Mele Kalikimaka ame Hau'oli Makahiki Hou

For en uke siden var det lille julaften, og vi satt her med 25 grader i lufta og 26 i vannet og ventet på besøk fra kalde nord. Susanne prøvde febrilsk å fikse litt julestemning ved å se Grevinnen og Hovmesteren på youtube, uten videre hell. I dag er det lille nyttårsaften, og vi klemmer til med nisseri: Luke 24 i Wikiwikis bortgjemte julekalender er ute, og vil være åpen frem til 8.januar (vi er på Hawaiian time). Når klokken slår tolv, natt til niende, er det slutt én gang for alle. Wikiwiki avlives og pallplasseringene avgjøres. For å gjøre det ekstra superspennende legger vi ikke ut ytterligere stats eller noe annet før niende januar. Mest fordi vi svinser og svanser rundt på nærliggende øyer i perioden, men illusjonen av at det gjøres for spenningens skyld må dere gjerne tviholde på.

Vår kommende øyhopping henger selvsagt i hop med at vi har fått besøk av Hallvards mor og bror. De kom, som man kan lese i margen, på lille julaften, og rakk en dvask dag i bølgeskvulpet på Waikiki på julaften før skorsteinen ble fylt med nisser. Gavedrysset var upåklagelig, og selv om kalikimakastemningen aldri har vært fjernere på denne tiden av året, hjalp det litt på når eimen av pinnekjøtt etterhvert fylte rommet (iallefall for de som har for vane å spise slikt i jula).

På grunn av besøket blir avslutningen på halvåret som en slags best-of-O'ahu- kavalkade. Vi freser rundt og viser frem alle de tingene vi har likt best her på øya, og i tillegg skal vi på oppdagelsesferd på øyer vi ikke har rukket å besøke tidligere. Første nyttårsdag vender vi snutene mot Big Island. Derfra drar vi videre til Maui med fly, før vi går ombord i en super ferge og farer tilbake hit til O'ahu 6. januar. Dere får sikkert en rapport på hvordan turen har vært så snart den er overstått. Det blir nok bra, gitt at været er med oss, slik det har vært så langt. Til tross for meteorologenes skvalder om regnskyer så tunge som ambolter, har vi ikke lagt merke til noe annet enn et par avkjølende drypp mellom grillseansene på stranden, og at en forbipasserende tordenbyge rasket med seg hele strømforsyningen til øya andre juledag. Etter 12 strømløse timer gikk aggregatene tomme, og deretter fulgte 6 nye timer uten vann eller støt. Til slutt hadde de fått orden på sakene, og vi kunne igjen more oss med å trekke ned ting i toalettet og andre skøyale aktiviteter. Ifølge ryktene hadde Obama strøm hele tiden. Den snibelen. Barry har vi forøvrig ikke sett noe til, selv om vi har snurret rundt i kajakker i bølger som var altfor store til å padle kajakk i, rett utenfor huset han leier. Han har vel bedre ting fore. Nok får være nok. Vi er ganske brune.

Early bird

Vi får vel begynne med det dere bryr dere mest om på bloggen - Nissen Wikiwiki. Gårsdagens bilde ble, som flere av dere oppdaget, lagt ut ca. en halvtime for tidlig. Dette på grunn av at vi på denne tiden kun var en wikiwiki tur hjemom for å sette fra oss Susannes thaimat-hundepose, før vi dro videre til en siste elgekveld med alle som bare er her ett semester. Vi mener vi løste det hele ganske rettferdig, da alle de som var først ut fikk ett ekstrapoeng hver. Dessuten gjorde vi opp med at dagens bilde ble lagt ut en halvtime for sent.

Ved siden av Wikiwiki har vi fokus på at folk forlater øya på ubestemt tid. Noen kommer forhåpentligvis tilbake og feirer nyttår med oss om ca. ett år, men resten ser vi nok ikke før vi er tilbake i Skandinavia. Det er litt lort. Men etter lange forhandlinger har vi gått med på å videreføre vennskapet med de som blir igjen her. Så begynner vi ihvertfall ikke med helt blanke ark neste semester.

Dette semesteret har vi satt standarden på 108%, og det bør man jo være fornøyd med. I tillegg har Hallvards premature leiebetaling gjort ham til kjendis på Ohia, og varmtvannet kom tilbake i dag etter en ukes fravær. For å slippe at Hallvard blir overfalt av alskens paparazier, har vi i dag holdt oss innendørs og feiret med is og korrekturlesing. Vi gratulerer alle leveranter med leveransene sine, og Julie med dagen.

Nederst på siden har det nå dukket opp en ny avstemning. Det har seg nemlig slik at vi ville flytte fra undergrad-rommet vårt i ellevte etasje til et grad-rom i fjerde. Men siden den gang har (som tidligere nevnt) komfyren vår blitt oppgradert fra ubrukelig til brukelig, og vi har fått en vegg full av flotte papptegninger og en likanes julefisk i taket. De deserterende danskene har lagt igjen alt fra tyggis til lamper, og inventaret i vår overfylte lille kåk er dermed enda vanskeligere å forflytte. På den annen side er det andre rommet større, og våre nyervervede eiendeler kan spres utover flere kvadratcentimeter enn tidligere. Dessuten får vi nesten egen heis og slipper å vise ID hver gang vi skal inn i bygget. Men det er litt strev å flytte på seg, og utsikten er veldig mye styggere. Føler du deg ennå ikke skikket til å avgi din stemme, ta kontakt, så svarer vi gledelig på de spørsmål du måtte ha.

Final final finally finished

For en uke siden i dag fikk vi et gjensyn med toppen av fjellet man kommer til ved å gå Wa'ahila Ridge. Denne gangen tok vi det litt mer med ro og kunne dermed nyte flott natur og utsikt. Vi hadde planlagt en liten avstikker, opp til Oahus høyeste topp, men da Per hadde glemt hekksaksen hjemme, og Christinas machete var temmelig uslipt, måtte vi gå hjem med uforrettet sak. Neste gang har vi utstyret i orden og langbukser på.

