens de tungt bevæpnede politibetjentene vandret forbi. Når Lee Greenwood sang sin superhit kun sanddyner unna, trodde vi ikke man kunne føle seg friere, stoltere og mer amerikanske, før de toppet det hele med 25 minutter fyrverkeri.

Dessuten har Vegard lært seg å svømme. 

Skammelige flyturer

Det var på tide å bytte ut appelsiner med epler, og vi skulle alle videre neste dag. De besøkende skulle først av sted, med billetter booket noen dager i forveien. Antageligvis på kveldstid. Eller kanskje var det morgen. Uansett ble det tydelig ved innsjekk at det var begått en klassisk am/pm-forveksling. Susanne og ungene var alt tilbake på ORA da det viste seg at fettere, brødre, onkler, svogere og svigerinner hadde 12 timer bedre margin på flyvningen enn først antatt. FLL er ikke av de aller verste, men kun benkentusiaster og fastfood-junkies (merk: ikke og/eller) vil trives her i 12 timer ekstra. De fikk kontakt med halvparten av oss, og dessverre den uten bil, og Ubret dermed tilbake til ORA. 

Fetterne var strålende fornøyd med en bonusdag hvor Vegard endelig fikk vist frem lekeplassen, og for oss var det supert med skyss til vårt fly noen timer før pm-avreisen deres. Dessverre viste det seg da vi ankom innsjekks-skranken at flyet vårt var forsinket med tre timer, men heldigvis fikk vi tilkalt Eirik, Elina og Henrik som snudde minivan’en på femøringen og kom tilbake for å hente oss. Akkurat i tide til beskjeden om at flyet vårt allikevel var i rute. Til gjengjeld hadde deres pm-fly pådratt seg en tilsvarende forsinkelse som ikke var like lett å riste av seg. Vi fikk dermed, selv med fake shuttle-service, langt bedre valuta for vårt løene flyplasshotell enn Sandefjordingene, som ikke fikk sjekket inn på sitt hotell før klokken tre på natten. Men hvem trenger vel et hotell på Times Square når man bare er en kvarters Ubertur unna en to timers togtur før en halvtimes gange unna smørøyet? Vi fløy nemlig til flyplassen kjent som «Not an NYC airport». 

Med alle involverte på plass i New York, gikk jentene gåsegang til Kleinfeld, hvor Elina prøvde noen engangskjoler. Der fikk de også selskap av en ferieflørt fra middelhavstraktene som dessverre hadde stått opp på feil ben denne dagen. De typete typene og den yngste av rypene beveget seg samtidig i retning Central Park, men sporet av da det var gode muligheter for å finne ut av hvordan jeg møtte din mor. De hadde det legendary, og lenge etter fikk de selskap av brudefølget, inkludert brudens mor. Hun briljerte med sitt barnetekke og trillet Mari i søvn med vant hånd. Deretter spiste vi italiensk på en medium restaurant som kjendiser visstnok liker. Det var a pitty at vi ikke hadde titta litt i little Italy. Samtidig lå ikke forholdene akkurat til rette for virrevandring. 

Den sentrale parken fikk vente til neste dag, hvor den viste seg fra sin aller fineste side i strålende solskinn. Vegard og Mari løp rundt både på lekeplass og avenuer, ble svelget av såpebobler og fikk nikkedokker til å danse. Det ble også tid til en tur på tivoli før vi skulle møte resten av reisefølget i Boathouse-teigen. 

Ingen New York-tur er komplett uten et gudommelig frihetsbesøk, og etter å ha fordelt oss på et par Ubers, var vi klare for å stirre fakkelbæreren i hvitøyet. Fra båt. Heldigvis hadde de sleske turistfellefyrene overbevist hele følget om at det lureste av alt var å ikke ta den vanlige billigfergen forbi statuen, og vi koste oss gløgg i hjel mens vi så på kaien og fikk falske forhåpninger om at båten kanskje ville komme. Det gjorde den ikke før lenge senere, og med Eirik og Henriks returbilletter virket det tett på utopisk å nå noe som helst. Havnegubben/guiden ga oss et falskt telefonnummer og mail vi kunne kontakte for å få refusjon, og vi følte oss hverken som Finn eller kongen av bakken. 

