Så var det jul igjen

Nå har vi unnagjort alt skolearbeid for dette semesteret. Etter å ha kjempet oss gjennom to eksamener tidligere i uken samt en beinhard presentasjon med Mr. Epleskrott og kompani i dag, er det deilig å kunne finne fram strandhåndklærne og slå følge med de besøkende på strendene rundt om på øya uten å tenke på at vi kanskje burde arbeide med et eller annet gruppearbeid. Vi har nemlig ikke holdt oss for gode for stranden, selv om vi har hatt skolearbeid å få gjort. Susanne og Eirik har benyttet muligheten til å surfe på det flateste vannet Waikiki har å by på, før vi tilbrakte resten av dagen på lesestranden hvor vi forberedte oss mentalt på sesongens siste presentasjon som varte i omlag halvannet minutt per person. Etter å ha psyket oss opp en hel dag har vi hutret oss tilbake til leiligheten og ut igjen for å spise god mat. Temperaturen har ikke vært mer enn 295.15 K et par kvelder her, og det er selvfølgelig uhørt. Vi vurderer å se oss om etter en stilongssjappe om ikke mildværet kommer snart.

Bortsett fra kuldesjokket, det nyankomne besøket og endt semester har det vært relativt rolige dager. Det ble litt ståhei og enda bedre stemning da bagasjen til Sidsel og Eirik (som vi antar er fylt til randen med julegaver) kom til rette to dager etter at den skulle ha vært her. Tross alt finnes det verre ting som kan skje enn at bagasjen blir to døgn forsinket. Den kunne for eksempel blitt tre døgn forsinket eller ikke kommet i det hele tatt, hvorpå det siste eksempelet nok stikker av med en soleklar førsteplass på versthetsskalaen. Forøvrig beklager vi at Lohilohi til tider er seg selv lik, men dette har en sammenheng med middagsvanene vi har lagt til oss nå som besøket er på plass. I det minste venter dere ikke forgjeves.

Eddie would go

Torsdag gjorde vi oss ferdig med semesterets siste, nevneverdige presentasjon. Det er godt å bare ha eksamener igjen, så vi kan ta opp igjen bekjentskapet med lesestranda og arbeidsfrie kvelder.

Hverdagen har forsåvidt ikke bare vært preget av arbeidskvelder hittil heller, i forrige uke var vi f.eks. i år som i fjor på Scandinavian Christmas Party, hvor vi åt grøt og drakk gløgg. Middagen besto av svensk julemat, inklusiv skinke, sild og poteter. Delfinene plasket i bassenget utenfor i kulden, mens vi julet oss innendørs. Som seg hør og bør i staselig lag lot vi oss transportere i bil med avlang form, og det hele var en riktig så trivelig opplevelse.

I tillegg har vi rukket et par turer oppom nordsiden av øya siden sist. Det er sikkert en del som har fått med seg at et uvær nylig sendte avgårde noen store bølger i retning O'ahu. Tirsdag forrige uke var de store nok til å arrangere en eksklusiv surfekonkurranse til minne om Eddie Aikau, for første gang på fem år. Eddie var en sjøvant supersurfer som forsvant til havs etter et havari da han skulle padle etter hjelp for ca. 31 år siden. Konkurransen er kun for spesielt inviterte, og krever bølger på minst 6 meter i en måned for å kunne arrangeres. Denne dagen var bølgene på opptil 15 meter, og mer enn 20 000 tilskuere tok seg tid til å se på, inklusiv oss.

Vår andre North Shore- utflukt fant sted mer nylig, for ikke å si igår, hvor vi dro til huset til en annen Eddie. Dagens Lohilohi-bilde er derfra, og som man ser var det godt med folk også der. Tema var nasjonalitet, men de fleste gjestene var skandinaver uansett, så det var ikke så spennende. Det var iallefall en artig tilstelning, med unntak av sengeplass ved siden av et tyskt snorkemonster. Vi holdt ikke ut levenet, da de lavfrekvente brummelydene til og med skapte resonans i madrassen, så vi søkte tilflukt på stranden. Det var hyggelig å våkne opp av at solen sto opp, til bølgebrus, skilpadder og sandkrabber.

Nå er det bare én dag og to eksamener til vi får besøk av Sidsel og Eirik. Det blir trivelig, og vi noterer også med interesse at Torstein har tatt til vett og bestilt seg tur. Det blir bra. Forøvrig kommer Lohilohi-fasit fortere enn svint.

Ad: Lohilohi

Som seg hør og bør er Lohilohi treg. I dag vil han ikke være på plass før klokken 10:30. Dessuten er det en del som taler for at han ikke vil komme klokken åtte i dagene som kommer. Derfor kommer han til å være på på plass ved midnattstider resten av perioden. Overført til norsk tid betyr altså dette at Lohilohi er på plass halv ti i dag, og neste luke kommer klokken elleve i morgen formiddag.

Grå hverdag og kalenderfakta

I dag gjorde vi en fyr hoppende glad og fornøyd. Jevnlige lesere har sikkert fått med seg at vi har jobbet med å realisere drømmene til en kreativ sjonglør dette semesteret, og det er altså denne fyren det er snakk om. Vi leverte fra oss prosjektet for to uker siden, og presenterte det hele i dag. David, som han heter, har gått fra å ønske seg ekstra grunker i grunkeboka til å ville slutte på skolen, selge alt han eier og satse 100% på seier over Goliat. Vi håper bare at det ikke er falske forhåpninger vi har gitt ham.

Mens Susanne gjorde unna semesterets mest skremmende presentasjon i går, sitter Hallvard i skrivende stund og kaster bort tiden på en eksamen som skal leveres imorgen. Etter den er unnagjort er det kun et par presentasjoner og rapporter til vi får besøk og juleferie. Det merkes på manglende fritid at vi har hatt et gruppearbeids-semester.

Vi har imidlertid fritid nok til å laste opp ett bilde om dagen og løpe litt rundt på øya og gjemme vår lille, langsomme nisse(lue). Beklager link-rot på dagens luke, det skal nå være i orden. Forøvrig minner vi om at man også i år får deltagelsespoeng, så selv om man ikke finner Lohilohi kan det lønne seg å svare for å henge med videre. For å unngå uklarhet forklarer vi like gjerne reglene her. Først og fremst går de ut på å finne Lohilohi, som det er et stort bilde av i forrige innlegg. Når man tror man har funnet ham trykker man på linken "Jeg fant Lohilohi!", fører inn svaret sitt i skjemaet i høyremargen og sender det avsted. Vi opererer med mystiske bonuser og trøstepoeng, så sliter du med falkeblikket en dag bør du allikevel ikke gi opp. Dessuten vil det bli gitt oppdateringer på bloggen om lukeåpningstidspunkt, og som mange allerede har fått med seg blir de første tre svarene belønnet. Poengene dere samler vil deretter bli oppdatert med ujevne mellomrom i en kommende statistikk-oversikt, der man kan se hvem som ligger an til å stikke av med ultrafete, sjokksmoothe Lohilohi-premier. Fasit kommer etterhvert, og samtlige luker er åpne helt til vi røper gjemmestedene. Vi kan avsløre at fasit for første luke legges ut tidligst den 5.desember. Lykke til!