De siste dagene har det herjet et kraftig uvær i området her. Biler har lekt båter, tak har blåst av, veier blitt stengt og det har vært strømbrudd flere steder på øya. Selv har vi merket uværet på kroppen ved at paraplyen måtte frem, vår sedvanlige frøken ble byttet ut med en kontorfrøken, brunfargen vaskes bort og utsikten fra hybelen er skiftet ut med dette:

Til tross for det forferdelige været har vi vært på en svømmebasseng- og boblebadsfest. Dette gjorde det noe vanskelig for oss å få lagt ut Wikiwiki-bildet i tide, så vi beklager den tarvelige nødløsningen uten zoom de første timene. Festen var i regi av grekeren Orestis og svensken Marc, og de hadde for anledningen leid et $4,000,000 hus en limousintur unna Waikiki, i Hawaii Kai. Kombinasjonen ble en herlig og glad forsamling, gratis massasje man måtte betale for, og Ouzo Love til alle mann alle. For anledningen tok regnet en velfortjent pause, og alle var enige om at det var en fin fest.

Sammen med soldagene, brunfargen og deler av Highway 1, har også de siste skoledagene for semesteret regnet bort, og vi er ferdige med samtlige eksamner. Vi kan altså nå konsentrere oss om besøksplanlegging, Wikiwiki og annet skøy. I dag er den første dagen på lenge uten en eneste plan på lur. Vi har brukt dagen på å henge gårsdagens ervervede fisk opp i taket, og for øyeblikket venter vi på noen dansker vi skal se film med. Ingen bolling i dag, men vi synes det er greit med en liten bollepause. Vi har julebollet oss gjennom 18 episoder av Nissene på Låven, og resten av Honolulu lyser opp som bare dét. Selv Åse kunne gått lei av amerikanernes overdrevent glorete juling. Men Honolulu City Lights var gøy å få med seg allikevel.

På forrige julebolling dukket en gammel kjenning opp, Christinas kjære Bastian, aka Rainman. Sist han satte føttene på øya opplevde vi de to første, hele regnværsdagene siden vi kom. Og ikke før hadde han satt seg på flyet hitover igjen, så ble vi overøst med både flash flood og tornado- advarsler. For å bøte på skadene han visste han ville volde, hadde han hatt vett til å pakke snippsekken full av peppernøtter og brente mandler. Nam. Peppernøtter og brente mandler er godt.

Endelig fredag

Sist vi skrev et ordentlig innlegg var på Thanksgiving. Det var første gang vi feiret høytiden, og det var en hyggelig affære. Vi var takknemlige sammen med dansker og amerikanere, tok en takkerunde rundt bordet og stappet oss deretter fulle av stuffing, kalkun og lilla poteter på ekte, amerikansk vis. Festlighetene fant sted hos Mette, i øvre halvdel av en blokk med ubeskrivelig utsikt.

Som dere sikkert har lagt merke til har vi siden sist hatt det gøy med å løpe rundt i Waikiki og omegn og ta bilder av en rød og grønn lue med bjeller på. Men vi har hatt tid til andre aktiviteter også. Helgen gikk blant annet med på enda en bollefest med danskene. Dansker er gale etter boller, så ikveld igjen er det avtalt et nytt bollemøte. Vi gleder oss til å se Nissene på Låven.

Ellers har det gått i volley og stranding i Fort DeRussy, Hallvard har vært på en surfekonkurranse som ikke ble noe av (sjekk Wikiwiki 5. desember), også har vi gjort skolearbeid. Vi tror vi ligger godt an, og er bare tre eksamener unna juleferie. Onsdagen gikk med på presentasjonsarbeid, som ble presentert igår. Det var semesterets siste presentasjon, og vi fikk to tomler opp og ingen svarte kameler. Vi hadde sittet to timer før timen og klipt til videoer og satt sammen alt, og måtte løpe som gale for å i det hele tatt nå frem i tide. Dermed kunne vi ikke annet enn å nikke bekreftende da foreleseren etter presentasjonen oppsummerte med at det var tydelig at dette ikke ble slengt sammen på én uke. To timer er ikke en uke.

For å feire endt presentasjon, og fordi det ble arrangert den dagen, beveget vi oss videre til Scandinavian Christmas Party på Kahala Hotel. Dette er et hotell vi ikke har råd til å bo på, men fint var det. Høyt under taket og stive priser, og kelnere som ikke forklarte veien, men heller fulgte deg til dodøren. Det var 14. året det ble arrangert, og blant andre var HPUs president blant gjestene. Dresset opp i studentgalla-antrekk åt vi köttbullar, skinke, pepperkaker og risengrynsgrøt, mens vi drakk gløgg og så Lucia-tog. Delfinene som stod som sild i tønne i et basseng utenfor vinduet, sørget virkelig for julestemning for samtlige skandinaver.

Avslutningsvis vil vi komme med et hett Wikiwiki-tips: se etter lua. Det er ikke alltid kroppen den sitter på er kjempesynlig. Fasitene kommer snart, så det er ingen grunn til å fortvile. Til og med luke 3 vil bli avslørt. Og til dere som ennå ikke har svart - nå er det på tide å hive seg rundt hvis dere vil ha poeng for de første lukene også.

Wikiwiki-stats

Nå har vi lagt ut en foreløpig poengstatus, ut fra det veldig intrikate og innviklede poengsystemet vi kanskje vil beskrive en gang. Inntil videre er det fortsatt mulig å svare på foregående luker, men så fort vi legger ut svaret er det slutt. Går man glipp av en luke er det ingen katastrofe, det er sammenlagt poengsum som teller.

Følg med, og pomaika'i ;)

P.S.: Har du prøvd akk så lenge, men finner ham fortsatt ikke - prøv å gjette og send inn svar allikevel. Vi kan nemlig røpe at uansett hvordan poengsystemet ender opp med å fungere, så får man deltagelsespoeng.