Med et manglende frihetsbilde under beltet, tenkte vi vi kunne få bedre overblikk over situasjonen ved å komme så høyt som mulig, og siktet oss inn på The Rock som et dugelig mål. Det var naturlig nok utsolgt og antakelig forsinket, så vi valgte et trygt valg: takterrassen på hotellet til 2xE. Barnefamilier passet dårlig inn i klubb-imaget til Hyatt, så vi ble dessverre sendt på dør. Elve- og uberluften hadde gjort oss sultne som skrubber, og vi samlet kompass og kart-kompetansen for å finne nærmeste, og gjerne høyeste, serveringssted. Vi endte opp på en snurr på The View, der vi fikk snacket mens vi sightså, og Eirik fikk beskjed om at flyet hans var kansellert. Etter timesvis i telefonkø, var han booket inn på samme fly som Elina & Co neste kveld, og samme hotell som oss for natten. 

Vi for vår del, kom oss etter en donut-frokost på Times Square hele hjem til ORA uten forsinkelser, mens resten av følget ble ytterligere forsinket. Men de kom seg omsider hjem, snaue to døgn for sent, og vi håper at forsinkelsene og sisteinntrykket ikke ødela totalen. Takk for hyggelig besøk!

There's a place called Kokomo

Lite visste vi om at et av slukene i Flætten skjulte en portal til the upside-down. En merkelig ting med haugevis av ben og lange følehorn åpenbarte seg en dag for Susanne i badekaret. Hun var ikke fremmed for å kjenne den igjen som en tjukk og fet kakerlakk, iverksatte evakueringsprosedyre og tilkalte alle sømmelige nødetater. Da Hallvard kom tilbake, var leiligheten fortsatt evakuert, og han sprayet insektsspray til den store gullmedaljen helt til kreket bukket under. Deretter var alt ved det normale og vi sank inn i den sørfloridianske hverdagstilværelsen. Hallvard tok seg en 4-dagers dagstur til Canadas navle, Yukon, på selveste nasjonaldagen, mens resten av gjengen var tilbake på sjømannskirken og fotballbanen. Vegard rakk akkurat å få med seg sesongavslutningen og fikk en flott pokal for sitt bidrag.

Denne hverdagstilværelsen varte i nøyaktig 7 dager, for på samme fly som oss, en uke senere, satt fetter Henrik&Co klare for besøk. Florida kunne denne gangen by på massive tangmatter, slett ikke uten råtten tangstank. Like fullt gjorde vi minst tre strandhogg. Dessuten var tilfeldigvis også familien Fossbråten i området, og de to fetterne koste seg med to ekstra lekekamerater. Det ble tid til litt grilling ved bassenget, rikingsafari og et kjapt treff på south South Beach. Henrik viste de mer garvede Floridianerne hvordan man takler grønt flagg-bølger, og fetterne løp om kapp helt til knivingen om å være først tok overhånd. Ingen forsvant, og med smil om munnen, overdimensjonerte drinks innabords og klovneneser på plass, bar det tilbake til Flætten.

Vegard var strålende fornøyd med å kunne vise Henrik alle de fantastiske sightene å se og stedene å være i ORA og omegn. De fikk badet i slim, låst seg ute på garasjetaket (med ypperlig utsikt mot vanntårnet), lekt og sett både pysjhelter og potepatrulje, og rakk til og med et besøk på sjømannskirken. Vi fikk også fylt leiligheten med ballonger og bakt kake i anledning ettårs-feiring, og siden vi ikke har våget oss andre steder, dro vi til det eneste stedet vi kjenner til hvor de synger bursdagssangen og gir gratis is til jubilanten.