Lohilohi

Nå har det plutselig blitt 1.desember, og vi har hatt store planer om å sette igang en julekalender også i år, men så har det seg slik at HPUs presentasjonsfokus er over middels skarpt, så vi har vært nødt til å prioritere. Det vil si at vi ikke gir etter for den enorme stemmestormen i høyremargen her som i klart flertall endte på det konservative ønsket om en Wikiwiki-reprise. Isteden må dere nøye dere med hans ekstremt langsomme og langørede bror, Lohilohi. Vi har overtalt ham til å gjøre en innsats for å holde konseptet nogenlunde likt, men siden han er så treg som så, får det konsekvenser. De som er rever på "Finn Willy", "Hitta Hubert", "Finn Holger" eller den mer internasjonale versjonen "Where's Waldo" kan allikevel glede seg. Lohilohi kjører samme stil, og dukker opp på de utroligste steder hver Hawaiimorgen ca. 08:00 frem til julaften.

Desember kom som julekvelden på kjerringa, men for et par uker siden fikk vi et par hyggelige overraskelser i posten som minnet oss på at det faktisk blir jul selv om sola skinner hver dag. Tantene Inger Johanne og Elisabeth tenker på oss helt der hjemme fra, og sendte oss en hyggelig julehilsen. Så nå har vi pyntet til jul. I tillegg trodde Julie vi hadde bursdag begge to, og sammen med en pakke til hver fant vi både julemarsipan og diverse sjokoladeplater. Vi har selvfølgelig spart og gledet oss til vi kan sette oss ned og nyte en pølse hver til Nissene på Låven. Det blir nok først på onsdag, da vi er ett skritt nærmere en velfortjent juleferie.

Av annet nytt kan det nevnes at vi feiret torsdagen med å være takknemlige hos Eddie&Co på North Shore, med saftige kalkuner, skinker og bugnende tilbehør som seg hør og bør. Boller og vestlandslefser gikk ned på høykant hos både amerikanere og nordboere. Vi rakk også å få med oss en surfekonkurranse på vei hjem. Ellers vil vi gjerne gratulere Master Eirik med vel overstått. Nå gjenstår det bare å glede seg til reisen. Eirik og Sidsel kommer nemlig en svipp til Hawaii i julen i år som i fjor. I mellomtiden leker Pablo mest sannsynlig med Kathrin og Trond.

Daniel kommer. Kommer du?

Etter forrige innleggs historiefokus prøver vi så godt råd er å holde oss til nåtiden, men noen tilbakeblikk blir det ettersom dette innlegget ellers ville vært unnagjort med setningen "vi skriver innlegg". Så dermed trekker vi fram relevante levninger og beretninger og fortsetter.

Vi har hatt et hyggelig møte med en Apple-fanatiker, som vi til alt hell har kommet på gruppe med. Vi snakker altså om datamaskintypen som stort sett ikke går sammen med noe som helst. Gruppearbeidet består i stor grad av å generere en presentasjon, og epleknotten har trumfet gjennom ildkuler som farer over skjermen og etterlater skrift, samt overganger mellom lysbilder som ville gjort selv den garveste sjømann sjøsyk. På toppen av det hele synes foreleseren at dette er topp toppesen. Så feil har vi altså tatt i alle år.

For ikke å forvitre helt av all skolejobbingen, har vi forsøkt å presse inn litt trening mellom slagene. Etter en knevennlig økt på et treningssenter like i nærheten bestemte Susanne seg for å bli medlem. Forholdene ligger godt tilrette for at hun skal havne virkelig på kjøret, med en treningsdealer som ringer daglig for å kontrollere treningsprogresjonen.

Av andre fysiske aktiviteter kan det nevnes at vi i går endelig la ut på hiken Haiku Stairs, populært kalt "Stairway to Heaven". De fleste husker nok denne fra Magnum PI, i episoden J. "Digger" Doyle fra 1981. Siden den gang har hiken blitt stengt, gjerder satt opp og vakt innleid for å holde turglade mennesker unna. For å omgå alle barrierer, satt vi kvelden før og undersøkte det hiker-fiendtlige nabolaget med Google Street View for å finne ut hvor hiken startet. Tilfreds med enden av Lolii Street, gikk vi og la oss, med vekking satt til 03:45. Den tidlige starten skyldtes rykter om at vakten først inntok posten kl 06:00. Etter å ha fått bekreftet at både Audun og Orestis var våkne og freshe, kjørte vi avsted for å plukke dem opp. Audun var parat, mens Orestis var i koma. Han våknet ikke før Katrine og Susanne hadde klart å snike seg inn i bygget og banket liv i ham. Dette må ikke tas bokstavelig, de banket selvfølgelig på døren, men uansett kom den beduggede grekeren seg heldigvis med i siste liten. Forsinket med 25 minutter og enda mer engstelige for at vakten hadde startet skiftet sitt, kom vi oss omsider avgårde. Vel framme smøg vi oss forsiktig ut av bilen og listet oss så stilt på tå for ikke å vekke naboene. Det hadde vi sikkert ikke gjort heller, hadde det ikke vært for at samtlige hager var fylt til randen med gneldrebikkjer som ikke akkurat sov som stener. Dermed lusket vi rundt, mens gneldrekoret vokste seg høyere for hvert skritt vi tok, og ønsket vi hadde tatt med oss biffer og pølselenker vi kunne kastet over gjerdene. Stort bedre ble det ikke da det minst tre meter høye gjerdet som skulle forseres viste seg å være bekledd med klaprende skilt og hengslete metall. Den stadig voksende gneldre- og gjerdelarm-symfonien førte til at lys ble tent og silhuetter viste seg i dørene. Preget av ulovlighetene fikk vi hetta og duret rett inn i den mørke jungelen der vi utstyrt med tunnellsyn gikk oss vill med blinkende lommelykter. En drøy time senere var solen på vei fram og veien til starten av trappene funnet. Fornøyde med at vi til slutt hadde funnet fram og at vakten glimtet med sitt fravær, gjøv vi løs på de 3922 trappetrinnene som ville ta oss til toppen av Pu'u Keahiakahoe.

Disse himmeltrappene ble bygget under andre verdenskrig, som forøvrig er en helt ukjent hendelse for en av våre forelesere. "Hmm... What happened in Germany during the 20th century that may have caused this?" lirte han av seg her en dag. Samtlige klassekamerater vekslet blikk og trodde ikke sine egne ører, og en tysk medstudent svarte ganske lavt at tja, kanskje et par verdenskriger eller noe, det kan jo ha hatt en liten innvirkning. Men tilbake til trappene; da amerikanerene ble innvolvert i krigen hadde de behov for å kunne kommunisere med marinefartøy rundt om i verden. Løsningen ble den topphemmelige radiostasjonen Haiku som ble åpnet i 1943. Ettersom vanlige vakuumrør ikke kunne produsere kraftige nok signaler, henvendte de seg til Alexanderson og ba pent om lov til å bygge en variant av vekselsstrømsgeneratoren hans. Det fikk de lov til, og det endte ikke bedre enn at de snekret sammen en antenne som strakk seg utover hele Haiku-dalen for å få tilstrekkelig høyde. For å komme seg lett opp til toppene bygget de en stige som gikk hele veien opp. Trestigen har siden blitt erstattet av en metallstige, og vi var fornøyde med at vi rakk å gå turen opp før den blir erstattet med rulletrapp.