Nissen Wikiwiki

Nå er det 1. desember på Hawaii, og på grunn av leserstormen de siste par dagene har vi besluttet å gi etter for publikumspresset. Avstemningen avslørte et unisont kalenderkrav fra leserne. Nederst på siden har det dermed dukket opp en julekalender med mulighet for å vinne fete premier. Den er stadig under utvikling, men fortvil ikke - dagens luke er oppe og går. La oss gå gjennom reglene. De fleste kjenner nok godt til 'Hvor er Willy?', 'Find Holger' eller 'Where's Willy/Waldy'. Prinsippet her er det samme, men isteden skal man finne Nissen Wikiwiki i Waikiki. For å gjøre det hele mest mulig lærerikt har hver luke blitt plassert på kartet der bildet er tatt. Nissen Wikiwiki kan innta forskjellige former, men har alltid på seg sin kjære bjellelue som kan ses på bildet til høyre. Han er både høyt og lavt, og det varierer hvor lett han lar seg finne. Når du har funnet ham skriver du inn navnet ditt, dagens dato og hvor du fant Wikiwiki i skjemaet under selve kalenderen og trykker på 'Send svar'-knappen. Merk at det kun er svar som er tilsendt ved hjelp av denne funksjonen som blir godtatt. Fax, msn, sms, vanlig e-post etc. blir med andre ord oversett. Poeng-givning avhenger av hvor mange som deltar og hvor tidlig svarene sendes avgårde. Lykke til!

Hau'oli la ho'omakika'i

I dag er det Thanksgiving, og vi har mye å være takknemlige for. På fredag kunne vi f.eks. nyte en dag i sol og lekre omgivelser utenfor Kailua Beach. Vi leide oss noen kajaker og padlet sikksakk mellom rever og skilpadder. Dessuten er vi ekstra takknemlige for hver dag med sol, da vi nylig har sturet oss gjennom to regnværsdager på rappen. Tvi. Ellers nærmer det seg jul, og nissene spretter frem hvorenn vi går. For å bøte på den manglende julestemningen arrangerte vi etter kajakpadlingen bollefest med juling og dansker. Vi skrudde airconditionen på fullt for å skape kjølig vinterstemning, tredde på oss hver vår nisselue og bollet så busten føk. Dessuten gikk brannalarmen. Bollene var gode, og det luktet jul i hele etasjen. Dessverre var Nissene på Låven fjernet fra youtube, så vi ble avspist med første episode av The Julekalender. Vel å merke på norsk, til danskenes store frustrasjon. Den tidlige julingen skyldes at mange forsvinner midt i desember, og dermed ikke ville fått med seg siste del av kalenderen hvis vi startet først på mandag.

Vi er også takknemmlige for den avslappende 'eksamens-perioden' vi er inne i. I Trondheim hadde vi nok ikke hatt tid til å svømme blant skilpaddene i Nidelva mellom slaga, ei heller løse eksamen ved hjelp av google osv. Men vi har da litt å gjøre, vi måtte i starten av uken sette av to hele dager til å skrive business-planer for StatoilHydro og Aker Solutions. Litt større selskaper enn anbefalt, men vi vil da lære noe óg.

Etter den harde jobbinga belønner vi oss selv med en strand-dag, for på Thanksgiving er det selvfølgelig ikke skole. Og gårsdagens kveldsundervisning ble avsluttet to timer før tiden som en Thanksgiving-gave fra Brad, som forøvrig også inviterte hele klassen til sin ohana hvis man ikke hadde noe annet sted å være. Etter en gjesteforelesning om glorete bamsevesker til $3000 (Wright Collection), holdt av kona til presidenten på skolen, fikk vi hver vår klem av Brad og dro hjem tidlig.

For de som ennå ikke har beveget øynene mot høyremargen - gjør det, så kan dere se at vi har lagt ut flere bilder. Vi har også åpnet for at leserne kan være med å bestemme utviklingen av siden, og har derfor startet en spennende avstemning hvor DU kan være med på å påvirke fremtidig innhold. Følg med, og husk å stemme, nå er det bare tre dager igjen.

P.S. Vi er selvfølgelig også takknemlige for ohana, aikane, maika'i ola, onehanau, Lånekassa, teknologi, fysikk, sjokolade, kahakai, brunost, salt lakris, ostehøvelen, norske fjell og fjorder, kj-lyden, mahimahi, ikke Lånekassa, musikk, besøk, NTNU, honu, luft, palmer, humuhumunukunukuapua'a, moana, Jamba Juice, kaffe, tak over hodet osv. osv...

Klatresvin

I løpet av den siste uken har vi blant annet møtt på en skipper vi kjente godt fra før, og tatt i et tak med ham. I tillegg har vi spankulert rygg opp og rygg ned på oppdagelsesferder i den O'ahuske fjellheim. Sånn! Da var abstractet ferdig. Nå over til innledning og teori.

Etter massivt press fra faste lesere har vi besluttet å avbryte skrivestreiken vi egentlig aldri hadde startet (og publisere dette innlegget før det er ferdig). Stillheten skyldes simpelthen all tiden vi har brukt på å tråle gjennom de utallige kommentarene vi har fått på de fem siste innleggene.

Når det gjelder skipperen vi møtte, kom han i anledning dykketeoriprøven, og det skulle visst en frist til før vi omsider fikk tatt et tak. Samme dag som prøven ble unnagjort ble vi med en gjeng dansker på nattdykking. Det var en turbulent opplevelse, men vi klarte allikevel å holde på middagene våre. Nede på bunnen i det mørke hav så vi massevis av murener og annen fisk, de fleste i en ganske avslappet tilstand. Skilpaddene og haiene hadde dessverre gjemt seg litt for godt. På et tidspunkt slo alle av lyktene sine og vi kunne slå etter selvlysende plankton. Det var gøy.

Av andre aktiviteter har vi besteget O'ahus Matterhorn, Olomana. Det ligger ved en bukt kalt Kailua, i samme retning som Pu'u Manamana, bare ikke fullt så langt avgårde. Olomana består av tre topper, der de to første (Olomana og Paku'i) er middels vanskelige, og den siste (Ahiki) er av samme vanskelighetsgrad som Pu'u. Første topp var den høyeste, og herfra hadde vi 360 graders utsikt med Maunawili Valley og Koolau-fjellkjeden på den ene siden og Kailua Bay og Enchanted Lakes på den andre. På denne turen var det ikke noe nevneverdig med regnskog, og dermed heller ikke noe regn. Vi var takknemlige for det på topp nummer tre. Denne toppen bestod av flere loddrette klatrepartier hvor hjelpetauene kom godt til nytte. Også denne turen har blitt filmatisert. Grunnet krass kritikk på at forrige film vi lagde var så statisk, har vi nå forsøkt å få med litt bevegelse:

En annen tur vi har vært på er Wa'ahila Ridge. Denne løypa var bare en tur i skogen sammenlignet med de andre, men utsikten fra Mount Olympus kan man ikke klage på. Mount Olympus er en del av Koolau-fjellkjeden vi kunne se fra toppen av Olomana, og logisk nok kunne vi også se Olomana fra Olympus, selv om vi i utgangspunktet ikke visste at det var dit vi var på vei. Mens resten av gjengen holdt seg til turen i skogen og var mer opptatt av å spise Strawberry Guavas enn å gå på tur, dannet vi en utbrytergruppe og i heseblesende tempo med skyhøye kneløft svettet vi oss opp mot toppen for å nå tilbake igjen før det ble mørkt. Natten før og tidligere på dagen hadde det striregnet, så vi var ikke helt gjørmefrie da vi kom ned igjen. Turen var fin, med muligheter for å bli enda bedre, så vi drar nok tilbake en gang.