Vi begynner å bygge oss opp et solid data-grunnlag når det kommer til anbefalte aktiviteter for besøkende, og valgte derfor også denne gangen å vise frem de gladeste alligatorene, mest funky Buddah’ene og vestligste nøklene. På vei til Key West stoppet vi som vanlig innom Robbies, hvor de robbet oss for fisk i innhegningen, som var byttet ut med tidligere nevnte tang. Til gjengjeld sydet det av sultne, fete Tarponer som gladelig strakte hals etter sildene vi dro ut av bøtta. Vi merket allerede nå at varmen begynte å bli uutholdelig og hangrynessen uhåndterbar. Armert med et utall smarttelefoner spurte vi Tripadvisor om råd, og dro til stedet som toppet listene. Dette viste seg å være en lite barnevennlig food truck, så vi vandret derfor videre til kjente og kjære Hard Rock Café på andre siden av byen, hvor Hallvard ble beæret med vriene spørsmål. Key West viste seg for øvrig fra sitt klammeste, men heldigvis fikk vi med oss hot sauce-smaking så vi virkelig fikk åpnet svettekjertlene. Vi fant omsider også sagnomsuste Margaritavilles uteservering, og fikk med oss kveldsmat i solnedgang før det var tid for retrett.

Hjemreise, klassereise og nettverksbygging

Så var det på tide med nok en svipp hjemom Norge. Mari hadde pådratt seg noe som gjorde henne het i toppen, og febersyke barn flyr vesentlig stillere enn friske. Eventuelt kunne det hende det bare var alderen. Vel fremme kjørte vi til Fredrikstad hvor vi fikk oss et par dager med jetlag. Vi var en tur innom hovedstaden for litt jobbing og barnehagebesøk, og Hallvard rakk blant annet å forsove seg til et lunsjmøte før det bar videre til fjells for å delta på Skarverennet. 

I år som i fjor viste fjellet seg fra sin verste side, men i motsetning til i fjor ble rennet denne gangen ikke avlyst. Vi karret oss opp til normal leggetid, og la i vei på vårens vakreste eventyr, det vil si 37 km med motvind og regn. Deler av deltagermassen krydret også opplevelsen med saftige gnagsår. Ingen ble tatt av strykene mens vi raftet nedover den siste milen, og vi kom i mål på rekordtid med negativt fortegn. Det skyldtes ikke oppholdet på champagne-toppen, der vi holdt på å kose oss i hjel mens vi styrtet nedpå godsaker fra sekken i håp om å komme oss derifra snarest mulig. Vel fremme og to måneder etterpå var alle enige om at vi gleder oss til neste år gitt at vær og utstyr er bedre. 

Tilbake på Geilo hadde vi omtrent en halvtime å gå på før vi måtte haste videre til toget. Eirik og Elina skulle flakse videre på nye eventyr, og vi kapret et bord i spisevognen. Den ble full, og det ble også de andre gjestene. For fulle, mente konduktøren, som ga streng beskjed videre til nyutdannet spisevognbartender. Hun pekte ut den mest bråkete makeren på nabobordet, og da vårt relativt edruelige bord var klare for runde to, ble vi i likhet med resten av passasjerene nektet alkoholservering på uviss tid. Forbudstiden varte til den opphørte, og det ville vi merke, forsikret bartenderen. Dette kronet en ellers medioker dag for Eirik og Elina, som akkurat hadde fått melding om at flyet deres til Italia var kansellert. Da forbudstiden opphørte, merket vi det ved at et tidligere ubeskrevet blad i spisevognen kom spaserende med en nyervervet pilsner. Dette førte til en lang rekke beskrevne blader i barkø. Det viste seg snart at skjenkestedet ikke hadde noen omsetningsmål, og like fort som den opphørte, var forbudstiden gjeninnført. Syndebukkene satt rundt det samme bordet som tidligere, uten at vi syntes de hadde vært særlig syndige. Forbudsoppheveren vendte tilbake for pils nummer to, men fikk passet påskrevet og beskjed om at han kunne fortsette festen i Oslo. Vi slo oss til ro med at konduktør-pooper’n hadde minsket sannsynligheten for at vi skulle våkne opp i Halden, og følte oss dobbeltsnytt da det selvfølgelig var buss for tog med endestopp i Fredrikstad. 