Vakten vi tidligere hadde vært så redde for stod forøvrig parat da vi nådde bunnen av trappene igjen. Han skulte stygt på oss og tok opp telefonen for å ringe politiet, før han smurte på seg et digert glis, klappet i hendene og gratulerte oss med vel gjennomført hike. Deretter anbefalte han andre hiker rundt omkring på O'ahu, og viste oss den beste veien å snike oss inn til Haiku Stairs dersom vi skulle få lyst til å ta turen igjen.

Forøvrig kan det hende vi har glemt å nevne at vi har gledet oss til Jack Johnson-konsert, men slik har det altså vært. Dagene har gått og vi har gledet oss, og så var det fredag den trettende, og vi slapp å glede oss mer. Konserten var bra til tross for at vi ikke vant et eneste surfebrett. Vi har allikevel vært ute og surfet med våre gamle surfebrett uten JackWax.

Av andre nevneverdigheter kom vi nesten med i en episode Lost her om dagen, og legger ved følgende spoiler for sesong 6, episode 8 - Recon:

Neste sesong begynner neste år, og mens du går og gleder deg til det, går vi og gleder oss til å gå inn i det nye året sammen med Maria og Daniel.

Historien om Hawaii

I dag er det Veterans Day, og vi har brukt mesteparten av fridagen på å jobbe med et skoleprosjekt. Siden vi ikke har drevet med noe spennende siden sist, benytter vi muligheten til å gjøre rede for en liten del av Hawaiis historie:

På denne dagen for omlag 40 millioner år siden forflyttet stillehavsplaten seg over et relativt hett område, mens det sydet og kokte på havbunnen. Det hete området har stått på stedet hvil i ca. 80 millioner år, mens jordplaten raser avgårde over det i 1,14*10^-8 km/t (eller 10cm i året dersom du foretrekker ukonvensjonelle hastighetsmål). Platen hadde nettopp lagt om kursen fra nord til nordvest, og dette er i bunn og grunn årsaken til at vi ikke ligger og plasker 4 km over havbunnen i skrivende stund. Omtrent 34,9 millioner år senere hadde undervannsvulkanen spydd ut nok lava til å forme Kaua'i, den eldste av Hawaii-fjellryggens største øyer. For enkelhets skyld antar vi at hele Kaua'i brøt havflaten på én dag. Etter ytterligere 1,1 millioner år poppet O'ahu opp, etter at vulkanene som nå utgjør fjellkjedene Ko'olau og Wai'anae hadde gjort sitt. 39,5 millioner år etter det hele startet, tøt den siste av dagens bebodde øyer, Hawai'i (Big Island), opp fra havet.

Det er verdt å merke seg at vulkansk aktivitet ikke stoppet med det. En av vulkanene som formet Big Island, Mauna Loa, er fortsatt aktiv og størst i verden. En annen vulkan på samme øy, Kilauea, er til sammenligning langt mer aktiv, og kan til og med kanskje sies å være verdens mest aktive. Den har hatt utbrudd siden januar 1983, og forsyner jevnlig de andre øyene med vog. Så sent som i mars 2008 eksploderte deler av den slik at man gjorde klokest i å beholde sykkelhjelmen på i et område á 0,3 kvadratkilometer rundt. Med andre ord er Hawai'i fortsatt under konstruksjon, mens Kaua'i og O'ahu er i ferd med å vaskes bort. Som en trøst, blir de erstattet av Loihi som forventes å dukke opp av havet om knapt 200 000 år.

Etter de var formet, fikk de ferske øyene være i fred relativt lenge. Først for omtrent 1400 år siden fant de første polyneserne frem hit fra Marquesasøyene. Dette var riv ruskende gale, men dyktige mennesker. Etter å ha merket seg at en landfugl ikke hadde planer om å legge eggene sine på øyene deres, men heller trakk nordover, konkluderte de med at det måtte finnes land i samme himmelretning. Med naturen som navigasjonsutstyr la de ut på ferden nordover. Uten å vite hvor lenge de kom til å være til havs, fylte de kanoene de hadde til rådighet med barnebærere nok til å unngå innavl, samt mat de håpet var nok til å overleve overfarten og dyrke ting der de måtte havne. Etter ca. 30 dager støtte de på de Hawaiianske øyer, og slo seg ned der. Fuglene de hadde observert hekker forøvrig i Alaska. Av en eller annen grunn er det langt dårligere med polynesiske bosetninger der.

700 år senere fant en gruppe tahitianere veien til øyene, bestemte at de var bedre enn marquesianerne, og ble den nye overklassen. En av tahitianerne, La’amaikahiki, slo bokstavelig talt ihjel overfartstiden med å hamre løs på sin flotte Pahu-tromme. Tahitianerne tok også med seg body boards, som de senere videreutviklet til longboards og dermed oppfant surfing. Øylivet ble etterhvert organisert i flere småkongedømmer, som til stadighet kriget mot hverandre. Kongen befant seg på toppen av hierarkiet, deretter fulgte sjefsstatsråden og ypperstepresten. Ali'i, eller sjefene som hadde oversikt over beboerenes stamtavler, ble tildelt land av kongen, der makaainana (mennene i gata) fikk bo. De gjorde alt det harde arbeidet, mens ali'iene og kongen nøt godt av skattene de måtte betale. Som om ikke det var ille nok, fantes det en enda lavere klasse, bestående av kauwaene, som igjen var makaainanaenes slaver. Hadde man våknet en dag og vært kauwa, kunne man slått seg på skulderen og innsett at bunnen var nådd. Mellom ali'iene og makaainanaene var kahunaene. De var eksperter i for eksempel kanobygging, medisin og heksekunst. Kapu-systemet var øyboernes rettesnor, og forbrøt man seg mot dette, måtte man finne seg i kvelning eller ihjelklubbing.

Til tross for harde kår, levde de lykkelig nok til å øke befolkningstallet til ca. 300 000. En helt vanlig januardag i 1778 våknet de alle til et digert brak, da den første turisten ankom øyene, i form av den notoriske grunnstøteren Kaptein Cook. Hawaiianerne antok det var guden Lono som kom tilbake, men ble isteden overrasket av et skip lastet med noe så lite guddommelig som britiske sjømenn, syfilis og gonoré. Året etter tok de knekken på Cook, da han ikke fulgte gudekalenderen, og 100 år senere hadde befolkningstallet sunket med ca. 80%. Misjonærer hadde det derimot blitt flere av, og de brakte med seg Jesus, Gud, kakerlakker, rotter og mygg. Amen.