For å komme oss ned på jorda igjen, fant vi det for godt å fordype oss i hvordan verden fortoner seg under overflaten. Helgen gikk ellers med på å trutte oss gjennom en oppgave som skulle inn tidligere i dag. Deilig med alt som er gjort. Semesteret varer ikke i mer enn tre uker til, og uka etter får vi besøk. Det gleder vi oss til. I morgen har vi invitert danskene på bollefest og juling, etter å ha investert i et digert glass med kardemomme og et par snasne luer.

Helgen

Det er søndags kveld, og vi har lige kommet tilbake fra den ukentlige visningen av Frustrerte Fruer hos Katrine og Hege. For å ha sitt på det rene skal det nevnes at Hallvard og Christer sørget for å drikke hver sin maskuline øl under visningen.

På fredag var vi på grillings med arrangørene av Lost@HPU, men denne gangen ble det ikke delt ut noen iPods. Susanne var den eneste som stakk av med premie fra en loddtrekning, og det var bare et iTunes gavekort på $15. Samlingen var hyggelig, og ingen kveltes på ketchupen denne gangen heller. På kvelden var vi så heldige å få gratisbilletter til en baseball-kamp. Lagene som spilte bestod av spillere tilfeldig satt sammen fra diverse proff-lag fra fastlandet og Japan. Det skal legges til at vi aldri hadde vært på baseball-kamp før, og forstod ikke alt av regler med en gang. Men moro var det. Mye takket være de usedvanlig stemningsskapende lydeffektene fra baseball-DJen. Etterhvert begynte det å regne, og for ikke å pådra oss lungeplager, fant vi det for godt å trekke under tak og se resten av kampen derfra. Lite visste vi om at vi deiset ned mellom en spiller på det japanske landslaget (Yuhei Takai), foreldre og besteforeldre til dommerne og en forhenværende White Sox- proff, Rodney 'Crash' McCray. McCray braste inn i baseballens hall-of-fame da han ikke enset at banen tok slutt og freste gjennom reklameskiltet i et forsøk på fange ballen. Både Rodney og dommeravlerne snakket velvillig om baseballregler og annet baseballrelatert pjatt. De blonde jentene var nært på å bli bortgiftet til hver sin umpire. Da kampen var over ble vi vartet opp med kjøtt, drikke og baseballer, mens vi måtte ta bilder med alle sammen og fikk slått av en god prat med de lovende dommerne. Rodney ga oss sågar sitt telefonnummer som vi kunne ringe dersom vi ville ha gratisbilletter en annen gang. Fin fyr.

Dagen derpå stod i Mortens tegn, siden det er Mortensaften på mandag, som dere helt sikkert vet. Hvis dere ikke vet det, var Morten en fyr som egentlig ikke het Morten, men ettellerannet annet. Han vokste opp på den fransk-tyske grense og likte våpen og religion. En gang reiste han til blant annet Ungarn for å kristne folk. Det ville ikke ungarerne ha noe av, så Morten måtte dra tilbake med uforrettet sak. Den eneste han så langt hadde klart å omvende var hans egen mor. Budskapet hans ble bedre mottatt da han forsøkte å kristne noen franskmenn, så han slo seg ned i Frankrike. Så vellykket var det at biskopene på stedet mente han var et realt biskopemne, men biskopverv ville ikke Morten ha noe av. De forsøkte allikevel å bebiskope ham, så han så ingen annen utvei enn å rømme og gjemme seg i et hønsehus fullt av ballongspisende gjess. Og så fant biskopene ham, men slue Morten gjemte seg på nytt i det samme huset. Denne gangen hadde gjessene fått nok av både Morten og ballong-dietten, og flakset avgårde til biskopene for å røpe Mortens koordinater. Dermed ble biskopjobben besatt og Morten besluttet å spise alle verdens gjess som hevn. Med årene ble det for dyrt å spise gjess, så i dag er det endene som må lide for gjessenes svik. Dermed gaflet vi i oss and, kartofler, rødkål og saus med danskene før vi dro på pool-party med dem på kvelden.

Dagen etter ble Rodney oppringt, og siden han var så snill å skaffe oss 10 gratisbilletter, var vi på nytt på baseball-kamp. Dermed er ringen sluttet.

Pu'u(h) Manamana

Forrige onsdag fikk vi en gledesbeskjed om at denne ukens onsdagsundervisning var avlyst. Følgelig planla vi å bruke dagen på noe konstruktivt istedenfor, sammen med Per som har fri hver onsdag. Hver eneste dag etter bilturen til North Shore og øya rundt, har vi sett lengtende opp mot fjellene og ventet på en passende anledning til å traske oppover for å se på utsikten. Etter Christina og Lillans vellykkede tur opp Haiku Stairs, populært kalt 'Stairways to Heaven', ble ikke lysten noe mindre (se bilder på Christinas blogg, så skjønner dere hvorfor). Etter et par raske søk på google, fant vi en tur som fristet. Grunnen til at vi ikke har nevnt dette før i etterkant er simpelthen at Jostein og Mona, Susannes foreldre, har røpet at de er faste lesere av bloggen. De ville nok blitt en smule bekymret om de hørte at vi hadde planer om å legge ut på en vandring kjent som Oahus farligste og som dermed kun anbefales særs erfarne fjellvandrere. I år 2000 falt en herremann i døden da han la ut på turen sammen med HTMC (Hawaiian Trail and Mountain Club). Vi valgte derfor å være på den sikre siden, og la i vei oppover fjellsiden uten fjellklubbens ulykkesfugler.