Deretter dro Hallvard tilbake til junaiten for å konferere og demonstrere, mens Susanne tok med seg ungene nærmere barnehagen. Vi invaderte Dr. Sandaker og Ing. Sundös residens på beste vestkant, som De i et fåfengt forsøk på å få oss til å føle oss hjemme, hadde døpt om til Frognerslummen. Vi gjennomskuet Dem lett, men forsøkte å passe inn ved blant annet å kjøpe silkeskaut vi ikke aner hva kan brukes til. For ungene var det en smal sak da de lever the ‘tug life fra før av. Mari gjorde sitt beste nattestid for å gjøre vaktene til Marit til et mareritt, da hun hadde kommet seg til hektene og trengte utløp for flyhyl hun brant inne med. Vegard på sin side hadde denne gangen bestemt seg for at barnehagen var skummel, og vi rakk akkurat å tenke at tilvenningen var over, før vi skulle returnere til Florida. Likevel fikk han med seg fotografering og sitt første barnehagekamerathjembesøk. Vegard datet forresten ikke bare barnehage-barn, men fikk også tid til å besøke en del utenombarnehagelige bekjentskaper. 

Mens Hallvard var i Dickie’s fotspor før han besøkte Kelly og Nelson i Canada, fylte Susanne rollen som Narvestad på Sagene. Dagen før avreise rakk vi også å feire Amalies inntreden i de voksnes rekker, med storslått selskap på det trofébefengte klubbhuset til Onsøy JFF. Deretter var det på tide å dra hjem igjen, og selv om vi i forkant forsøkte å utsette Mari for så mange barnehagebarn som mulig, var hun på denne flyturen feberløs, høylydt og umoden. Vi landet for første gang i Fort Lauderdale, ventet en evighet på en Uber, ønsket vi hadde tatt en taxi, men kom allikevel helskinnet tilbake til Flætten.

Påsketider Hey Hey

Vi har vært sløve med å skrive. Resultatet er at vi nesten ikke husker hva vi har bedrevet dagene med, og må tråle gjennom bildebiblioteket igjen og igjen for å bli klokere. Vi har også sett enorme mengder Game of Thrones, siden vi kan huske å ha sett de syv første sesongene om igjen før siste sesong startet. Utover det var vi etter besøket av Herr og Fru Hagen tilbake i normal rutine, dvs. babysang på tirsdager, fotball på søndager, og Hallvard bortreist store deler av tiden. Han var f.eks. en dagstur til Santiago, en uke i California og en uke i Brasil før påske.

Heldigvis fikk han en unnskyldning til å være hjemme i påskeuken, da Moster Monster og Farbror Musling dukket opp som julekvelden på nissen. Vi nøt godt av Moster og Farbrors mysiga daycare, og i tillegg til at Vegard lærte seg litt svensk, fikk Micke oppdatert seg på rettskriving av blant annet bæsj på norsk. Samtidig ser det ut til at Katrine lyktes med sitt mål om å lære Mari dansk i løpet av oppholdet. Iallefall traver hun rundt og lager det vi tror er danskelyder, protesterer høylydt når hun blir nektet ølservering, og er påfallende lite interessert i pølsene vi serverer. Antagelig er de ikke røde nok. Ellers koste vi oss i finværet med spaser- kanal- og bryggeriturer, basseng, strand og baseball.