Én av de overlevende var Hawaiis Hårfagre, Kong Kamehameha I fra Big Island, som i 1810 samlet øyene til ett rike ved hjelp av utenlandske våpen. Den dag i dag står Kamehameha fast plantet utenfor Honolulu tinghus, Ali'iolani Hale. Staten er forøvrig den eneste med kongehus, noe lokale bussfarere er meget stolte av. Det suverene kongehuset ble satt en stopper for av amerikanske borgere i 1893, da Dronning Lili'uokalani av Hawaii forsøkte å få gjennom en ny grunnlov som ville gi henne og hawaiianerne mer makt. Dette likte amerikanerne dårlig, og det endte ikke bedre enn at Lili'uokalani ble plassert i husarrest, mens Hawaii ble innlemmet i USA. I 1950 fikk øygruppen statsstatus. Allerede tidlig på 1900-tallet var Hawaii et populært turistmål, med 22 000 turister i 1929. Dette tok seg raskt og betydelig opp med statsstatusen, og i 1967 rundet antallet for første gang én million. I dag utgjør vi ca. 7 millioner.

Fødevake og Halloween

Ohoi, som tiden flyr. Vi innså nettopp at vi ikke har skrevet siden før Halloween, og det begynner å bli en stund siden. Ti dager for å være korrekt. Siden det er så sent og siden vi har så mye å gjøre for tiden, blir dette bare en rask oppdatering. Først og fremst: Gratulerer til Kristina og Ole med vellykket gjennomføring av nevøproduksjon. Ole Magnus kom til verden rundt noonish den 5. november, var knapt lengre enn et A3-ark og veide det samme som en middels sukkerpose herover. Vi holdt selvsagt fødevake og ventet spent ved telefonen. Det tar vel litt tid før han tar opp røret og ringer, men vi gleder oss til å hilse på.

Siden sist har vi feiret allehelgensaften med brask og bram. Vi fant Willy og hadde blant andre huladamer, tre små griser, turister, insekter, sjørøvere, gresskar og en flaskeånd på besøk. Klok av skade fra fjorårets gresskartabbe, gikk vi til innkjøp av karer mens det ennå var utvalg nok i butikken. I tillegg til erfaringene fra fjoråret, har vi i det siste studert modningsprosessen til gresskar inngående vha. landbruksportalen Farmville. Hetter og følehorn viste dermed ingen tegn til å forlate hodene da vi konstanterte at lanternene var overmodne, dvaske og fulle av fungus to dager etter de hadde gjort nytten sin. Dagen etter Halloween smalt derimot samtlige hodeplagg i taket, der vi satt sultne og klare til å bli frustrert av TV-fruene. Strømmen så nemlig sitt snitt til å smutte, og vi ble sittende barskallede igjen i mørket.

En time senere var den imidlertid tilbake, mens Eivind&Co først returnerte fire dager senere. I mellomtiden rakk vi å fullføre vår siste midterm. Med Eivind og hans irske alibi tilbake, dro vi på ny seilas og feiret første novemberfredag i downtown, mens Katrine og Micke dro avsted på Molokaiske eventyr. I anledning besøks har vi kommet i skade for å spise ute flere ganger i uken, kaste mynter på tiggere og bruke grunker på haidykking og lignende aktiviteter. Så selv om dollarkursen er relativt lav, har vi nå sendt inn søknad til neste sesong av Luksusfellen. Mens vi venter på svar gleder vi oss til konsert med Jack Johnson på fredag og flere strabasiøse surfeøkter i altfor store bølger. Moro - og vi krysser av i protokollen for nye surfeskader etterhvert som de påføres. Audun og Maria lokket oss med på surfetur et par kvartaler bortenfor der vi vanligvis plasker, og vi imponerte alle de lokale surferne med en massiv kjedekollisjon på første bølge. Inspirert av haidykkingen uken før, sørget vi for å la det sildre litt friskt blod fra et kutt på albuen i håp om å få et gjensyn med våre venner fra Galapagos.

Gøy på landet

Micke landet som han skulle på mandag, og vi har kommet ned på jorda etter å ha fullført 3 av totalt 4 midtsemestre. Nå gjenstår bare den siste, som etter vår fornemmelse er den verste. Professor Halebeinsknuser har harket opp en firesiders study guide, så det er nok å lese på og vanskelig å vite nøyaktig hva hun er ute etter. Vi har med andre ord blitt bortskjemte hva gjelder å få vite eksamensinnhold på forhånd. Av andre skolerelaterte hendelser har vi nå sikret oss uteksamineringsdato i mai, såfremt vi ikke stryker i noen av fagene vi har igjen. Med litt flaks og medvind unngår vi denslags.

I morgen er det duket for allehelgensaften og vi har invitert et par utkledningsglade gjester på besøk her i leiligheten. Tradisjonen tro trekker vi ut i gatene når det nærmer seg grevens tid, og tar en titt på de utkledde raringene som svinser opp og ned Kuhio og Kalakaua. Med gresskar og 57 grøsserlyder på CD har vi tro på at det blir en heidundranes aften.

For å lade ut etter prøvene som har vært og opp til prøven som kommer, var vi i går på gresk visitt hos Orestis og grekerbanden, før vi i dag tok bilen fatt, med Katrine og Mickey, og la avsted på tur til den nordlige delen av øya. Vi startet med å bygge opp stemningen til morgendagen ved å la oss senke ned blant krabbesugne haier. Det var ikke så skummelt, men sabla moro. De som har vært i sydlige deler av Afrika og sett på haier fikk nok møte noen større eksemplarer av arten enn galapagoshaiene vi hilste på, men vi var godt fornøyd både med haistørrelsen og hvor klart vannet var.

Da haiskuta la i land igjen besluttet vi å benytte sjansen til å belakse oss på en av strendene North Shore har å by på. Som alltid, var vi innom Lost-stranda for å se om det var noe action der. Det var det ikke før neste uke, så vi dro slukøret til Sunset Beach hvor vi deppet i bølgene. Bølgestørrelsen begynner å bli respektabel der oppe nå, og i morgen skulle det visst være surfekonkurranse på samme strand. På vei tilbake fikk vi med oss den alltid like spennende Dole- plantasjen, hvor Micke fikk smakt ananasis for første gang, og tatt bilder av kvalm fisk og ananas. Dessverre ble det ikke tid til labyrintgåing eller togtur denne gangen heller.