Den første halvtimen besteg vi ca. 170 meter uten andre problemer enn varmen. Så tok vi en omvei innom Crouching Lion; en sten på en topp, som egentlig ikke ligner noen løve i det hele tatt. I gamledager het det Crouching Dog, men turister har misforstått og fått løven til å bite seg fast. Videre gikk vi avsted på brede stier i troen om at vi allerede var kommet til de beryktede, smale fjellkammene vi hadde lest om. Vi rakk så vidt et klask på brystet og et par hovmodige bemerkninger om tidligere hikeres erfaringer, før vi måtte tørke av oss de fårete glisene og bite tenna sammen. Stien foran oss ble smalere og smalere, og vi måtte bestige stadig større knauser. I tillegg økte fallene på hver side av kammen i høyt tempo. På ca. 450 meters høyde tetnet det seg til, og vi fikk noen grener å holde fast i. Etter å ha banet oss vei gjennom tett regnskog i noen timer, var det klart for lunsj. Som seg hør og bør i en regnskog, begynte det å regne, og rykter skulle ha det til at nedturen fant sted på en fjellrygg og kunne utvikle seg til å bli en skikkelig 'slip-and-slide'-tur dersom det hadde regnet de siste par dagene. Vi hvilte en stund på toppen (ca. 600 moh.), og så bar det utfor 'Cemetery Ridge'. Per hang på et tidspunkt i en tynn gren, men klarte med nød og neppe å svinge seg inn på den smale sti igjen. Bortsett fra dette Tarzan-stuntet, klarte vi alle å skli helskinnet ned til kirkegården og kunne gi hverandre et velfortjent klapp på skuldra.

Siden Lillan og Christina lagde en film fra deres illegale trappetur, kunne ikke vi være noe dårligere:

Halloween

Nå er Halloween over, og vi har brukt de siste to dagene på å slappe av på stranda etter alt oppstyret. Selve dagen startet vi med å kontakte gresskarpushere i hele byen, men da de fleste var utsolgt var vi nær ved å gi opp. De eneste gresskarene å oppdrive var fem stusselige karer som selgeren ikke ville holde av for oss pga. deres lurvete utseende. Vi vurderte å kjøpe en vannmelon og male den orange, men Hege insisterte på at vi måtte ha gresskar når det en gang var Halloween. Vi slang oss på en buss og kom tilbake med tre helt greie karer, dog ikke på langt nær så store som de vi kunne fått tak i et par dager tidligere. Det blir notert med interesse til neste år.

Tilbake på Ohia startet vi gresskaring med Hege, Lillan, Per og Orestis. Karene ble riktig så fine. Deretter spiste vi middag og dro på oss fillene, og fikset siste finpuss på kostymene med Per, Christina og Bastian, før vi trasket i samlet tropp til Hege og Katrines bopel. Vi var blant de første som ankom, og da naboene også hadde stort kalas med åpne dører, var det i orden at de hadde invitert hele Waikiki. Det utviklet seg etterhvert til en heidundranes fest, og klokken ett dro vi ut på gaten for å se på alle de rare menneskene. Mange av dem var så rare at vi tok bilder av dem og med dem. Etter å ha svinset gate opp og gate ned, spiste vi nattpizza hos oss med heksa og superhelten. Se så, slik er en Halloween i junaiten.

iLost

Før vi surfer med på Halloween-bølgen er det på tide med en ostepost. Den har vært på vei i en måned i dag, så nå begynner vi å mistenke Josteins amerikanske kollegaer for å ha stoppet den et sted på fastlandet. Der sitter de og godter seg med brunost på luftbrød og sort svin mens de kjøper dyre ting på nettet med Susannes kredittkort. Snakker om uflaks, og mer skulle det bli. Lørdags kveld bestemte vi oss for å ikke gå på den kjedelige MBA Club Hawaii- festen, men dro isteden på et gjøglersted med sirkusmenn i taket. Der så en radd sitt snitt til å nappe SusiFonen og noen småpenger fra Susannes veske. Førerkort, busskort og nøkler lot han være. Sympatisk nok det, men i sum framstår han for oss til tross for dette som en uetisk taskenspiller. Tvi.

For å bøte på skaden ble vi med uværsdanskene på en japansk restaurant for å nippe til litt japansk mat. Deretter dro vi til Safeway og kjøpte noen reale kjøttstykker. Ære være ekstremverdier - de to kjøttstykkene vi stakk av med har nå fylt fryseren med kjøtt nok til ikke mindre enn 24 middager.

I går var det duket for den elleville, helcrazy og megaspennende grand finale i Lost@HPU. Vi trodde lenge på walkover, da tyskerne ikke dukket opp til tiden, men den gang ei. Før den avgjørende runden ledet Hallvard og Christina med 5 poeng over tyskerne, og 20 poeng over Susanne og Bastrine, men i denne runden skulle 50 poeng fordeles, så ingenting var avgjort. I motsetning til skattejaktene i de innledende rundene, var dette en ren kunnskapskonkurranse i kjent Jeopardy-stil. Konkurranseinstinktene kicket inn, og ingen nåde ble vist. Og etter 20 minutter med aktivt munnhoggeri og desperat bjelleplinging, la støvet seg og poengene ble telt opp. De stolte vinnerne av hver sin splitter nye iPod Nano var Hallvard og Christina, som nå gikk lykkelige og ristende hjem. I tillegg ble Hallvards kjære Susanne og Christinas kjære Bastian overøst med gavekort fra diverse kaffehus og fruktpresser. En god start på Halloween-helgen. Uææææh.

Stop requested

Uken som har gått har vært forpestet med diverse besøk. Ingen har besøkt oss, men både Christna og Katrine har fylt øya til randen med uværstiltrekkende dansker. De er trivelige folk, for all del, men så fort de satt bena på vulkansk grunn åpnet himmelen seg, og en guffen 'vog' seg inn over byen. Vog er forkortelse for vulkansk, røykblandet tåke (vulcanic smog), som visstnok skyller innover øyene med ujevne mellomrom. Vi visste selvfølgelig ikke at det var vog vi opplevde, men tåkete var det. Og tre dager uten strandvær er i meste laget.