Ettersom Mari enn så lenge passer bedre i babybjørnen enn Vegard, ble flere middager tilbrakt ved at en av oss spankulerte søvndyssende rundt med Mari. Da hun dessuten foretrekker å innta horisontalen fremfor vertikalen for å få sove, endte vi med en snorkende fornøyd 4-åring plassert i vogn, og en overtrøtt skrikerunge på magen. Lite visste vi om at problemene våre kunne løses ved å tippe 4-åringen ut av sportsdelen og ned i oppbevaringskurven under (hvor han sov like godt og enda lykkeligere). Dermed kunne skrikerungen ta plass i overkøya (hvor hun falt i søvn uten et knyst) og kveldene ble desto hyggeligere for resten av følget. Vi har altså vært i besittelse av en søskenvogn helt siden september i fjor uten å være klar over det. Heldigvis fant vi ut av dette før en planlagt rute innom samtlige lokale bryggerier av størrelsen nano til mikro. Vi hadde nemlig nylig også oppdaget at det finnes minst tre, kanskje så mange som fire, bryggerier i meget bekvem rulleavstand. Det hele endte med en fortreffelig aften med klossmajor, jukebox, tko på alle under fem, og syndige mengder mikrobrygg og regn. Våre utrente baseballøyne fikk også se Marlins tape nok en kamp. Vi bet oss merke i at reglene er bemerkelsesverdig forståelige og at arenaen i Miami er litt større enn den i Jupiter. 
 

Dessuten har Vegard lært seg å lese og skrive.

Silver Alert

Kulda i Florida er bitende. Heldigvis er den også sjelden, men det hjelper lite når det står på. Vi vurderte en stund å be de tidligst tilreisende om å søke om utsettelse, men heldigvis tittet solen frem tidsnok til at vi slapp slike tiltak. For å slå ihjel tiden frem til vi fikk besøk, hadde Hallvard pakket kalenderen full av konferanser, mens Susanne heltemodig holdt Fortet. Hun kjøpte inn det som trengtes for å gjøre om leiligheten til en familie-barnehage med Labyrint-tema, og fikk også med seg en SuperBowlfest hos fotballkompisene til Vegard før hun ble jaget på dør av en kjælen kakerlakk. Ukene gikk, og plutselig var det duket for besøk. Den gjenvendte gubben tok med seg det yngste barnet på handletur, mens de to mellomste i familien slappet av på kino. Kinobesøket tikket alle bek- og vemmelighetsbokser, og de koste seg med altfor høy lyd, popcornbestilling fra setet og digre begre med smeltet ost som man kan helle over popcornet for virkelig å få utbytte av reiseforsikringene.

Deretter var det klart for at Mumi og Bassen snek seg inn i den floridianske tilværelsen. Vegard var som vanlig så oppspilt at han nesten ikke klarte å sove, før han sovnet og ikke var til å vekke før våknedags. Med besøkende på plass, tok vi turen til stranden mens det ennå var vær til det. Den friske brisen var utelukkende forfriskende tenkte vi, helt til vi bet oss merke i at det meste av spraysolkremen utenfor jetsprayens episenter hadde blitt tatt av vinden, og vi vandret rundt som noen stilige polkazebras. Heldigvis var vi såpass svidd at den flaue rødrosafargen raskt gikk over til slafser av død hud som vi villig flasset vekk, og dermed beholdt zebrastilen til langt etter Pridefestivalen. Det var nemlig Pride på gang, hvor vi fikk med oss paradens hale.

I sin konfererende iver, fòr Hallvard avsted til et isøde hvor alt på veien var kansellert grunnet de elendige værutsiktene. I Florida var det derimot duket for sumpsafari, golf og glede, før vi (fulltallige igjen) feiret Vegards 4-årsdag som om det ikke var noen morgendag. Han fikk på seg langreist krone fra Tåsenløkka, akkompagnert av live gratulasjoner fra samme sted, og inspirert av paradegrenen til Pride, fylte vi leiligheten med ballonger. Vi har gått med sprekkskrekk hver eneste dag siden, helt til Susanne tok til vett og ga Vegard et lynkurs i effektiv ballongstabbeteknikk. Selve bursdagsfeiringen var stor stas, og Vegard fikk satt kakeutformingskunstene til Mumi skikkelig på prøve da han fikk velge utforming fritt og gikk for den utrolig komplekse geometriske formen firkant. Firkanten ble forvansket til svømmebassenget, hvor røde og gule seigmenn plasket rundt i de lekreste kremer.