Eksamensperiode

Eivind og de reiseglade og engelskspråklige vennene har vært på besøk og dratt videre på nye eventyr på de andre øyene. Det er mest Eivind som har vært på besøk, men vi så sannelig en del til hans kamerater også. På den korte tiden han var innom rakk vi å få med oss både det ene og det andre. Ikke før hadde vi hentet ham på flyplassen og fått innlosjert ham i leiligheten, dro vi ham med på gratiskonsert med en lokal trubadur. De lokale politikerne ønsker å innvilge Hawaiis skolebarn en ekstra fridag i uken. Lærere og folk som mener det amerikanske kunnskapsnivået er lavt nok som det er, syntes derimot forslaget fortjente oppmerksomhet i form av hjemmesnekrede plakater og kjedelige taler. Og trubaduropptreden. Siden vi har hatt skole fem dager i uken i oppveksten, klarte vi å trekke fornuftsslutningen at konserten, som jo var trekkplasteret, sikkert ikke var først på programmet. Dermed kom vi slentrende til arrangementet med buss, akkurat idet Jack fant fram korgutten og gitaren. Tre sanger senere var han ferdig, og vi dro hjem igjen med en, for en gangs skyld, glisende Katrine. Til vår svenske leser kan vi meddele at trubadurens fulle navn er Jack Johnson, en forhenværende proffsurfer som har vært relativt suksessfull med egenkomponerte viser i de fleste land - bortsett fra i Sverige.

Da konserten var ferdig, savnet Eivind livet ombord på båt så meget at han tryglet og ba om å få en tur med en lokal seilbåt. Vi fant en villig skipper og seilte avgårde i gult og rødt for å se solen gå ned utenfor Waikiki. Deretter åt vi og møtte iren og amerikaneren.

Dagen derpå skulle Morten ha en fest i anledning hans danske retur, holdt i samme hus som togafesten for et par uker siden. Siden vi nå har tilgang på bil, slo vi smekken full av fluer, stappet bilen full av besøkende seismikkere og la ut på omveien til North Shore via Kailua, rekesjappa og Loststranden. De filmet ikke denne gangen heller, men vi fikk snakket med en vakt som var bekymret for hvordan han skulle få endene til å møtes neste år.

Da vi omsider var fremme ble det klart at særlig jentene vant kostymeprisen ettersom de var de eneste som hadde kledd seg opp i bast og kokos. Det ble imidlertid satt pris på, ettersom det ga festen det preget en temafest à la Hawaii bør ha. Etter å ha samlet sammen seismikkere fra under billiardbord etc. satte vi kursen tilbake til Waikiki så de skulle rekke å raske sammen sakene sine, helst før flyet videre til Big Island dro avsted. Vi tror de lykkes med det.

Nå sitter vi og tar igjen spilt tid og nijobber frem mot Excel-midtermen i morgen. Det kan hende vi får spørsmål om standardavvik og konfidensielle intervaller, eller hva det nå heter. Skrekk og gru.

Fløy en liten blåfugl

I dag leverte vi den første midtsemestereksamenen dette semesteret, og resten av eksamenene venter som perler på en snor neste uke (bortsett fra én). Dette tyder på to ting; at semesteret er veldig kort og at tiden går veldig fort. Dermed tilbringer vi mer tid enn vanlig på lesestranda og håper å ha det meste unnagjort før helgen. I såfall har vi tid til å utføre planene vi har lagt. Vi har nemlig en travel helg i vente. Fredag får vi besøk av forhenværende klassekamerat i Trondheim, Eivind, og lørdag bærer det avsted til North Shore på avskjedsfest for Morten, avholdt i samme hus som Toga-tilstelningen for to helger siden. Temaet er Hawaii, så det burde vi mestre.

Av andre ting som fortjener spalteplass bør det nevnes at vi har fått oss en ny roomate. Som tidligere nevnt viste resident manageren seg som en formidabel kranglefant da vi kom trekkende med en bil på parkeringsplassen vår. Siden forrige innlegg har han fortsatt å lage kvalm og forsøkt å stikke kjepper i hjulene våre - nesten bokstavelig talt. Heldigvis har vi en langt mer medgjørlig huseier, som ikke hadde noe imot å føye på et ekstra navn på leiekontrakten. Dermed tok vi Audun med på kontoret til den usmakelige regelrytteren, registrerte ham som leieboer, skaffet ham heisnøkkel og vips var bilen lovlig parkert og den kjepphøye manageren måtte slukøret fjerne kjeppene sine fra hjulene våre.

Det betyr imidlertid ikke at alle hjulene våre er kjeppfrie. Susanne har fått førstehånds kjennskap til hvor ubrukelig Acers såkalte kundeservice er, mens Hallvard slår ihjel tiden med ikke å få skrudd på PCen sin. Problemene skyldes henholdsvis en overfølsom touchpad og en skikkelig dårlig HP-maskin. Det kan virke som om det er et svinevirus som går, ettersom 83% av den ene gruppa vi er med i for tiden lider samme skjebne. I Hallvards tilfelle har problemet latt seg løse ved en tur til WalMart, der de seller alt mulig rart. Vi har utnyttet oss av den lave dollarkursen og byttet ut den ubrukelige HP-maskinen med en Acer Timeline. For tross i dårlig kundeservice produserer de faktisk ganske så gode produkter.

Et annet godt produkt vi gjerne vil nevne er en solcelledrevet drikkevannsgenerator som vi i samarbeid med HNU Energy på Maui skal forsøke å markedsføre. Vi skulle selvfølgelig ønske vi heller kunne grave oss ned i teknologien, men det er spennende det her óg. I anledning produktsnakk slår det oss at de fleste amerikanske produkter er rimelig upraktiske, men det får vi komme tilbake til senere.

På mandag kommer Musse på besøk til Katrine, men vi tror han kommer på besøk til oss også. Faktisk tror vi han ville kommet til oss selv om Katrine ikke bodde her. Såpass glad i besøk er vi. Katrine hadde forøvrig også besøk av en liten spirrevipp her om dagen. Dramatikken ble fanget på filmen under.

Resten av hverdagen har siden sist vært foruten dramatikk, men vi har ingen problemer med å fylle dagene. Vi er oftere og oftere ute med plankene våre og plasker, Susanne og Audun har spilt litt homovolley, vi har vært på misjonshusmuseet, hatt vårt første møte med Señor Frosk, og ellers som seg hør og bør svirret rundt i gatene. Homovolley refererer forøvrig ikke til sporten, men heller motstanderlaget og heiagjengen deres. Ellers har vi mye å glede oss til. Siden sist har flere påskebesøkende meldt seg - Linda og Sigrun venter bare på neste lønning før de bestiller, og Torstein ser an om han skal slenge seg på lasset. Vi håper selvsagt at alle andre også kommer. Jo fler jo bedre. Dessuten gleder vi oss til Halloween om en ukes tid, og til veldig snart å bli tante og Rolf.

We are from Copenhagen. We have hotdogs.

Pfui, nå er det bare seks presentasjoner igjen. Vi unnagjorde en relativt stor, 90 minutters presentasjon om Harley Davidson nå på onsdag, så siden den tid har vi hatt masser av tid til å slappe av. Vi tok oss også fri forrige søndag, og kjørte avgårde sydover til en trivelig strand kalt Halona. Nabostranden Sandy Beach er heller ikke så verst, kjent for sine ypperlige bodysurfe/paralyserings-muligheter. For en tid tilbake fikk en tysker et hodestups møte med strandkanten med den pussige bieffekten at samtlige lemmer under slipsknuta ikke lot seg bevege. Flaks for ham at det kun var en hevelse som forårsaket lammelsen, slik at han to uker senere kunne spasere ut av sykehuset uten varige mén. Muligens med unntak av en nyervervet bølgeskrekk. Vi slapp unna både bølgeskrekk og lammelser, da vi holdt oss på land denne gangen.