En av regnværsdagene fylte vi med en aldri så liten tur til Pearl Harbor. Men før vi gyver løs på marinebasen, kan vi berette om et lite busseventyr fra forrige fredag. Etter å ha bestemoret oss i downtown, tok vi bussen tilbake og ble møtt av tre små kinesere. De smilte fra øre til øre og lurte på om vi kjente dem igjen. Vi nikket og smilte tilbake, og ble opplyst om at vi hadde befunnet oss på samme buss som dem tidligere på dagen. Dette er tydeligvis ikke en dagligdags hendelse i Kina, og vi ble velinformert om Chinatowns restauranter. De saftige måltidene de serverer der var blant annet grunnen til at den minste kineseren duppet av bak de rosa brillene sine, mens de andre to lo av ham, dro opp t-skjorta hans og klasket ham på magen. Dette var forøvrig samme dag som den svenske studentorganisasjonen arrangerte 80-talls-fest som de aller fleste skandinaver og annet pakk hadde tenkt seg på. Vi vurderte det, men endte isteden opp med å regne fysikk til klokka slo 13 pm. Tia flyr når man har det gøy.

Pearl Harbor var altså planlagt til lørdagen etter, og vi avtalte med Lillan og Florian at vi skulle dra avsted tidlig for å unngå den verste turiststrømmen. Som sagt, så gjort, og vi troppet opp utenfor Ohia 09:10. Pearl Harbor ligger et stykke unna, men som noen av dere kanskje husker, tar det bare en times tid å komme seg til andre siden av øya, så avstandene er ikke så altfor store. Allikevel bør man beregne minst 3 timer om man skal reise med oss. For å unngå for mange stopp, hoppet vi på en ekspressbuss som selvsagt ekspresserte oss langt forbi havna via den store motorveien. Deretter hoppet vi på en ny buss som ifølge sjåfør nr. 1 skulle ta oss direkte til inngangsporten. Da vi på mystisk vis også nå havnet på motorveien, gikk Hallvard frem til sjåfør nr. 2 og spurte om dette var riktig buss. Det var det selvsagt ikke, og vi havnet et stykke forbi havna, på motsatt side. Endelig kloke av skade, spurte vi før vi gikk på om det var riktig buss, og etter 3 timer på landeveien var vi endelig framme.

Turistdelen av Pearl Harbor er på et vis todelt. Den første delen vi besøkte fokuserte på angrepet på Pearl Harbor, med et museum, film og båttur ut til USS Arizona Memorial. Deretter var fokus mer rettet på angrep fra Pearl Harbor og vi fikk gå ombord i ubåten USS Bowfin og krigsskipet USS Missouri. Til tross for at vi kom dit ganske sent, var det ikke mange turistene å krangle om plassen med. De fleste holdt seg mest sannsynlig innendørs i regnværet. Alt i alt var det en fin utflukt, hvor høydepunktet var ubåten (som forøvrig har vært med i Lost). Bilder dukker nok snart opp i høyremargen.

Kamakawiwo'olus

Hva var det vi sa? Halloween er ikke før om omtrent én uke, og her er vi igjen. Dere kan stole på oss. Halloween-ånden begynner riktignok å senke seg over oss for alvor, og vi har vært på kostymeshopping. I tillegg har vi vært en tur innom et spøkelseshus som en gjeng hadde stilt i stand i kjelleren her vi bor. Det var gjennomført og bra, men på ingen måte like skremmende som kronekursen om dagen.

Som nevnt i forrige innlegg har vi hatt en del midtsemester-eksamener, og de har gått greit. Den som ikke gikk greit har vi fått tilbud om å ta om igjen, så da går den nok greit den óg. Siden sist har vi fått bekreftet at google har rett, og at åpen-bok-eksamen med oppgaver fra boka ikke er det vanskeligste vi noen gang har hatt. Bokeksamenen var den siste vi hadde, og i kjent bartestil hadde vi planlagt å feire at vi var ferdige. I forkant var feireinteressen til å ta og føle på, men da kvelden kom satt vi to alene på rommet, mens avbudene strømmet inn. En stund var vi engstelige for at den eneste som ville komme var en 40-årig koreaner som ingen skjønner hva sier. Men så meldte hun forfall óg. And then there were two. Heldigvis er det masse sporty dansker her, og etterhvert kom den langt fra uartige, lille dræng Per luskende oppom sammen med Lillan. Kvelden ble kronet med at Susanne fant en vissen palmegren som hun syntes var så dekorativ at det ikke var noen vei utenom å ta den med oss hjem. Dagen derpå våknet vi med en liflig kompostodør i hele rommet. Flaks vi ikke snublet over en gammel blei.

Inspirert av den lokale faunaen vi med ett hadde fått nærkontakt med, bestemte Susanne seg for å utvide sin lokalkunnskap ytterligere ved å bli med Katrine på ukulelekurs. At dere synes dette er utrolig skjønner vi godt. Det er så tett opptil ubegripelig at vi har sett oss nødt til å legge ut bildebevis av Susanne og dverggitaren. Tror dere oss ikke nå kan det være det samme. Ukuleleklimpringen falt visst i smak, og senest i dag tidlig var de tilbake på kurs.

Ellers går dagene som før. Skole, strand, ukulele, Jamba, strand, sol, drikke til $1, ostekaking, salat og kos. I morgen skal vi intervjue en bestemor. Med litt flaks er hun skikkelig miljøfarlig og skruppelløs.

Til slutt vil vi advare alle fotgjengere i Østlandsområdet, og gratulere lillesøster Kristina med lapp og bil.

Her kommer vinteren

Sist informerte vi om at det har snøret seg til på skolefronten, og vi gruet oss til hjemme-midtsemester-eksamenen vi skulle ha fra onsdag til søndag. Erfaringene vi har med hjemme-eksamener fra NTNU er at de ofte innebærer søvnløse netter og lite tid til sosiale aktiviteter. Slik var det også her. Null søvn og sosiale aktiviteter i de 5 minuttene det tok å konsultere google og finne ut om 20 påstander var true'e eller false'e. Ferdig med den. For å si det som Amalie ville sagt det.