Svømmebassengområdet og lanaien var der vi tilbragte mest tid, når vi ikke var på cruise eller i Key West eller liknende. Vi var nemlig på cruise. Til Bahamas. Og deretter i Key West. Så æddabædda. Vi gidder ikke engang nevne det nitriste været på Bahamas før vi fikk med oss en aldeles overdreven romsmaking. I Key West fikk vi med oss det vi kjente til av Hemingways stambuler, dvs. Sloppy Joe’s – han var nok en ensidig fyr. Vi bestemte oss for at det ville være triveligere med middag et sted der vi ikke bare kunne se hverandre snakke. Vi var også innom et frokoststed hvor de lokale hanene lot seg fascinere av barnevognen med lett sovende baby. Jostein og Hallvard fikk prøve seg på diverse angstvarianter der de tygget seg gjennom hot sauce etter hot sauce. Heldigvis hadde damen bak disken på forhånd anbefalt å gå til anskaffelse av passende forfriskninger. På vei til og fra Key West var det kun flaks som gjorde at ikke fisker og hai knabbet med seg fingre, da vi stoppet for å mate dem langs veien. Ah – hvilke eventyr.

Tilbake på ORA ble Jostein kretsmester i både dykking og kortlengdemaraton, mens Mumi nektet å bekjempe jetlagen for å være klar til dyst når Mari eller Vegard fant det for godt å starte dagene. Ellers ble grillanlegget til stadighet testet med de smekreste grillretter. Vi fikk også klemt inn en baseballkamp og litt kanalsafari, samt Vegards fotballøkter og noen Funkye Buddaher. Det gikk ikke bedre enn at tiden gikk så fort at det plutselig var duket for hjemreise igjen. Avreiser er sørgelige saker, og Hallvard har booket flere konferanser og demoer for å fremprovosere flere besøk. Vi tror vi begynner å nærme oss noe, så det gleder vi oss til!

Dessuten har Mari begynt å gå.

Nå vil du tro det

Jul i Norge

Flyet hjem ble 2-3 timer forsinket, og vi slapp ikke unna Maris symfoni denne gangen heller. Hun sovnet heldigvis etter hvert, men vi hadde ingen seng å legge henne i, så av flyturer vi kan huske, var denne blant de verste. Vegard derimot satt rolig og rundet Hakkebakkeskogen to ganger, så De Utrolige 2, ble trøtt og la seg til å sove. Det var dårligere stilt da vi kom frem og han meldte at han var kvalm midt i TaxFree’en. En snarrådig mor dro frem en pose av sekken som straks var full av flymat, og planen om å dra innom barnehagen ble skrinlagt. De av oss som ikke var født i fjor hadde planlagt julehjemturen bedre enn Mari, som ikke hadde noen gamle vinterklær å ty til. Hun ble dermed utkledd som kylling, da Halloween-drakten var det varmeste plagget vi fant i leiligheten før vi dro.

Vi gjorde unna litt gaveoverlevering på Oslo S før turen bar videre til Kråkerøy. Der fikk vi etter hvert et gledelig gjensyn med Volvoen, og som den slue sniken han er, utnyttet Ronny at de tilreisende fortsatt var på EST og frarøvet oss all gleden med å legge om til vinterdekk. Vi hadde noen dager på berget fulle av jetlag, og én dag med oppkast for Vegard sin del, før selveste julaften. Med 15 til bords var det klart for en tradisjonell Kråkeribbemiddag før arbeidet med å grave frem juletreet kunne starte. Klokken slo 05:00 før de siste sa seg ferdig med oppdraget. Dagen etter stod en utradisjonell ribbemiddag med den andre siden av familietreet for tur, og Vegard gjorde store øyne da det var snø i Sommerfjord. Mari forsto at det aller mest spennende foregår over ankelhøyde og debuterte på to fot.