Bit dere gjerne merke i hvor mobile vi er, og at vi uten å kny skriver at vi kjørte både hit og dit som den naturligste ting i verden. Slik har det nemlig blitt med den lukurative bil-dealen vi har sikret oss. Like begeistret er imidlertid ikke bygg- bestyreren. Han påstår hardnakket at kun beboere i bygget har rett til å ferdes på området ved lobbyen. Dette virker litt pussig, siden ringeklokken er plassert i samme område. Dermed vil han ikke la oss registrere bilen for parkering på plassen som er inkludert i husleien med mindre absolutt alle som noen gang kommer til å benytte seg av bilen bor i bygget. Det er med andre ord ikke lov å låne bort bilen til noen så lenge den står parkert her, noe som er ganske upraktisk med tanke på at det er Auduns bil, som vi nå på grunn av parkeringen har blitt enige om å dele på. Byggbestyreren foreslo at vi kunne kjøre bilen de 20 meterne ned til veien og bytte sjåfør der. Med samme logikk bør besøkende altså kontakte noen i bygget som kan ringe på ringeklokken, uten at de selv entrer området. Men enn så lenge fungerer dealen som den skal, og vi håper det går i orden etterhvert uten sure miner.

I går forflyttet vi oss til North Shore i anledning en bursdagsfeiring for og hos noen folk vi aldri har møtt før. Tema var toga, og innsurret i dertil egnede laken kjørte vi avsted. Det var et lystig lag i dyrehus-stil, med piñatas, kegs, fakler, havutsikt og rundt 20 overnattingsgjester. Vi ble invitert tilbake når det måtte være i fremtiden - uavhengig av om verten er hjemme eller ikke. Verten er antageligvis tilstede om to uker, da vi er invitert tilbake for å delta på en avskjedsfest. Denne gangen både for og hos folk vi har møtt før.

Fritidsproblemer

I forrige innlegg, som forøvrig ble skrevet for altfor lenge siden, nevnte vi at det kom til å gå en hel måned før vi måtte på skolen fem dager på rappen. Dette var så feil som så, da vi allerede denne uken står overfor et slikt scenario. Vi har vært på skolen mandag til torsdag, og skal tilbake igjen imorgen. Dette er uvant kost, ettersom vi tidligere har hatt bare to dager med skole i uken. Fagene er også langt mer tidkrevende, noe som mest av alt skyldes overdreven bruk av gruppearbeid. Kan det arbeides i grupper, skal det arbeides i grupper. Gruppemedlemmer som påstår å ha pådratt seg hukommelsestap etter å ha blitt slått i hodet på en bar kvelden før, slik at de har glemt alt som har med det felles prosjektet å gjøre, hjelper ikke akkurat på progresjonen.

I en av våre andre grupper skal vi operere som semi-profesjonelle konsulenter og hjelpe en sjonglør med å få realisert drømmene sine. Han har et superhemmelig prosjekt på gang som han håper kan føre til ekstra gryn i grunkeboka. Grunker og gryn er forøvrig hovedfokus og motiverende faktor for flesteparten av klassekameratene våre, noe de uberørt lirer av seg når de presenterer sine tanker om fremtiden.

Som dere skjønner har den siste tiden vært fylt med en del skolearbeid. Vi har vært på stranda kun én gang de siste par ukene, og surfebrettene har støvet ned etter første testutflukt. Men vi klager ikke. Her er varmt og godt, vi har fått penger fra lånekassa og så sent som i går flyttet en bil inn på parkeringsplassen vår. Vi har hatt et par flaggerlakk-besøk, men det kommer noen og pestkontrollerer imorgen, så vi er ved godt mot. Tsunamier og andre katastrofer har foreløpig holdt seg unna og vi koser oss fortsatt med god mat hver dag. Blant annet har vi hatt et par Isabelle-sized middager som uten unntak varer i minst tre dager. Apropos Isballe har hun nå funnet seg et sted å bo og flyttet ut. Istedenfor nakentorsdag eller å bo i matskapet, kan hun nå glede seg over noe så praktisk som en uavskjermet do på soverommet.

Av andre ting kan nevnes at vi her om dagen forflyttet oss 28 etasjer opp og to blokker i retning Diamond Head i anledning FN-pool-party på taket til naboen. Det var stas, men Katrine ble forgiftet og vasker seg i tomatsaus hver dag for å bli kvitt det grønnfargete håret hun pådro seg. Vi fikk også gode nyheter fra nord her om dagen. Noen har kanskje lagt merke til nylige forandringer i høyre-margen. Vi sikter ikke til Katrines blogg, men den nye 'Kommende besøk' vi har lagt til lenger ned på lista. Ole Birkeburger har veltet seg rundt og bestilt billetter! Jubiduu! Nå gleder vi oss enda mer til spring break på nyåret. Som om ikke det var nok arbeider vi også med å få klargjort besøkelsestid for Hr. Barker og Fru Rogvin. The more the merrier.

Klippestup og dårlig facelift

Så var det sannelig innleggsdags igjen. Vi sitter på lanaien og svetter etter en røff skoleuke. Hadde det ikke vært for fridagen på tirsdagen som kommer, ville vi nok blitt aldeles utbrent av skolen mandag til fredag neste uke. Men det slipper vi altså, og dermed er det én måned til vi står ovenfor et lignende scenario. Det har seg nemlig slik at vi har ~4,33 fag dette semesteret, mot ~3,33 det forrige semesteret og 3 semesteret før det. Denne merkelige posjoneringen av fag har vi på sett og vis oss selv å takke for, ettersom vi kom i skade for å ta en ubusinessrelatert utdanning før vi startet på studiene her. I løpet av sommeren har vi forsøkt å få orden på progresjonen i studiene via en veileder på skolen, men vi fikk først gjennomslag et par dager før siste frist for å forandre på ting. Nå har vi heldigvis fått lov til å ta de fagene som trengs for å graduere i tide så vi slipper trøbbel med lånekassa osv. Men nok om det.

Siden sist har livet gått sin gang her borte. Vi er glade for å ha Katrine på plass, og det er riktig trivelig i heimen. Hun har investert i en brødbakemaskin, så knoffbakingen går litt enklere fremover. Gjær har vi nok av. I tillegg har vi de to ukene hun hittil har vært tilbake klart å arrangere fellesmiddag hver eneste dag, så vi ligner en riktig erketypisk kjernefamilie. Isabelle bor her fortsatt, for hun liker hverken å bo med nakne menn, dramasyke kvinnfolk eller 80 år gamle rullestolbrukere.