Vi begynner å merke at vinteren er på vei, da gradene stadig kryper under 30-tallet. I går var vi allikevel en tur på lesestranda, der vi bare leste skjønnlitteratur denne gangen. Vi tenkte på dere arbeidere ved arbeidstids-slutt, da vi tasset solbrune og fornøyde tilbake til Ohia. Utover kvelden fylte vi rommet til randen ved å invitere 5 folk på besøk. Det var trivelig.

I dag har vi vært med på andre runde av Lost@HPU. Planen var først og fremst å slå tyskerne ned i slippersene og om mulig presse så mange lag som mulig mellom dem og Christina og Hallvards lag. Det virket som en sjarm, vi stakk av med både første- og andreplass, med tyskerne på tredje. Dermed leder team H&C sammenlagt. Spenningen fortsetter torsdag om to uker, da det hele blir avgjort og de to vinnerne kan gå ristende hjem med hver sin iPod Nano.

Snart er det Halloween og Hege og Katrine har invitert hele Waikiki på kalas i leiligheten deres. Det kan bli spennende. Men vi kommer nok tilbake med mer innen den tid.

Hvorfor er det så få fysmatere på stranden?

Først får vi vel beklage den lave oppdateringsfrekvensen, tia flyr. Og ikke alt som skjer er verdt å skrive hjem om. Vi kunne f.eks. skrevet innlegg opp og innlegg ned om å snyte skaftene og drikke hostesirup, eller hvor festlig vi har det mens vi leser flere titalls sider om etikk og annet management-pjatt. Men det gjør vi ikke. Dette er en høydepunkts-blogg! Ha det i minnet mens dere leser resten.

For lenge siden var vi på barbeque med Dynamitt-danskene. Der var volley, gratis mat og drikke og hyggelig selskap, samt en uhyre vanskelig Danmarks-quiz. Men før man fikk være med på moroa måtte man signere en kontrakt der man fraskrev seg retten til å saksøke foreningen eller HPU dersom noe saksøkelig skulle finne sted. Hvis man for eksempel skulle være så uheldig å sette burgeren i vrangstrupen eller skjære seg på ketchupen, hadde man med andre ord ingenting å fare med rettslig. Det er deilig når sånt blir unnagjort så tidlig, så slipper man å kaste bort tid på å pønske ut saksøksverdige forhold og kan konsentrere seg om sosialt samvær isteden. Etter barbequen samlet det seg en gjeng dansker på Ohia, og vi tenkte det var en fin anledning til å vise frem vårt kjære fluid-triks. Vi rasket med oss en flaske ufryst vann fra fryseren og et glass med en dæsj sukker og dagdrømte om hedren og æren vi ville få idet vannet umiddelbart ville fryse til is i glasset. Gleden ble imidlertid kortvarig, da vannet viste seg å ikke være kaldt nok, og statusen vår ble redusert fra tøffe, eksperimentelle fysikere til dumme nordmenn som bare helte vann i et glass med sukker.

Vi har forøvrig fått ny fryser og komfyr. En dag vi var ute så vaktmesterne sitt snitt til å snike seg inn og rive ut både komfyr og kjøleskap. Slikt må de bare gjøre, ettersom vi visst har signert en kontrakt hvor det står at det må de bare gjøre. De banket sikkert på og ropte maintenance et par ganger, men vi var som sagt ute. Dermed endte vi opp med nye hvitevarer og sjokolade i fryseren. Vi har for ordens skyld sjekket at vannet ikke lar seg fryse i den nye fryseren, og det gjør det sannelig ikke. Hva mer kan man ønske seg?

Kardemomme. Det er så dyrt her at man skulle trodd det var safran. Men safran koster én dollar mer, så det er det ikke. Det er bare vanlig kardemomme. Og det trengs hvis vi skal invitere til bollefest. Men med slike dyre råvarer blir ROI'en helt hinsides, og cost of goods eaten slår alle rekorder. Vi følger spent med på kardemommeprisen videre.

Som skrevet snører det seg til med skolearbeid. De neste ukene har vi både presentasjoner og midtsemestereksamener å se frem til. Og selv om det ikke nødvendigvis er det vanskeligste vi har vært borti, er det mye å lese på, og karakterkrav å oppfylle. For ikke å bli utbrent har vi satt av tid til litt rekreasjon også. Susanne har dratt både øst- og vestover på øya for å spille volley med løst og fast, og går ikke av veien for å krydre det hele med lommeboktap. Hallvard har fulgt opp med å være Lost@HPU sammen med Christina, præriepadda som også har vært med Sus på volley. Lost@HPU var et slags rebusløp der man skulle løpe rundt på skoleområdet for å finne steder som har vært med i Lost. De kom på andreplass, kun slått av noen sleipe tyskere, men ligger nå i hardtrening for å ta en grusom revansj på del to av konkurransen. Også Sus har hell i spill, og stakk så sent som i går av med den gjeveste prisen i Hula-limbokonkurransen på Hula-Hula-festen vi var på. Det er bra. Vi må ta med oss det vi kan, nå som dollarkursen er på vei gjennom taket.

Men mat skarrem ha, og nå har vi blitt skikkelig prisbevisste og reiser langt avsted for å få trukket sparekortet vårt på selveste supermarkedet. Utrustet med koffert som kan stappes full av alskens ekstremverdier vi kommer over, tror vi det lønner seg. Resultatet denne gangen ble bla. en klump med kjøttdeig som er så stor at den kan fø oss intet mindre enn til åtte middager. Også har de sukkerposer på 4 kilo. Det er crazy. Det kan sikkert forklares med mangelen på grovt mel. En nasjon som baserer bakverkene sine på sukkerbrød trenger sikkert 4-kilos poser.

Og det er ikke bare i matveien de er ekstreme. På vei til supermarkedet var vi så heldige å få overvære et ran. En mann ble franappet lommeboken sin og la på sprang etter kjeltringen. Det skal legges til at vi bivånet seansen fra bussen, og kunne slett ikke avverget situasjonen. Så ikke kom med den. Skurken slapp unna, og den fornærmede tok kontakt med en konstabel. Og vips var det 7 politibiler på plass, og vel så mange konstabler. Skurkeri skal de tydeligvis ha seg frabedt. De later generelt til å være glad i å rykke ut her. Det går sjelden en time uten at brann-, politi- og sykebiler farer forbi. Uten at vi tror det er store katastrofene de rykker ut til, men det skaper jo en litt artig stemning. Med ulende sirener og blinkende lys og politimenn som spretter opp fra ingensteds idet de hører et smell, føler vi at vi får mye action for pengene.