Selv om Vegard hele tiden skulle ønske han var et år eldre, hadde vi en fin romjul innom Fredrikstad før turen gikk videre til Geilo. Der feiret vi nyttår med pinnekjøtt av lekreste sort, før vi måtte vende snutene tilbake til hovedstaden for at Vegard skulle få renovert passet sitt og Mari fylle på vaksinene sine. Forberedelsene til passtimen kunne knapt gått dårligere, men nå har vi i det minste et nytt pressmiddel om vi vil få ham til å gjøre som vi vil – nevner vi ordet fotoboks ser vi nå umiddelbart skrekken i øynene hans.

Takket være Julio hadde vi en leilighet for oss selv i Oslo ikke langt fra barnehagen, hvor Vegard smatt rett inn i rutinene fra første dag. Etter å ha gitt og fått haugevis med klemmer, fortalte han stolt hva han hadde drevet med i USA. Han var spesielt kry over å spille fotball og å ha basseng i bakhagen.

Vi fylte ellers kalenderen med diverse reunions, juletrefest, middagsbesøk, barsel-besøk, jobbing og jobbavvikling. Den årlige juletrefesten var igjen en suksess, og over 90 av våre nærmeste Wilhelmser var samlet. Bestemor/oldemor Evy er nå slått til tippoldemor i en alder av 77, og fordoblings-raten til Wilhelmsenene tatt i betraktning, spørs det om lokalene rommer oss neste år.

Omsider var det på tide å returnere, noe som krevde en omfattende ompakking. Vi fikk testet kapasiteten på vaskemaskinene til Kristina og loftet til Mumi og Bassen, og rasket med oss det vi syntes vi trengte. Lite visste vi om at det i Fort Lauderdale ikke var varmere enn en god vestlandssommer, og angret bittert på å ha lagt igjen langbukser og Maris kyllingdrakt. Den fantastiske kickstarter-tannbørsten Hallvard hadde ventet på siden 2017 endte også opp på loftet. Hvis du vil ha en tannbørste som ikke rengjør tennene, eller foretrekker å riste kjeven med en dirrende silikondings, er dette produktet for deg. PM Hallvard.

På flyturen tilbake fikk vi avkreftet at Maris flyhyl var en firegangs-forseelse, og gleder oss allerede til neste tur. Heldigvis er det noen måneder til, og de aller fleste i flyet var eldre og hylte mindre, så vi har et håp om at vi kommer dit en gang.

Advent i Orlando

Så var alt ved det vante igjen. Bortsett fra at været tilsier at vi bor på prærien i Canada fremfor tørrlagt sump – vi har sett temperaturer helt nede i 11 grader. Brrr… Vi fyrer så godt vi kan med AC og drømmer oss tilbake til peis og ulltøfler i Norge. Når det er sagt, drømmer vi oss ikke tilbake til å leve fra koffert til hånd på sofaer rundtom. Nærmere bestemt Orlando – Fort Lauderdale – Miami – Oslo – Fredrikstad – Sandefjord – Fredrikstad – Geilo – Oslo – Fredrikstad – Skjeberg – Oslo – Drammen – Fredrikstad – Grålum – Oslo – FL. Listet opp på denne måten, synes turneen enda mer strabisiøs enn den faktisk var. Men det får vi skrive mer om siden – dette innlegget er forbeholdt førstnevnte.

I Orlando var gjensynsgleden stor da leiehuset ble fylt med de tidligere nevnte cruisefarerne med Cruisetina i spissen. Hallvard konfererte, men sluttet seg til det gode selskap etter noen dager. Han kom akkurat for sent til Ronnys crashkurs i stuping og Dagheids påfølgende blåfuglparodi, men fikk med seg både park og recreation. Huset var stort og flott, hvorav det første er selvsagt, siden vi var seks voksne og like mange barn. Her koste vi oss med pepperkakebaking, varm jaccuzzi, kaldt basseng, hodestifting, barnevennlige shoppingturer, gjemsel og kansellerte GPS-rakett-utskytnings-utflukter (GRUU).