Vi har også hatt en hawaiiansk 'handyman' ved navn Reidar innom for å gi leiligheten en ansiktsløftning. Reidar Handyman viste seg å være eksepsjonelt trivelig, men ikke fullt så handy. Alt han tok i falt fra hverandre, og da han endelig hadde satt det sammen igjen, viste det seg at det ikke fungerte. Han avsluttet besøket med å klatte litt maling hist og her, og sørget for at bare deler av flatene ble malt så man tydelig kan se sporene. Da han skulle dra spurte vi om han var sikker på at han hadde med seg alt, og det følte han seg trygg på, til tross for at han hadde glemt igjen minst ett verktøy i hvert rom og en diger stige.

Skole har vi som sagt hver bidige dag, med unntak av tre fredager i måneden. Mye er gruppearbeidbasert, men vi har stort sett vært heldige med gruppene. I markedsføringsfaget vårt hadde vi i utgangspunktet rottet oss sammen med Audun, men fikk senere beskjed om at det var ulovels å være rene gutte/jente/europeer/nordmennsgrupper, så den gang ei. Audun ble byttet ut med en dertil egnet kanadier, og vi var fornøyde med å styre unna alle uspråkelige gærninger. Muligheten for å ende opp med en riv ravende gal person var ihvertfall tilstede i en av de andre klassene. Da vi fortalte at vi hadde studert fysikk når vi presenterte oss, benyttet han sjansen til å spørre oss om hva vi visste om strengteori før han fortsatte med å fortelle hvor rare alle som studerer matte er. Selv hadde han belgisk øl som hobby, og hadde planer om å bruke MBAen sin til å bli løytnant i marinen uten å løfte en finger.

Vi derimot har løftet fingrene gjentatte ganger, for ikke å snakke om føttene. I god gammel klatresvin-ånd åpnet vi på søndag hike-sesongen med en tur til Maunawili Falls. Det var en fin tur - slip-and-slide, men ikke så bratt, og målet var en badekulp med tilhørende foss. Omgitt av cheerleadere og vakthunder kunne vi bedrive klippestuping fra ulike høyder, men sparte de høyeste til senere. Ellers har vi vært på en velkomstgrilling i Fort DeRussy, spilt volleyball, bassengert og vært på seiltur. Vi fikk nettopp tilbake surfebrett nr. 2 fra reparasjon, så nå gleder vi oss til å ta dem ut på vannet igjen. Vi er med andre ord tilbake i hverdagen på Hawaii.

E komo mai

På torsdag kom Katrine tilbake til øya. Dere kjenner henne kanskje fra The Aloha Blog, bloggen vår, møter i sommer, eller ikke i det hele tatt. Uansett er det henne vi skal bo med frem til uteksaminering. Den sylskarpe leser vil bite seg merke i at vi hadde skrevet under kontrakt på leilighet allerede før torsdag. Derfor var vi selvfølgelig litt spente på om hun ville like stedet eller synes det var like grimt som en hund. Katrine er dansk. Vi har også hatt besøk av Isabelle i en ukes tid nå. Hun er dansk, svensk og på jakt etter leilighet. Istedenfor å legge ut bilder fra kåken, presset vi et kamera opp i ansiktet på Katrine og lot henne stå for omvisningen:

Teksting kan fikses hvis det er noen som sliter med danskforståelse. Videre har vi bitt oss merke i at det bor flere nordmenn i blokka, nærmere bestemt fem etasjer over oss. Katrine tagg oss til en ufilmet omvisning på stedet deres, og vi kan konkludere med at oppvaskmaskinen i seg selv oppveier for bedekket lanai og nymotens kjøkken. Vi er med andre ord nesten mer fornøyd med å bo her vi bor etter besøket. Og det er ikke verst.

Verst er det heller ikke å spankulere rundt et nærliggende krater i solsteken. Diamond Head er påtagende brunt om sommeren i forhold til vinteren, noe vi planlegger å dokumentere. Turen rundt er på omtrent en mil, og er rik på utsikt og sol. Etter turene de siste dagene har vi opparbeidet oss et hummeraktig utseende av turisttypen. Det passer bra siden det er første skoledag i morgen og vi synes det er sjokksmooth å stikke oss ut.

Governor Cleghorn

Vi har kommet i hus, eller rettere sagt i den nye, gamle leiligheten. Etter noen nervepirrende timer med venting på nøkler som egentlig skulle dukket opp på morgenen, men som lot vente på seg helt til kvelden, kunne vi puste lettet ut og ta fatt på flyttingen. Etter den strabasiøse ferden fra hotellet (midt mellom A og B), fikk vi bekreftet at nøklene fungerte. Vi har nå innkvartert oss i en leilighet hvor vi for første gang her på øya ikke sover på kjøkkenet. I tillegg kan vi nevne at det ikke er et eneste vegg-til-veggteppe inne i leiligheten, så Ole og andre som deler hans fobier kan trygt komme på besøk. Vi har imidlertid ikke fraviket den amerikanske teppelegge-standarden helt, ettersom lanaien er kledd med en smekker rye med aldrende brunbjørn-farge. Så her sitter vi og skriver innlegg mens vi hører på trafikken og ser solen gå ned bak et høyt hotell. Utsikten over har blitt byttet ut med utsikten under.

Sist vi skrev var vi i full gang med å feire Susanne, og vi ga oss ikke med dét da innlegget var publisert. Etter endt publisering stormet vi avsted til en nærliggende fabrikk og sikret oss to saftige stykker ostekake til lunsj. Deretter plasket vi rundt i bassenget på full mage, før vi proppet i oss mer snaddermat på Ocean House. I anledning fødselsdagen fikk bursdagsbarnet dessert på huset.

Dagene etter har vi fylt med diverse småting vi har villet ha unnagjort. I går traff vi igjen noen gamle kjente, i anleding Sunset on the Beach. Det var hyggelig, selv om museumifiserte Einsteiner slurver med pi. I løpet av uken er det flere kjente som returnerer til øya, og det gleder vi oss til.

Location, location, location

Etter én dags intens leting er endelig leilighetsjakten avsluttet og vi sitter igjen med en skikkelig moskus. Vi har flyttet oss fra A til B, og som dere kan se fra kartet bor vi omtrent like sentralt som før. I tillegg kan vi røpe at det er billigere og bedre. Den nye adressen er:

225 Kaiulani Ave. #803
Honolulu, HI-96815
USA

Så da kan flommen av postkort, brev og besøkende starte ;) I skrivende stund sitter vi og feirer det hele med kake og skriver ut sjekker i øst og vest. Vi har nemlig også fått oss en amerikansk konto med tilhørende sjekkhefte. Nå lurer vi på å kjøpe oss skrivemaskin, faks, personsøker og nytt modem så vi kommer på nett. Vi snakkes på ICQ.

Tilbake på øya

Nå er det 2,5 døgn siden vi tilbakela de siste 6 timene med tidsforskjell. Det tok forsåvidt også 2,5 døgn å komme seg hit denne gangen, og det er litt i lengste laget. Men vi er først og fremst glade for å være fremme, og hotellet vi bor på er rent og pent og stort og flott, med ismaskin utenfor døra så vi alltid har kald lesk tilgjengelig.