Avslutningsvis kan vi nevne at vi har vært på kino på stranda igjen, og denne gangen var filmene ganske kjedelige. Men det er jo litt stas å se film på stranda. Det synes sikkert også Eddie og kona, de to uteliggervennene til Susanne og Christina, som de ble kjent med på TheBus. I motsetning til fysmatere spørs det om de klarer seg med sin og cos for å få tan.

Takk til Kristian :)

Rock i synagogen

Puh, endelig ferdig med første innlevering. Etter å ha kjempet oss gjennom 5 sider etikk med dobbel linjeavstand er det deilig å ta en velfortjent helg. Vi har gitt Ivar en ny filmsjanse og kom nettopp tilbake fra en godkjent komedie. Get Smart heter den. Men vi har fått tid til litt annet innimellom all etikken og filmseinga også.

Forrige rapport var vi så fornøyde med at Per ikke så noen annen utvei enn å fylle år. Danskene hadde blåst igang surprise-party med banner og 23 lys på en kake som kunne glidd rett inn på ethvert rekalas (fargemessig altså). Riktignok ble surprise-aspektet overført fra Per til gjestene da han overrasket alle med å komme for tidlig hjem fra skolen. Men trivelig ble det, og det hele ble avsluttet mens vi hygget oss med noen Bippe-klassikere. Og vi har hatt mer moro som wannabe dansker. På lørdag braket det løs med tailgate (grilling på parkeringsplass) og amerikansk fotball med Danish Dynamite, den danske 'linjeforeninga', på Aloha Stadium. Artig også det, selv om dansk som tidligere nevnt og allment kjent er tett inntil umulig å forstå. Til tross for dette har vi funnet noen uttrykk på norsk som danskene later til å more seg over. Frustrerte fruer, hybelkanin og Bippe stankelbein er visst blant de festligste. Og dette kommer fra folk som griner når de ler og kaller sine egne hybelkaniner for nullermænd, rompa for numfsen, Langbein for Fedtmule og tyrkisk pepper for sort svin.

Ellers har vi fullført de obligatoriske dykkene våre, og nå mangler bare teoriprøven før lappen er i boks. Det siste dykket foregikk uten dramatikk og skilpadder, men vi fikk se en rokke, noen kule kulefisk, en lodden fløyelspølse og mange helt ordinære akvariefisk. På land har det gått i skole, litt volley og ellers glade dager. Tidlig opp og sent til sengs, og busseventyrene fortsetter. Her om dagen ble vi oppsøkt av en pussig skrue med altfor lite hode i forhold til kropp. Han deiset ned på et sete i nærheten og beskylte oss for å være dansker (kanskje har vi lagt om dialekten mer enn vi tror). Deretter begynte han å trekke frem alskens fremmed valuta fra lommeboka, og plutselig stod Sus med nevene fulle av penger fra Jordan og Israel mens hun lirte av seg høflighetsfraser og sa de så fine ut.

Denne uken ble Moose's byttet ut med Lava Rock fordi militæret hadde inntatt byen og presset prisene i været. I morgen er det First Friday i downtown, det skal visst være morsomt.

Fakta om Hawaii

Inspirert av Christina synes vi det er på tide med litt generelle trivia om øyene her. Det finnes åtte av dem; Niihau, Kauai, Oahu (der vi som regel befinner oss), Maui, Molokai, Lanai (Hawaiisk for veranda), Kahoolawe og Hawaii (også kalt Big Island). Dette er altså hvis man ser bort fra de 124 ubebodde North Western Hawaiian Islands. Totalt utgjør øyene verdens lengste øykjede og verdens høyeste fjellkjede (hvis man regner med høyde over havbunnen). Det høyeste fjellet, Mauna Kea, befinner seg på Big Island og raver hele 4205 moh. Hawaii er den 50'ende staten i USA og fra øst til vest er det også den bredeste. Øyene er også ganske avsidesliggende. Drar man østover kommer man til California etter en 3850 kilometers reise, vestover er det en avstand på 6195km til Japan, og dessuten er vi ca. 10920km hjemmefra.

Ikke bare er det avsidesliggende, urspråket her er også ganske særeget, og Niihau er det eneste stedet språket brukes i dag. Med bare 12 bokstaver (A, E, H, I, K, L, M, N, O, P, U og W) tilgjengelig har det oppstått en del pussige ord og stedsnavn. Betydningen er ofte ikke så rar, Hawaii betyr f.eks. hjemland, Honolulu beskyttet bukt og Waikiki kan tolkes som sprutevann, men noen ganger er den det. Hvem skulle f.eks. trodd at Humuhumunukunukuapua'a (den tidligere nevnte statsfisk) betyr "Fisk som kommer opp av vannet og grynter som en gris"? I det hele tatt tror vi at Hawaiianere er noen røvere i Scrabble, eller Ale som det vel vil redusere seg til.

Selv om innbyggerne på Hawaii, som de eneste Amerikanerne, kan nyte kaffe og kakao produsert i egen stat og skryte av at hver tredje ananas i verden stammer herfra, har det ikke alltid vært bare fryd og gammen knyttet til frukter i staten. Så sent som på 1800-tallet risikerte man å måtte bøte med livet hvis man som kvinne åt banan. Til tross for at det kvinnelige bananforbudet er opphevet, har de fortsatt noen rare regler her. Man kan på godværsdager observere horder av politimenn stående ved fotgjengeroverganger og overøse rågjengere med bøter > $110. Samtidig er det helt tillatt å sitte lett henslengt bakpå lasteplan i fart. Er man på et skjenkested er det strengt forbudt å være i besittelse av mer enn én enhet alkohol om gangen. Volumet av enheten er derimot helt likegyldig.

Som den ivrige blogglogger kanskje vil notere seg er været relativt stabilt her. Etter å ha svettet oss gjennom sommeren (kau, fra mai til oktober), med en snitt-temperatur på ca. 29 C, gleder vi oss til den svale vinteren (ho'oilo, resten av året) der temperaturen kan forventes å synke til et snitt på ca. 26 C. Når det er sagt er det sjelden skyfri himmel, og ønsker man å se en regnskur er det stort sett bare å vende blikket mot fjellene.