Vi startet med Universal Studios. Ronny var ør i hodet etter tidligere nevnte leksjoner, og stilte som med-barnevakt for de som trakk Mari-strået på vei til de forskjellige attraksjonene. Etter at første attraksjon var gjennomført, var Mari-strået utvidet til Mari-, Vegard- og Casper-strået. Det viser seg at nymotens teknologi kan gi altfor virkelighetsnære opplevelser, og det var full brown trouser alert så snart 3D-berg-og-dal-simulatoren med Minions smalt i den virtuelle bakken. Til gjengjeld ble alle køene deretter to barn kortere, så generelt i parken var det til alles glede. Vi nøt korte køer dagen lang, og avsluttet med en runde i mørket blant ildsprutende drager i Harry Potters rike.

Neste parkbesøk var hos Disney, som vartet opp med to timer billettsjekk-kø. Heldigvis fikk vi 12 first time visit-brosjer som på alle måter tok brodden av ventetiden. Vi hadde jo til og med vært der før og lo vår råeste Langbein-latter over å ha snytt Walt for to ekstra badges. In your face! Resten av dagen hadde vi altfor mange amerikanere in our faces. Det viste seg at billettsjekk-køen kun var forsmaken på hva en Disney-park, og kanskje særlig Magic Kingdom, har å by på når det er første dag i skoleferien. Som om ikke det var nok å måtte stå timesvis i kø for selv de kjipeste attraksjonene, bød hele parkområdet på en fullblods kø-opplevelse, hvor man gikk i kø uansett hvor man skulle. Heldigvis smittet humøret til de voksne over på ungene. Bortskjemt på kroppsvarme, merket man godt da køene begynte å avta i 20-tiden at gradestokken viste rundt femten grader. Som plaster på kø-såret, vartet Disney heldigvis opp med litt magi mot slutten av dagen, og da klokka nærmet seg midnatt var det også mulig å komme til på de mer populære attraksjonene – enten ved å stå i kø, eller ved å benytte express-passene vi hadde misforstått. Alt i alt en helt magisk dag.

Inspirert av tidligere parksuksess, bestemte vi oss for å besøke enda en park. Dyreplagere er ikke særlig populære, tenkte vi, og satte kursen mot utskjelte Sea World. Willy var long gone, mens slektningene hans har plukket opp hansken og gjør de mest fantastiske triks i et relativt trangt akvarie. Likevel er det sjelden vi er så nær spekkhoggere, delfiner, pingviner, sjøløver, skilpadder, haier og fisker i alle former og fasonger, så vi syntes det var riktig så stas. Dessuten henger det masse plakater i hele sjø-verdenen om at alle disse dyrene og mange andre dyr hadde hatt det mye verre hvis ikke de fikk komme dit. Denne parken var også motstykket til Disney hva gjelder folketetthet, og kunne by på tomme kø-innhegninger så langt øyet kunne se. Til gjengjeld var den eneste karusellen Vegard kunne tatt stengt, mens resten var forbeholdt de over 137cm. De fleste av barna i reisefølget var maks 136cm, men vi voksne tok tur etter tur i regnet sammen med resten av skandinavene som besøkte parken. Der skjønte vi godt hvorfor høydebegrensningen var satt, og gledet oss over at barna tilsynelatende lot til å trives med å glo på akvariekreaturer sammen med Ole. Sistnevnte hadde Ronnyhode etter et litt for langvarig møte med et biprodukt fra de karibiske sukkerrørsplantasjene kvelden i forkant.

Etter Sea World, skyndte vi oss tilbake til huset og rakk ikke å pakke koffertene før resten av gjengen kom tilbake. Vi pakket sakene i ly av nattens mulm og mørke, før vi bega oss ut på den nesten fire timers kjøreturen tilbake til Fort Lauderdale, for å pakke ferdig før hjemreise til Norge. Heldigvis er Florida utelukkende flatt og veiene snor-rette, hvilket gjør det lett som en plett å holde seg våken kl 03 på natta.