Søndags kveld gikk med til jetlag-pleie, og i går fartet vi rundt i Waikiki og omegn etter et sted å bo. Det kan bli litt dyrt å bo på hotell hele tiden.

Ellers er det meste ved det vante - været er ok, palmene suser og folk bærer fortsatt hawaii-skjorter i fullt alvor (som Jostein). Vi har spist på Cheesecake Factory og det faste thai-stedet, jogget tur i strandkanten og sovet en hel del. I tillegg har vi observert en død kakerlakk, sykkelmannen med skjegget som kun åpenbarer seg en av de første dagene man er her, en bademadrass i toppen av et tre, japanere som tar bilder av de kjedeligste motiv, hula-musikk dundrende fra samtlige hotellanlegg og naboen.

Vi holder for øyeblikket på å legge ut manglende bilder fra før sommerferien før det skjer for mye sprell her. Morgendagen ser vi for oss forsvinner i en sky av kakespising og selskapsleker, men om et par dager er vi nok tilbake med mere nytt.

We have all the time in the world

Og flaks er det... For makan til somlefly skal man vente i ti timer på. Vi startet som mer eller mindre kjent på turen tilbake til Hawaii fredags kveld. Ifølge planen fikk vi en natt i Køben før de to neste flyene skulle gå slag i slag videre. Dessverre ble det ikke slik, da en tornado hadde forvillet seg inn i luftrommet over New York. Dermed våknet vi fra benken vi sov så godt på til nyheten om at den feige piloten ikke engang hadde lettet fra Newark ennå, så flyet var forventet å ankomme kl. 1545 istedenfor 0905. Utstyrt med fire sett kupongs á 75 DKK ble imidlertid ventetiden som en lek. Da flyet endelig kom, 1715, hadde en tosk stukket kjepper i bagasjetrallehjulene, så vi ble ytterligere en time forsinket.

Vel framme på Newark kom til alt overmål bagasjen frem, til tross for innholdet (gjær, ost, sjokkis etc.). Klokken var nå blitt så mye at alle videre forbindelser hadde dratt. Dermed ble vi, for å få ordnet med hotell og flybooking, sendt videre til en kø der vi rykket ca. fem av femti meter fremover ila. en time. Det gadd vi ikke være med på, så vi slang oss på juksemakerne som sto bak oss og gikk tre etasjer rundt systemet. I skrivende øyeblikk slanger vi oss på Holiday Inn en halvtimes tid til før frokosten kommer på døra. Dernest bærer det avsted til flyplassen hvor vi forhåpentligvis kommer med samme fly som vi skulle kommet med igår.

Den mankerende bildeforstørrelses- funksjonen er forøvrig i ferd med å fikses, så vi ser bort fra alle sinte mails om defekten. Vi gleder oss til å komme til øya og finne et sted å bo og komme igang med studiene.

Optimister reiser i sandaler, shorts og t-skjorte

Så var det visst over for denne gang. Vi har tømt kottet og vært heldige nok til at både surfbrett og ekstra bagasje fikk oppholdstillatelse hos Christer. Det var mer enn vi kunne håpet på. For de av dere som mister søvn over hvorfor vi valgte akkurat 11. mai som hjemreisedato, kan vi opplyse om at kontrakten vår med Ohia gikk ut nettopp denne dagen. Det var med andre ord en dag med rimelig hektisk flytteaktivitet i blokka. Selv klarte vi å produsere en full kjøkkengang med søppel, og det virket som om resten av blokka også hørte til bruk-og-kast-generasjonen.

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Newark og lurer på hvordan vi skal få bare 8 timer til å strekke til. Susanne forbanner seg over at New Jersey er så bedragersk og ikke skiller seg klarere fra New York enn det faktisk gjør. Reisen fra Honolulu har gått greit, selv om Hallvard like etter landing brukte en tung PC-sekk til nesten å ta knekken på en medpassasjer. Man får ikke mer moro enn man lager selv.

De siste dagene har vært relativt travle, med parkgrilling, surfing, pakking og risikofylt katamaran-cruise i temperaturer rundt 30-tallet. På samme katamaran som vi tidligere har vært ute med ble en uheldig pjokk (22) fra California skrevet ut av såga, da han fikk et brutalt møte med en knekt mast for et par uker siden. Uflaks. Men vi overlevde, og bortsett fra pakkingen har det vært noen ganske behagelige siste dager også. Hadde det ikke vært for at vi skal tilbake igjen hadde det nok vært rett så vemodig å reise hjem. Nå gleder vi oss isteden først og fremst til å se igjen alle mann alle, samt å ha tilgang på salt lakris og ordentlige brød. Etterhvert blir det nok også stas med reker, jordbær og norsk sommer.

Neste semester later til å bli av den knallharde sorten. Vi satser på å ta 5 fag, hvorav 4 er vanlige og det siste er antatt tull. Vi klarte forøvrig å vri oss unna Eksperter i Team II, noe vi er veldig fornøyde med. Dermed er vi så å si i rute hva gjelder å gradueres etter planen.

Nå vil vi ha pizza.

Én uke

Milde måne som tiden flyr. Med litt rund tidsregning er det ikke mer enn én uke til vi setter føttene på norsk jord igjen. Det er en pussig tanke. Like pussig er det nesten at eksamensperioden også snart er omme. På torsdag har vi siste eksamen for denne gang, og med litt lesing skal nok det gå bra.

Nå skal det legges til at vi har jobbet som seg hør og bør fram mot eksamnene. Både søndag og mandag tvang vi oss ned på lesestranden og leste til øyet ble stort og vått. Til slutt visste vi så mye at vi kunne gi Obama råd for å løse finanskrisen, og skryte av at vi vet at det er ca. 65 millioner digitale mobiler i USA. Som en artig bieffekt av lesingen i solsteken, kan Susanne nå smyge seg ubemerket ned i enhver pakke med tricolor-is.

Forøvrig har vi vært på intervju hos talskvinnen for Katrines leilighets huseier. Hun hørtes positiv ut med tanke på bomulighet for oss neste år, og hadde dessuten en svigerdatter som var brannmann på et bittelite sted utenfor Bergen. Ettersom vi også har en og annen relasjon til Norge gikk praten greit. til tross for at hun var litt streng og hadde påtatoverte lepper. Det kan være hun var litt ekstra medgjørelig fordi vi hadde tatt med oss restene fra bollefesten dagen før. Vi må imidlertid fortsatt finne ut av hvor alt skrammelet vårt skal stå, ettersom hun ikke var spesielt lysten på å la oss proppe skapene fulle.

Svineinfluensaen har også kommet til Hawaii, og amerikanerne er selvsagt ikke vonde å be når det gjelder å hause opp den slags. I går banket det på døren, og en bekymret verner fra Ohia ba oss fylle ut nødkontaktinformasjon så de vet hvem de skal ringe dersom vi pådrar oss svineriet. Dessuten har depositumet på leiligheten de besøkende bodde i kommet oss i hende i form av en sjekk. Alltid fornøyelig å få tilbake depositum, selv om sjekker er rare og ikke bare praktiske.